Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===Kommunistenes fremferd mot de kristne 1931–1949===
====Før borgerkrigens sluttfase====
På sin fremmarsj kom kommunistiske opprørere stadig i kontakt med lokale kristne. I [[Mao Zedong]]s hjemlige trakter var det misjonsstasjoner, og det var kristne menigheter i den [[Den kinesiske sovjetrepublikk|«sovjetrepublikken» i Jiangxi]] som kommunistene etablerte. Denne republikken gav seg en konstitusjon i november [[1931]] som skulle videreføres i senere lovgivning også etter kommunismens seier:

:''Kinas sovjetregjering garanterer ekte religionsfrihet for arbeiderne, bøndene og befolkningen av slitere ... Alle sovjetborgere skal nyte retten til å engasjere seg i antireligiøs propaganda. Ingen av imperialistenes religiøse skal tillates å eksistere med mindre de respekterer sovjetloven.''<ref>Conrad Brandt, Benjamin Schwartz og John Fairbank: ''A Documentary History of Chinese Communism''. Cambridge: Harvard University Press 1952, s. 223</ref>

Fra «[[den lange marsjen]]» 1934–1935 kan det nevnes at katolske kirker ofte ble tatt i bruk for kommunistenes formål. Det gjelder fremst møtet for Den røde armés politbyrå i den katolske kirke i [[Zunyi]] ([[Guizhou]]) i januar 1935, en rådslagning som bidro til å føre Mao mot toppen i den kommunistiske bevegelse. Et legendeomspunnet militært sammenstøt noe senere, ''Slaget ved Luding-broen'', skal ha funnet sted rundt den katolske kirke i Luding i provinsen [[Sichuan]], og turistguidene der forteller at sognepresten der etterpå «konverterte» til kommunismen og fulgte Mao, som hadde overnattet i kirken. Nå er kirken er minnehall tilegnet Mao. Vel fremme i [[Yan'an]] ble byens katolske domkirke, Qiao'ergou-kirken, i [[1937]] omgjort til ''[[Lu Xun]]-akademiet'' for opplæring av kommunistiske kadre. Der fikk de opplæring blant annet om viktigheten av å utrydde religionene. Alle de tre kirkene er fremdeles (2004) nasjonale kommunistiske minnesmerker, og etter de verste kristenforfølgelsene har katolikkene på stedene kunnet bygge nye kirker i begge byer.<ref>Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore 2004, hhv. s 379 (Zunyi), 350 (Luding, innviet 1997), og 43 (Yan'an)</ref>; i Yan'an bygges det nå (2007/2008) en større katolsk kirke for byens 1&nbsp;000 katolikker på offentlig bekostning ettersom erstatningskirken viste seg å være for liten.<ref>Det offisielle kinesiske nyhetsbyrået «Xinhua», 4. september 2007</ref>

====Forfølgelser i de kommunistkontrollerte landsdeler (1947–1948)====

Senere under [[den kinesiske borgerkrig]]en ble det klart at det var et viktig og selvstendig mål for kommunistene å knuse kristendommen. Tiden 1947–1948 var særdeles blodig, og eksemplene er mange. [[Trappister|Trappistenes]] store kloster [[Yangjiaping-klosteret|Yangjiaping]] i fjellene nordvest for [[Beijing]] ble grundig utplyndret i juli [[1947]], og også bønder i området ble invitert/tvunget til å delta og gå løs på munkene, som egentlig hadde en høy stjerne lokalt. De ble stilt for en ''ad hoc'' «folkedomstol» og fler dømt til døden, og bønder som nektet å vitne slik de var blitt instruert til ble offentlig pisket. De overlevende munkene, nesten utelukkende kinesere, ble dratt rundt på dødsmarsj og de svakere døde en etter en av tortur, sult og utmattelse.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 1-12</ref><ref>Columba Cary-Elwes O.S.B.: ''China and the Cross: A Survey of Missionary History'', New York: P.J. Kenedy & Sons 1957, s. 267-268</ref> Nær [[Chifeng]] ble en kinesisk prest før sin henrettelse torturert ved at han avkledd og slept i to timer over steinete og røft terreng i et rep etter bena mens en kar satt på ryggen hans - stedets kristne ble tvunget til å delta. To andre prester i samme strøk, en av dem en 70-åring, ble slept rundt i timevis før henrettelsen. Lignende grusomheter fant sted også over store deler av [[Mandsjuria]] og det nordlige Kina for øvrig.<ref>Mange flere eksempler og detaljer hos James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, og hos Jean Monsterleet: ''Les martyrs de Chine parlent'', Paris: Amiot-Dupont 1953 (engelsk oversettelse: ''Martyrs in China'', Chicago 1956)</ref> I juli [[1948]] offentliggjorde Shanghai-tidsskriftet ''China Missionary'' en liste de (med rette) kalte «ufullstendig» over 87 prester og nonner som var blitt drept de siste 18 måneder, oversikt over drepte lekfolk var det umulig å gi.<ref>''China Missionary'', Shanghai, vol. 1 № 3, juli 1948, s. 346-348</ref>

