Redigerer Blodveien (avsnitt)

===Lokalbefolkningens forhold til leirene===
Lokalbefolkningen kunne ikke unngå å få kjennskap til forholdene i leirene. Selv om det i norske hjem under krigen ikke var noen overflod av mat, ble  mat gitt til fangene. Spesielt de som bodde i nærheten av leirene ga så ofte de kunne og kjente igjen «snille» vakter som åpenlyst tillot at fangene fikk overlevert mat. Oftest skjedde imidlertid matoverleveringen i skjul ved at matvarer ble gjemt på anleggsplassene eller langs veiene. Hjelp til fangene kunne imidlertid være farlig på grunn av represalier. Julie Johansen bodde like ved Botn-leiren og ble kjent som «jugoslavenes mor», for sin innsats fikk hun en utmerkelse fra president [[Josip Broz Tito]] etter krigen.<ref>[[#OD|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 13.]]</ref>

I løpet av tre år greide som nevnt rundt 30 krigsfanger å rømme fra leirene i Saltdal og over til Sverige. Lokalbefolkningen gjorde en betydningsfull innsats for rømte fanger med anvisning av vei, hjelp med husly, mat og utstyr. Noen saltdalinger virket som [[grenselos]]er, og fluktruten gikk oftest til den svenske fjellgården Mavas via Saltfjellet. Om vinteren var dette en strabasiøs ferd, og på svensk side var det enda mange mil gjenstående til sivilisasjonen. Flyktningene var dermed også avhengig av svenske hjelpere.<ref>[[#OD|Odd Storeng: ''Blodveien i Saltdal'' side 14-15.]]</ref>

For øvrig gikk en fluktrute over [[Sulitjelma (fjell)|Sulitjelma]] noe lenger nord. Noen ansatte i [[Sulitjelma gruver]] som bodde i det lille gruvesamfunnet [[Jakobsbakken]] var en kjent losgjeng. Måtte de til fjells og ble borte noen dager, ble dette ikke registrert som fravær, og de fikk lønn som om de hadde vært på arbeid. Før en kommer til fjellbygda Sulitjelma, ligger den lille bygda [[Lakså (Fauske)|Lakså]] ved [[Øvervatnet (Fauske)|Øvervatnet]], hvor det også var grenseloser for en litt nordligere rute. I Salten var det organiserte grenseloser, kurerer, etterretningsmenn og motstandsfolk, slik at disse fluktrutene kunne fungere.<ref>[[#CJ|Cveja Jovanović: ''Flukt til friheten '' side 197.]]</ref>

Den mest brukte losen i Saltdalen var sannsynligvis Peter Båtskar. Han bodde i en [[gamme]] i fjellet sør for Rognan, livnærte seg mye av jakt og fiske, og ble sett på som en raring. Han ble anbefalt til rømlinger som kom fra fangeleirene. Blant folk i Saltdal ble det et munnhell å si: «Send han til Båtskar!» når noen var i klemme.<ref>[[#CJ|Cveja Jovanović: ''Flukt til friheten '' side 198-199.]]</ref>