Redigerer Den amerikanske borgerkrigen (avsnitt)

==Slaveri under krigen==
[[Fil:Lincoln's Last Warning, October 1862.jpg|thumb|«Lincolns siste advarsel: 'Dersom du ikke kommer ned, hogger jeg ned treet'.» Karikatur som tar for seg Lincolns foreløpige emansipasjonserklæring som truet Sørstatene med avskaffelse av slaveriet den 1. januar 1863 dersom de ikke hadde sluttet seg til Unionen igjen innen det tidspunktet. Publisert i Harper's Weekly den 11. oktober 1862.]]
{{hovedartikkel|Slaveri i USA}}
I begynnelsen av krigen trodde noen av Unionens kommandanter at det var forventet av dem å returnere rømte slaver til deres eiere. Da det ble klart at dette ville bli en lang krig i 1862, ble spørsmålet om hva en skulle gjøre med slaveriet et generelt spørsmål. Den sørlige økonomien og driften av militæret var avhengig av slavenes arbeidskraft. Det begynte å virke urimelig å beskytte slaveriet mens en la den sørlige handelen under blokade og ødela sørlig produksjon. En kongressmann sa at slavene «...kan ikke være nøytrale. Som arbeidere, om ikke som soldater, vil de være allierte med opprørerne eller med Unionen.<ref>McPherson, ''Battle Cry of Freedom'' s. 495</ref>» Den samme kongressmannen, og hans radikale republikanere, la press på Lincoln for å raskt frigjøre slavene, mens moderate republikanere begynte å akseptere en gradvis, kompensert frigjøring og kolonisering.<ref>McPherson, ''Battle Cry'' s. 355, 494–6, sitat fra [[George Washington Julian]] på s. 495.</ref> [[Copperheads]], grensestater og [[krigsdemokrat]]er motsatte seg frigjøring, men grensestatene og krigsdemokratene aksepterte til slutt dette som del av en [[Total krig|total krigføring]] som var nødvendig for å redde Unionen.

Lincoln uttrykte i 1861 frykt for at et for tidlig forsøk på frigjøring ville føre til tapet av grensestatene og at «å miste Kentucky er nesten det samme som å tape hele kampen.<ref>Lincolns brev til O. H. Browning, 22. september 1861</ref>» Til å begynne med omgjorde Lincoln forsøkene på å frigjøre slaver utført av krigsminister [[Simon Cameron]] og generalene [[John C. Frémont]] (i Missouri) og [[David Hunter]] (i Sør-Carolina, Georgia og Florida) for å sikre seg lojaliteten til grensestatene og krigsdemokratene.

Lincoln advarte grensestatene om at en mer radikal frigjøring ville skje dersom hans gradvise plan basert på kompensert frigjøring og frivillig kolonisering ble forkastet.<ref>Lincoln, the War President: The Gettysburg Lectures (Gettysburg Civil War Institute Books) av Gabor S. Boritt (redaktør), s. 52-54. Artikkelen er skrevet av James McPherson</ref> Kun distriktet Columbia aksepterte Lincolns gradvise plan, og Lincoln nevnte sin frigjøringsproklamasjon til regjeringsmedlemmer den 21. juli 1862. Utenriksminister [[William H. Seward]] ba Lincoln om å vente på en seier før han utstedte proklamasjonen. Han mente det ville se ut som «vårt siste skrik på retretten» dersom han ikke ventet.<ref>Stephen B. Oates, Abraham Lincoln: The Man Behind the Myths, s. 106</ref> [[Slaget ved Antietam]] i september 1862 ga denne muligheten, og den etterfølgende [[krigsguvernørenes konferanse]] styrket støtten for proklamasjonen.<ref>Images of America: Altoona, av sr. Anne Francis Pulling, 2001, 10.</ref> Lincoln hadde allerede publisert et brev<ref>Brev til Greeley, 22. august 1862</ref> som oppmuntret særlig grensestatene til å akseptere frigjøring som nødvendig for å redde Unionen. Lincoln sa senere at slaveri var «på en måte grunnen til krigen».<ref name="SecondInaugural">Abraham Lincoln, andre innsettelsestale, 4. mars 1865: Lincoln sa: «One-eighth of the whole population were colored slaves, not distributed generally over the Union, but localized in the southern part of it. These slaves constituted a peculiar and powerful interest. All knew that this interest was somehow the cause of the war. To strengthen, perpetuate, and extend this interest was the object for which the insurgents would rend the Union even by war, while the Government claimed no right to do more than to restrict the territorial enlargement of it.»</ref> Lincoln utgav sin foreløpige [[emansipasjonserklæringen|emansipasjonserklæring]] den 22. september 1862, og hans endelige erklæring den 1. januar 1863. I sitt brev til Hodges forklarte Lincoln sin tro på at «dersom slaveri ikke er galt, er ingenting galt... Og likevel har jeg aldri forstått at presidentskapet har pålagt meg en rett uten restriksjonen om å handle offisielt på denne dommen og følelsen... Jeg hevder ikke å ha kontrollert hendelsene, men innrømmer bare at hendelsene har kontrollert meg.<ref>Lincolns brev til A. G. Hodges, 4. april 1864</ref>»

