Redigerer Universitetet i Oslo (avsnitt)

=== Andre verdenskrig og etterkrigstiden ===
Under [[den tyske okkupasjonen]] 1940–45 ble universitetet satt under styre av den NS-utnevnte rektoren, [[polarforskning|polarforsker]] [[Adolf Hoel]], mens den valgte rektoren [[Didrik Arup Seip]] ble fengslet. En rekke studenter deltok i [[motstandsbevegelse|motstandsarbeid]], og etter et [[brannstiftelse|branntilløp]] i [[universitetets aula]] beordret den tyske [[Josef Terboven|rikskommissær Terboven]] universitetet stengt og studentene arrestert. En rekke studenter og lærere satt i tysk [[fangenskap]] til krigens slutt. Flere årskull mistet undervisningen under krigen, og dette førte til at uvanlig store kull startet på universitetet i 1946, med dertil betydelig nyansettelse av vitenskapelig personale. En av dem som fikk sjansen som ung foreleser dette året, var filosofen [[Arne Næss]].

Universitetet kom ut av okkupasjonstiden med styrket anseelse. Det var store forventninger til hva vitenskapen kunne bidra med for å skape vekst og velstand i et frigjort Norge. Studentene ble integrert i [[velferdsstat]]en. Det offentlige påtok seg ansvar for å skaffe [[studielån]] til studenter som ikke kunne få økonomisk støtte hjemmefra, gjennom [[Statens lånekasse]] for studerende ungdom, opprettet i 1947. [[Etterkrigstiden]] opplevde en rekordtilstrømning av studenter. Mange hadde fått avbrutt studiet av krigen, eller var ikke kommet i gang, og meldte seg nå ved universitetet. Høstsemesteret 1945 ble det registrert 5&nbsp;951 studenter,<ref>[https://www.muv.uio.no/uios-historie/tall-og-fakta/hoyere-utdanning-i-norge/stud-univ-hoyskoler-1880-1960.html UiOs historie: Tall for høyere utdanning i Norge 1880-1960]</ref> det høyeste studenttallet ved UiO til da. I 1947 var tallet over 6&nbsp;000 studenter – tilsvarende 50 prosent flere studenter enn før krigen.

Da det ble opprettet nasjonale forskningsråd etter [[andre verdenskrig]], ble Brøggers visjon i stor grad realisert ved at forskning fikk ble finansiert uavhengig av undervisning. Dette falt sammen med det massive inntoget av studenter i 1960-årene, som igjen gjorde det vanskelig å balansere forskning med etterspørselen etter undervisning.