Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Mao bremser forfølgelsene (1948–1949)====
Men høsten 1948 avtok angrepene på katolikker og protestanter kraftig. Det var helt påtagelig, både katolikker og protestanter ble slått av den markante endringen. Frem til våren 1948 ble kristne hetset som «løpehunder for imperialistene», men så snudde det og på høstparten registrerte protestantene ikke lenger noen forfølgelse av pastorer eller kirker.<ref>Frank T. Cartwright: «Protestant Missions in Communist China»,s. 302, i ''Far Eastern Survey'', vol. 18, nr. 26 (28. desember 1949), s. 301-305</ref>

Redaktørene av den katolske ''China Missionary'' i Shanghai kunne registrere det samme for den katolske kirkes del, og lurte på om slutten på forfølgelsene kunne

:''«bety at de kommunistiske ledere var blitt våkne for det faktum at voldelig forfølgelse av religion alltid virker mot sin hensikt, ved å desillusjonere tilhengere hjemme og få den offentlige opinion utenlands i mot seg»''.<ref>''China Missionary'', Shanghai, vol. 1 № 7, desember 1948, s. 835</ref>

Forklaringen var en litt annen: Da Mao et stykke ut i 1948 for første gang innså<ref>I desember 1947 beskrev Mao i en tale fremtiden på en måte som viser at han ikke forutså noen snarlig seier. Talen ''The Present Situation and our Duty'', i «Collected Works of Mao Zedong», Beijing: The People's Press, 1960, Bind IV s. 1244</ref> at det var en realistisk mulighet for snarlig seier over [[Kuomintang]] ble han mer fokusert på å kunne begynne å regjere et land der ikke befolkningen hadde lagt kommunistene for hat. Senere skulle han uten hensyn til hjemlig eller utenlandsk folkemening sette i gang forfølgelsene igjen. Elementet med å tvinge vanlige borgere til å delta i overgrepene skulle også videreføres i stor skala, slik mente man å skaffe seg samarbeid ved medansvar. Men på dette stadium gjaldt det å ta tingene i rett rekkefølge, og resonnementet var det samme som han hadde uttrykt om de rikere bøndene noen år tidligere i sin analyse om Kina som dels et kolonisamfunn, dels føydalt og dels halvføydalt:<ref>''The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party'', desember 1939, i «Selected Works of Mao Tse-tung», vol. II, Beijing: The Foreign Languages press, 1965</ref>

:''De rike bøndenes produksjon vil forbli nyttig for en bestemt periode. Generelt kan de yte noen bidrag til bondemassenes antiimperialistiske kamp mot og holde seg nøytrale i kampen mot storgodseierne. Derfor bør vi ikke betrakte de rike bøndene som tilhørende den samme klassen som storgodseierne og vi bør ikke '''før tiden er moden''''' [fremhevelsen tilføyd] ''iverksette likvidiseringspolitikk overfor de rike bøndene.''<ref>Mao Zedong: ''The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party'', ''loc. cit.'', s. 323</ref>

Den innstilte kristenforfølgelsen (som likevel foregikk mange steder lokalt, særlig i nord) må forstås på samme måte. For Mao lærte også at

:''...imperialistmaktene har aldri slakket av på sin innsats for å forgifte det kinesiske folks sinn. Dette er deres politikk for kulturell aggresjon. Og den gjennomføres gjennom misjonsarbeid, ved å bygge sykehus og skoler, utgi aviser og anspore kinesiske studenter til utenlandsstudier. Deres interesse er å trene opp intellektuelle som vil tjene deres interesser og føre folket bak lyset.''<ref>Mao Zedong: ''The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party'', ''loc. cit.'', s. 312</ref>

Etter hvert som kommunistene rykket sørover fra 1949 og utover ble det klart at de kommunistiske feltherrer der var fullt på det rene med linjeskiftet. De oppførte seg utsøkt korrekt, vennlig og høflig i sin kontakt med kirkens folk.<ref>Se f.eks. skildringer fra Kweiteh (Shangqiu) i Henan og Chuhxien (Chuzhou) i Anhui i ''China Missionary Bulletin'', Hongkong, vol. 1 hhv. № 2, 1949 s. 221 og № 3, 1949, s. 331 (Dette er samme tidsskrift som ''China Missionary'', som endret navn, flyttet til Hongkong og begynte ny nummerering av sine utgivelser)</ref> I [[Chengdu]] i [[Sichuan]] dukket det opp plakater som proklamerte religionsfrihet, ytringsfrihet, samvittighetsfrihet, beskyttelse av utlendinger, og templers og kirkes ukrenkelighet.<ref>Eleutherius Winance, O.S.B.: ''The Communist Persuasion: A Personal Experience of Brainwashing'', New York: P.J. Kenedy & Sons 1959, s. 6-9</ref> ''China Missionary Bulletin'' (nå flyttet til Hongkong) la merke til dette, misforstod grunnen, men hadde en anelse om at det kanskje var situasjonsbestemt: ''«Faktisk er kommunistene for travle med å reorganisere de enorme territorier de har erobret til å bekymre seg med en så ubetydelig minoritet som vi katolikker i Kina» og uttrykte et håp om at misjonærene vil bli «latt noenlunde i fred for en viss tid».''<ref>''China Missionary Bulletin'', Hongkong, vol. 1 № 3, september 1949, s. 1</ref>

Opplevelsene fra kommunistenes fremferd mot katolikker under borgerkrigen, hadde befestet de troendes antikommunisme. Mange av de geistlige hadde godt greie på kommunistisk religionsforfølgelse i Øst-Europa, og var også kjent med den kommunistiske ideologis religionssyn, nemlig at religion i sitt vesen hemmet fremveksten av revolusjonære krefter og derfor måtte utryddes.<ref>Et samleverk ble utgitt i Moskva i 1954. Karl Marx og Friedrich Engels: ''Om religionen'', men disse skriftene var velkjente for kirken fra tidligere.</ref> Pavestolen fordømte «den ateistiske kommunisme», selv om man påpekte at kommunismen og kirken faktisk var enige om visse verdier som rettferdig pris, rettferdig lønn, og statens plikt til å beskytte allmennheten mot å bli utbyttet av de rike og mektige.