Siden erklæringen var basert på presidentens krigsfullmakter, inkluderte den kun territoriet som ble holdt av Konføderasjonen på det tidspunktet. Men den ble et symbol på Unionens voksende engasjement til å legge emansipasjonen til Unionens definisjon av frihet.<ref>James McPherson, The War that Never Goes Away</ref> Lincoln spilte også en ledende rolle i å få kongressen til å stemme for det trettende tillegget<ref name="WhoFreed">James McPherson, Drawn With the Sword, fra artikkelen Who Freed the Slaves?</ref> som gjorde emansipasjonen universell og permanent. 

Afroamerikanske slaver ventet ikke på Lincolns handlinger før de flyktet og søkte frihet bak Unionens linjer. Fra krigens tidlige år flyktet tusenvis av afroamerikanere over Nordstatenes grenser, særlig i de okkuperte områdene som Nashville, Norfolk og Hampton Roads-regionen i 1862, Tennessee fra 1862 av, linjen for Shermans marsj osv. Så mange afroamerikanere flyktet til unionens linjer at kommandanter opprettet leirer og skoler for dem hvor både voksne og barn lærte å lese og skrive. [[American Missionary Association]] gikk inn i krigsforetaket ved å sende lærere sørover til slike leirer, ved for eksempel å etablere skoler i Norfolk og på nærliggende plantasjer. I tillegg tjente nesten 200&nbsp;000 afroamerikanske menn som soldater og sjømenn sammen med Unionens styrker. De fleste av disse var slaver som hadde flyktet.

Konfødererte tok fargede unionssoldater til slaver, og særlig fargede soldater ble skutt da de forsøkte å overgi seg i [[slaget ved Fort Pillow|Fort Pillow-massakren]]<ref>Bruce Catton, ''Never Call Retreat'', s. 335</ref> Dette førte til sammenbrudd i fangeutvekslingsprogrammet<ref>[http://www.dce.k12.wi.us/historyday/Topics/CivilWar.htm Civil War Topics] {{Wayback|url=http://www.dce.k12.wi.us/historyday/Topics/CivilWar.htm |date=20090507133129 }}</ref> og fremveksten av fengselsleirer som [[Andersonville National Historic Site|Andersonville-fengselet]] i Georgia hvor nesten 13&nbsp;000 unionsfanger døde av sult og sykdom.<ref>James McPherson, Battle Cry of Freedom, s. 791–798</ref> 

Til tross for Sørstatenes mangel på mannskap, motsatte de fleste sørlige ledere seg frem til 1865 å bevæpne slaver som soldater. De brukte dem som arbeidere til støtte for krigsforetaket. [[Howell Cobb]] sa at «dersom slavene vil være gode soldater, er hele vår teori om slaveri feil.» De konfødererte generalene [[Patrick Cleburne]] og [[Robert E. Lee]] talte for å bevæpne fargede sent i krigen, og [[Jefferson Davis]] ble til slutt overtalt til å støtte planer om å bevæpne slaver for å unngå et militært nederlag. Konføderasjonen overga seg ved Appomattox før denne planen kunne settes i verk.<ref>James McPherson, Battle Cry of Freedom, s. 831-837</ref> 

Emansipasjonserklæringen<ref>McPherson, Battle Cry, s. 557–558 og 563</ref> reduserte i stor grad Konføderasjonens håp om å få hjelp fra Storbritannia eller [[Frankrike]]. Lincolns moderate tilnærming lyktes i å få grensestatene, krigsdemokratene og frigjorte slaver til å kjempe på samme side for Unionen. De unionskontrollerte grensestatene (Kentucky, Missouri, Maryland, Delaware og Vest-Virginia) var ikke dekket av Emansipasjonserklæringen. Alle avskaffet slaveri på egen hånd, med unntak av Kentucky og Delaware.<ref name="SlavDela">{{cite web|last=Harper|first=Douglas|title=SLAVERY in DELAWARE|url=http://www.slavenorth.com/delaware.htm|date=2003|accessdate=2007-10-16}}</ref> Det store flertallet av de fire millionene slaver ble satt fri av erklæringen ettersom Nordstatenes arméer rykket sørover. Det 13. tillegget<ref>McPherson, Battle Cry, s. 840–842</ref> ble ratifisert den 6. desember 1865, og satte til slutt fri de resterende slavene i Kentucky, Delaware og New Jersey. Per 1860 var dette 225&nbsp;000 i Kentucky, 1800 i Delaware og 18 i New Jersey.<ref>U. S. Census of 1860</ref>