Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Mellomkrigstiden ===
[[Fil:Stab-in-the-back postcard.jpg|miniatyr|Østerriksk postkort fra 1919 som viser en karikert jøde, i det en tysk soldat stikkes bakfra, den såkalte [[dolkestøtlegenden]]]]
[[Fil:Dissolution of Austria-Hungary.png|miniatyr|Oppløsningen av Østerrike-Ungarn etter første verdenskrig]]
[[Fil:Map Europe 1923-en.svg|miniatyr|Kartskisse over Europeiske land i 1923, grensene frem til 1914 vist med farger]]
{{Utdypende|Mellomkrigstiden|Washingtonkonferansen}}

Europeisk politikk og diplomati var i tiårene etter første verdenskrig dominert av det økonomiske og diplomatiske oppgjøret etter konflikten.<ref name="Stevenson2012-599">Stevenson 2012, s. 599</ref> Tyskland forsøkte å uthule Versaillestraktaten, seierherrene ble splittet, og kravene til Tyskland ble stadig redusert. USAs manglende signering av fredsavtalen gjorde at Frankrike og Storbritannia sto igjen som garantister. Årene 1919–1923 ble preget av den tysk-franske konflikten som kulminerte med [[Ruhrokkupasjonen|okkupasjonen av Ruhrområdet]]. Fra 1924 og frem til 1929 ble spenningen lavere, og okkupasjonen av Ruhr ble avsluttet ved inngåelsen av [[Dawesplanen]], i den inngikk at Tyskland ved hjelp av amerikanske lån skulle betale reduserte krigsskadeserstatninger. I 1929 ble [[Youngplanen]] lagt frem, den endelige tyske gjelden ble fastsatt, og ententemaktene skulle trekke seg ut av Rhinland, fem år før fastsatt i Versaillestraktaten. Tilbaketrekningen førte til at fred i Europa ble avhengig av tysk velvilje. [[Briand-Kellogg-pakten]] i 1929 var, sammen med Briandplanen om et tettere europeisk samarbeid, både høydepunktet for fredsskapende diplomati i mellomkrigstiden og tegn på hvor mye europeisk politikk hadde endret seg siden 1914.<ref>Stevenson 2012, s. 530–537, 561</ref>

{{Sitat|Solidaritet med imperiet ble et sentralt motiv i krigstidens propaganda og begge de to store imperiemaktene forventet at krigen for å gjøre verden sikker for demokratiet ville, paradoksalt, samtidig sikre overlevelsen av det udemokratiske imperiet. Dette paradokset er sentralt for å forstå dilemmaet alle imperiemakter møtte etter 1918; det bidrar også til å forklare imperialismens rolle i å generere en ny stor krig tyve år etter.|note=<ref group="note">The solidarity of the empire became a central motif in wartime propaganda and both major empires expected that the war to make the world safe for democracy would, paradoxically, secure the survival of undemocratic empire as well. This paradox is central to understanding the dilemmas that all the empires faced after 1918; it also helps to explain the role of imperialism in generating a second major conflict twenty years later.</ref><ref name="Overy 2021, s. 14">Overy 2021, s. 14</ref>|Historikeren Richard Overy, i boken ''Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945''}}

Første verdenskrig bidro til at perioden frem til utbruddet av [[andre verdenskrig]] (den såkalte mellomkrigstiden, 1918–1939) var preget av en oppvekst av ekstreme politiske bevegelser i flere europeiske land.<ref>Stevenson 2012, s. 556, 563</ref><ref name="Davies2007_149–150">Davies, 2007, s. 149–150</ref> [[kommunisme|Kommunistene]] i [[Sovjetunionen]], [[nazistene]] i Tyskland og [[Fascisme|fascistene]] i Italia og Spania var de med størst påvirkning. Det førte til etnisk konflikt med ekstrem voldsanvendelse, med [[holocaust]] (utryddelsen av jødene) under andre verdenskrig som det mest ekstreme resultatet. Historikeren [[Niall Ferguson]] har foreslått økonomisk [[volatilitet]] som del av en forklaring på hvorfor dette ble så ekstremt akkurat i denne perioden.<ref>Ferguson 2006, s. LIX-LXII</ref><ref group="note">I årene fra 1880 til 2004 har finansiell volatilitet aldri vært større enn perioden 1919–1939, om lag dobbelt så høy som perioden før og de etterfølgende periodene. Se Ferguson 2006, s. LIX-LXII</ref> En del historikere, som Eric Hobsbawm, ser perioden på 30 år fra 1914 til 1945 som én sammenhengende epoke med krig,<ref>Hobsbawm 1994, s. 22, 52</ref> mens andre, som [[Norman Davies]], antyder at 1914 til avslutningen av [[den kalde krigen]] i 1989 kan anses som én sammenhengende 75 år lang europeisk krigsperiode.<ref name="Davies2007_149–150"/>