====Protestantisk misjonseksodus====
De fleste protestantiske misjonærer forlot Republikken Kina før Mao kom til makt mot slutten av 1949.<ref name="Ernst Harbakk 2004"/> Noen hadde reist på grunn av de lovløse tilstander under den kinesiske borgerkrig, men andre ble trukket ut, eller reiste på eget initiativ, for å komme seg bort fra de fremrykkende kommunistiske styrker. En stor andel av de protestantiske misjonærer var familiefolk med ansvar for egne barn. Det var også slik at den støtte fra hjemlandet som hadde bortfalt fra [[annen verdenskrig]]s begynnelse i [[1939]]/[[1940]] ennå ikke i særlig grad var gjenopptatt, fattige og krigsskadede som de fleste av de europeiske utsendende land var i etterkrigstiden.<ref name="Kenneth Scott Latourette 1948"/> De utenlandske protestantiske misjonærer talte omkring 3&nbsp;200 i 1947. Av dem var et lite mindretall ordinerte menn; kvinnelige gifte eller ugifte misjonærer utgjorde flertallet. Mange av begge kjønn var lærere, leger eller sykepleiere, i administrasjonen eller lignende hjelpetjenester som delvis bortfalt av en rekke årsaker, ikke bare av ødeleggelser som ledsaget den kommunistiske fremrykning. Tallet misjonærer falt til 2&nbsp;000 i 1949 og til 1&nbsp;000 i 1950. I 1952 var det bare en liten håndfull igjen.<ref>Miner Searle Bates: «Churches and Christians in China, 1950-1967: Fragments of Understanding», s. 206, i ''Pacific Affairs'' Vol. 41, No. 2 (Summer, 1968), pp. 199-213</ref>

Mange av dem som forlot Kina, ble misjonærer i Hongkong, Taiwan eller i land med stor eksilkinesisk befolkning i Sørøst-Asia. Også amerikanske misjonsstiftelser for finansiering av universitets- eller helsearbeid ble omdirigert på lignende vis. Slik endret det amerikanske «United Board for Christian Colleges in China» sitt navn og fokus til «United Board for Christian Higher Education in Asia» og understøttet nye universiteter som [[Tunghai University]] på Taiwan og [[Chung Chi College|Ch'ung Chi University]] i Hongkong.<ref>Creighton Lacy: «The Missionary Exodus from China», i ''Pacific Affairs'', Vol. 28, No. 4 (desember 1955), s. 312</ref>

====Mao bremser forfølgelsene (1948–1949)====
Men høsten 1948 avtok angrepene på katolikker og protestanter kraftig. Det var helt påtagelig, både katolikker og protestanter ble slått av den markante endringen. Frem til våren 1948 ble kristne hetset som «løpehunder for imperialistene», men så snudde det og på høstparten registrerte protestantene ikke lenger noen forfølgelse av pastorer eller kirker.<ref>Frank T. Cartwright: «Protestant Missions in Communist China»,s. 302, i ''Far Eastern Survey'', vol. 18, nr. 26 (28. desember 1949), s. 301-305</ref>

Redaktørene av den katolske ''China Missionary'' i Shanghai kunne registrere det samme for den katolske kirkes del, og lurte på om slutten på forfølgelsene kunne

:''«bety at de kommunistiske ledere var blitt våkne for det faktum at voldelig forfølgelse av religion alltid virker mot sin hensikt, ved å desillusjonere tilhengere hjemme og få den offentlige opinion utenlands i mot seg»''.<ref>''China Missionary'', Shanghai, vol. 1 № 7, desember 1948, s. 835</ref>

