Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===Problemer, og nytt liv, for de protestantiske misjonærer===
De urolige årene fra sent 1920-tall og fremover en tid med atskillige tilbakeslag for protestantisk misjon. De antikristne angrepene som toppet seg i 1927 hadde ført til over en halvering i misjonærer, fordi de hadde søkt tilflukt utenlands. Tallet steg raskt frem til midten av 1930-tallet, men nådde ikke helt opp til gamle høyder. [[Andre kinesisk-japanske krig|Den japansk-kinesiske krig]] fra 1937 førte til at det meste av misjonens arbeid i de japanskokkuperte områder måtte innstilles; de fleste misjonærer ble enten fordrevet derfra eller plassert i interneringsleirer.<ref name="Ernst Harbakk 2004">Ernst Harbakk: «Misjon og Kirke i Kina», i ''Missiologi i dag'' (red.: Jan-Martin Berentsen, Tormod Engelsviken, Knud Jørgensen), 2. utg., 2004, s. 419</ref>

Utbruddet av annen verdenskrig i Europa og snart etter i Stillehavet førte også til at de protestantiske misjoner ble avskåret fra både pengestøtte og forsterkninger fra sine hjemland; det samme gjaldt noen grad også den katolske misjon.<ref name="Kenneth Scott Latourette 1948">Kenneth Scott Latourette: «Problems Confronting Christian Missions in the Far East», s. 178''f.'', i ''Pacific Affairs'', Vil. 21, nr. 2 (juni 1948), s. 176-185</ref> Men den hadde på grunn av sin arbeidsmåte, sine sølibatære misjonærer og det større antall kinesiske troende de hadde i ryggen noe lettere for å utstå den nye situasjon.

Elve av de tretten protestantiske universiteter (noen av dem ''colleges'', men på universitetsnivå) ble tvunget av krigshandlingene og den japanske okkupasjonen av de østlige landsdeler til å sette opp nød-campuser dypt inn i landet; slik var for eksempel fem av dem i [[Chengdu]]. Frem til vestmaktene kom med i krigen mot Japan kom det fremdeles vesentlig støtte fra USA, Canada og i mindre grad fra Storbritannia. Høsten 1941 var én av fem studenter på universitetsnivå i Kina immatrikulert ved et eller annet av disse protestantiske lærestedene.<ref>Oliver J. Caldwell: «Christian Colleges in China», i ''Far Eastern Survey'', Vol. 11, no. 23 (26. november 1942), s. 236-237</ref>  
     
Da krigen var over i 1945 var det lite igjen av det protestantiske misjonsarbeid som hadde vært. Det var på mange måter som å begynne forfra. Det var mange observatører som mente at protestantismen umulig kunne hevde seg på nytt, og gjenvinne sin gamle dynamitt. Som regel var det ikke mulig å gjenoppta arbeidet umiddelbart. Mange misjonærer som hadde vært i Kina så langt stod klar for hjemreise, men de som skulle overta etter dem hadde ofte et langvarig språkstudium foran seg. Særlig sant var dette for europeisk, deriblant norsk, misjon.

Likevel avtegnet det seg snart et bilde av en sterk gjenoppliving av protestantisk misjon. At en kinafødt misjonærsønn, ordinert protestantisk kinamisjonær og skolemann (første president for det ledende [[Yenching-universitetet]]), dr. [[John Leighton Stuart]], ble utnevnt til USAs ambassadør i Nanjing innvarslet fornyelsen. Dr. Stuart ble å se på de fleste misjonskonferanser, som predikant i kapeller, som taler ved semesteråpninger på protestantiske universiteter, og hans nærvær styrket utvilsomt protestantismens prestisje i nasjonalistregjeringen. Det ble inngått en avtale den [[13. november]] [[1946]] mellom USA og Kina om handel, navigasjon og vennskap, og den hadde en seksjon om vitenskapelig, utdannelsesmessig og religiøs virksomhet, som gav amerikanske borgere en privilegert stilling i Kina. Av enda større betydning var ''U.S.-China Education Fund Agreement'' ([[9. november]] [[1947]]) som, selv om den ikke spesifikt hadde protestantisk misjon for øye, åpenbart ville gagne denne misjon ved den store støtte som avtalen ville dirigere primært til deres universiteter.  Det var også en sterk misjonsentusiasme blant de amerikanske protestantiske misjonsstyrer; store grupper gamle og nye misjonærer la på vei for å fylle de stillinger som misjonen måtte evakuere tidligere, og de amerikanske misjonsstyrene sprøytet inn store pengesummer til infrastruktur. Entusiasmen smittet: I desember 1946 holdt det kinesiske ''nasjonale kristne råd'' sin første etterkrigskongress i Shanghai der man lanserte en djerv treårsplan for evangelisering, utdannelse og sosialt arbeid. [[YWCA]] avholdt i oktober et knapt år etter sin verdenskongress i Hangzhou, med talere som den amerikansk-utdannede [[Soong May-ling|Madame Chiang Kai-shek]] ([[metodisme|metodist]], som hadde fått sin ektemann til å konvertere fra buddhisme til metodistisk kristendom i 1929) og andre ledende orotestantiske kinesiske personligheter. Radioforkynnelse ble tatt i bruk i stor målestokk i arbeidet, og optimismen var stor.<ref>Prudencio Damboriena, S.J.: «The Place of Protestant Missions in China», i ''China Missionary'' (1948), No. 1 s. 45-47</ref>

For europeisk protestantisk misjon, var det noe annerledes. Gjenoppbygging av ødelagte kirker, skoler og sykehus kostet penger, men det krigsherjede Europa hadde ikke så meget å avse. Da [[den kinesiske borgerkrig]] blusset opp igjen for alvor i 1947 var det også vanskelig og mangesteds umulig for misjonærene å arbeide.<ref name="Ernst Harbakk 2004"/> På papiret var noe slikt som nær 4&nbsp;100 protestantiske misjonærer - over halvparten av dem fra Nord-Amerika - tilknyttet kinamisjonene etter fredsslutningen, men i virkeligheten var tallet lavere ettersom nesten 800 av dem var på «midlertidige» opphold i hjemlandet eller annetsteds utenlands. Dem som faktisk utførte aktivt virke kan ha vært ca. 2&nbsp;000 i 1948/49, hvorav 1&nbsp;100 nordamerikanere.<ref>Frank T. Cartwright: «Protestant Missions in Communist China»,s. 301-302, i ''Far Eastern Survey'', vol. 18, nr. 26 (28. desember 1949), s. 301-305</ref><ref>Creighton Lacy: «The Missionary Exodus from China», i ''Pacific Affairs'', Vol. 28, No. 4 (desember 1955), s. 301</ref>

For tysk misjon var situasjonen særlig tung. Andre misjonsselskaper trådte til etter evne; slik gikk for eksempel Det Norske Misjonsselskap i [[1947]] med på å hjelpe på [[Berlinermisjonen]]s bibelskole og seminar blant hakka-kinesere i [[Guangdong]].<ref>Torstein Jørgensen (red.): ''I tro og tjeneste: Det Norske Misjonsselskap 1842-1992'', bind I, Stavanger: Misjonshøgskolen, 1992, s. 494-495</ref>