I begynnelsen av 1920-årene førte utstrakt [[inflasjon]] i flere mellomeuropeiske land, spesielt Tyskland ([[hyperinflasjonen i Weimarrepublikken]]), til at middelklassen mistet oppsparte verdier. Det bidro til å legge grunnlaget for fascismen.<ref>Hobsbawm 1994, s. 90</ref> Etter noen år med økonomisk vekst kom så [[den store depresjonen]] fra 1929, en kraftig økonomisk nedgangsperiode over hele verden, i et omfang ingen før hadde opplevd.<ref>Hobsbawm 1994, s. 93</ref> Som for hyperinflasjonen lå mye av årsakene til den store depresjonen i de økonomiske ubalansene krigen og fredsoppgjøret hadde skapt.<ref name="Stevenson2012-599" /><ref>Hobsbawm 1994, s. 89, 98–99</ref><ref>Stevenson 2012, s. 535, 568</ref>

{{Sitat|Bortsett fra krig har [[arbeidsledighet]] vært det mest omfattende, undergravende og ødeleggende problem i vår generasjon, det er den viktigste sosiale sykdom i vestlig sivilisasjon i vår tid.|note=<ref group="note">Next to war, unemployment has been the most widespread, the most insidious, and the most corroding malady of our generation: it is the specific social disease of Western civilization in our time.</ref><ref>''The Times'', 23. januar 1943, fra Hobsbawm 1994, s. 85</ref>|''The Times'', 23. januar 1943, fra Hobsbawm 1994, s. 85}}

Traumet med økonomisk nedgang og arbeidsløshet ble stilt i perspektiv ved at ett stort land unnslapp. [[Sovjetunionen]]s brudd med kapitalismen og landets bruk av [[planøkonomi]] vakte oppsikt, og gjorde at selv unge konservative, som den fremtidige britiske statsminister [[Harold Macmillan]], ble talsmenn for tilsvarende styring av økonomien.<ref>Hobsbawm 1994, s. 96</ref> [[Adolf Hitler]]s maktovertakelse i Tyskland i 1933 var nært knyttet til ettervirkningene av første verdenskrig og den økonomiske nedgangen, men særlig til utstrakte nasjonalistiske bevegelser (blant de [[Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten|Stahlhelm]]) som brukte erfaringene fra fronten i sin agitasjon.<ref>Stevenson 2012, s. 570–573</ref> Den tyske, italienske og japanske ekspansjonistiske strategien - erobring av landområder for å sikre råstoffer og egen økonomi - var som før første verdenskrig inspirert særlig av Storbritannias globale imperium.<ref>Kershaw, 2007, s. 14</ref>

Den tyske innmarsj av militære styrker og [[remilitarisering av Rhinland]] i 1936 regnes av flere historikere som den siste mulighet Frankrike og Storbritannia hadde for å stoppe Tyskland, før en ny europeisk storkrig brøt ut. At de to landene ikke grep inn var mye basert på erfaringene fra, og ettervirkningene etter første verdenskrig.<ref name="Stevenson2012-599" /><ref>Stevenson 2012, s. 572, 574, 580–581</ref><ref>Hobsbawm 1994, s. 152–153</ref>

Selv etter utbruddet av andre verdenskrig hadde den foregående krigen en stor innvirkning, spesielt på høyere offiserer, hvorav de fleste hadde deltatt i den. Etter krigsutbruddet i 1939 foretok ikke de allierte noen offensiv under [[Phony War]] (liksomkrigen, 1939–1940), i klar motsetning til den innledende franske offensiven i 1914.<ref name="Stevenson2012_582–585">Stevenson 2012, s. 582–585</ref> Etter de alliertes raske og uventede nederlag i [[slaget om Frankrike]] i 1940 var noe av kritikken at de franske styrkenes reaksjon hang igjen i tankegangen fra første verdenskrig.<ref>Jackson 2004, s. 25 221–222</ref> Da USA kom med i krigen var det viktig for Roosevelt å unngå at tyskerne kunne inngå fred uten å bli endelig slått, som i 1918. Under [[Casablancakonferansen]] i 1943 satte de allierte derfor som krav at aksemaktene skulle kapitulere betingelsesløst. På tysk side var første verdenskrig en viktig inspirasjon, både på taktisk og strategisk nivå, det ble for eksempel sørget for bedre matforsyninger til befolkningen så den ikke skulle gjøre opprør. Samme kunne observeres i den sovjetiske ledelsen.<ref name="Stevenson2012_582–585"/> Det er og en forbindelse mellom første verdenskrigs [[Ober Ost]] (den tyske overkommandoen på østfronten og områdene den kontrollerte) og andre verdenskrigs [[Generalplan Ost]] (Hitlers plan for Øst-Europa, som blant annet inkluderte omfattende etnisk rensning).<ref>Mick, s. 143, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>