Forklaringen var en litt annen: Da Mao et stykke ut i 1948 for første gang innså<ref>I desember 1947 beskrev Mao i en tale fremtiden på en måte som viser at han ikke forutså noen snarlig seier. Talen ''The Present Situation and our Duty'', i «Collected Works of Mao Zedong», Beijing: The People's Press, 1960, Bind IV s. 1244</ref> at det var en realistisk mulighet for snarlig seier over [[Kuomintang]] ble han mer fokusert på å kunne begynne å regjere et land der ikke befolkningen hadde lagt kommunistene for hat. Senere skulle han uten hensyn til hjemlig eller utenlandsk folkemening sette i gang forfølgelsene igjen. Elementet med å tvinge vanlige borgere til å delta i overgrepene skulle også videreføres i stor skala, slik mente man å skaffe seg samarbeid ved medansvar. Men på dette stadium gjaldt det å ta tingene i rett rekkefølge, og resonnementet var det samme som han hadde uttrykt om de rikere bøndene noen år tidligere i sin analyse om Kina som dels et kolonisamfunn, dels føydalt og dels halvføydalt:<ref>''The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party'', desember 1939, i «Selected Works of Mao Tse-tung», vol. II, Beijing: The Foreign Languages press, 1965</ref>

:''De rike bøndenes produksjon vil forbli nyttig for en bestemt periode. Generelt kan de yte noen bidrag til bondemassenes antiimperialistiske kamp mot og holde seg nøytrale i kampen mot storgodseierne. Derfor bør vi ikke betrakte de rike bøndene som tilhørende den samme klassen som storgodseierne og vi bør ikke '''før tiden er moden''''' [fremhevelsen tilføyd] ''iverksette likvidiseringspolitikk overfor de rike bøndene.''<ref>Mao Zedong: ''The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party'', ''loc. cit.'', s. 323</ref>

Den innstilte kristenforfølgelsen (som likevel foregikk mange steder lokalt, særlig i nord) må forstås på samme måte. For Mao lærte også at

:''...imperialistmaktene har aldri slakket av på sin innsats for å forgifte det kinesiske folks sinn. Dette er deres politikk for kulturell aggresjon. Og den gjennomføres gjennom misjonsarbeid, ved å bygge sykehus og skoler, utgi aviser og anspore kinesiske studenter til utenlandsstudier. Deres interesse er å trene opp intellektuelle som vil tjene deres interesser og føre folket bak lyset.''<ref>Mao Zedong: ''The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party'', ''loc. cit.'', s. 312</ref>

Etter hvert som kommunistene rykket sørover fra 1949 og utover ble det klart at de kommunistiske feltherrer der var fullt på det rene med linjeskiftet. De oppførte seg utsøkt korrekt, vennlig og høflig i sin kontakt med kirkens folk.<ref>Se f.eks. skildringer fra Kweiteh (Shangqiu) i Henan og Chuhxien (Chuzhou) i Anhui i ''China Missionary Bulletin'', Hongkong, vol. 1 hhv. № 2, 1949 s. 221 og № 3, 1949, s. 331 (Dette er samme tidsskrift som ''China Missionary'', som endret navn, flyttet til Hongkong og begynte ny nummerering av sine utgivelser)</ref> I [[Chengdu]] i [[Sichuan]] dukket det opp plakater som proklamerte religionsfrihet, ytringsfrihet, samvittighetsfrihet, beskyttelse av utlendinger, og templers og kirkes ukrenkelighet.<ref>Eleutherius Winance, O.S.B.: ''The Communist Persuasion: A Personal Experience of Brainwashing'', New York: P.J. Kenedy & Sons 1959, s. 6-9</ref> ''China Missionary Bulletin'' (nå flyttet til Hongkong) la merke til dette, misforstod grunnen, men hadde en anelse om at det kanskje var situasjonsbestemt: ''«Faktisk er kommunistene for travle med å reorganisere de enorme territorier de har erobret til å bekymre seg med en så ubetydelig minoritet som vi katolikker i Kina» og uttrykte et håp om at misjonærene vil bli «latt noenlunde i fred for en viss tid».''<ref>''China Missionary Bulletin'', Hongkong, vol. 1 № 3, september 1949, s. 1</ref>

Opplevelsene fra kommunistenes fremferd mot katolikker under borgerkrigen, hadde befestet de troendes antikommunisme. Mange av de geistlige hadde godt greie på kommunistisk religionsforfølgelse i Øst-Europa, og var også kjent med den kommunistiske ideologis religionssyn, nemlig at religion i sitt vesen hemmet fremveksten av revolusjonære krefter og derfor måtte utryddes.<ref>Et samleverk ble utgitt i Moskva i 1954. Karl Marx og Friedrich Engels: ''Om religionen'', men disse skriftene var velkjente for kirken fra tidligere.</ref> Pavestolen fordømte «den ateistiske kommunisme», selv om man påpekte at kommunismen og kirken faktisk var enige om visse verdier som rettferdig pris, rettferdig lønn, og statens plikt til å beskytte allmennheten mot å bli utbyttet av de rike og mektige.