Redigerer Terra Nova-ekspedisjonen (avsnitt)

== Hovedekspedisjonen, 1911–12 ==

=== Northern Party ===

Etter å ha formidlet nyheten om Amundsens ankomst, seilte Campbells lag, som nå var omdøpt til ''Northern Party'', nordover fra Cape Evans den 9. februar 1911, og ankom Robertson Bay i nærheten av [[Kapp Adare]] 17. februar. Der bygde de en hytte i nærheten av den [[Norge|norske]] oppdagelsesreisende [[Carsten E. Borchgrevink|Carsten Borchgrevink]]s gamle hovedkvarter.<ref name="SLE_87">Huxley L. (ed.), vol. II, s. 87–90</ref>

[[Fil:Borchgrevink Hut.jpg|thumb|Borchgrevinks hytte på Kapp Adare. {{Byline|Kuno Lechner}}]]

Gruppen tilbrakte vinteren 1911 i hytta. De sledeturene som var planlagt for sommeren 1912 kunne ikke gjennomføres fullt ut på grunn av tilstanden på [[sjøis|havisen]], og at de ikke lykkes med å finne en alternativ indre rute. «Terra Nova» kom tilbake fra New Zealand 4. januar 1912 og transporterte teamet til et sted i nærheten av Evans Coves, en plassering omtrent 400 km sør for Kapp Adare og 400 km nordvest for Cape Evans. Planen var at de skulle plukkes opp 18. februar etter å ha gjort seg ferdig med ytterligere geologiske undersøkelser,<ref>Huxley L. (red.), s. 112</ref>, men på grunn av tung pakkis, var fartøyet ikke i stand til å nå inn til dem.<ref>Huxley L. (red.), s. 126</ref> Gruppen, med magre rasjoner som de måtte supplere med fisk og selkjøtt, tilbrakte vinteren i 1912 i en snøhule som de gravde ut på [[Inexpressible Island]].<ref name="SLE_130 ">Huxley L. (red.), vol. II, s. 130</ref> Her ble de utsatt for store påkjenninger – [[frostskade]]r, [[sult]], [[dysenteri]], ekstrem vind, lave temperaturer, og ubehaget med å måtte bruke en spekkovn i et trangt rom.<ref>{{Kilde www |url=http://www.sethwhite.org/scotts%20discovery%20hut.htm |tittel=Stanken av brent selfett er fremdeles sterkt i Scotts hytte |besøksdato=2010-02-10 |arkiv-dato=2019-06-30 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20190630151630/http://www.sethwhite.org/scotts%20discovery%20hut.htm |url-status=død }}</ref><ref>Huxley L. (red.), s. 134–135</ref>

I begynnelsen av april 1912 prøvde Edward Atkinson, som hadde kommandoen på Cape Evans i Scotts fravær, å sende fire mann opp langs kysten av Victoria Land for å komme Campbell og hans menn til unnsetning. Atkinsons gruppe startet 17. april, men forsøket mislyktes på grunn av dårlig vær.<ref>Huxley L. (red.), vol. II, s. 312–316</ref> Northern Party satte kursen for Cape Evans 30. september 1912, en reise som innebar kryssing av den farefulle [[Drygalskitungen]]. Browning var svært syk og Dickason nesten utslitt av dysenteri, men hele gruppen klarte å nå Cape Evans 7. november etter en farefull reise.<ref Name="SLE_155">Huxley L. (red.), vol. II, s. 155–179</ref> Geologiske prøver og andre annet materiale som ble samlet inn av Northern Party ble hentet fra Cape Adare og Evans Coves av «Terra Nova» i januar 1913.<ref>Huxley L. (red.), s. 401–402</ref>

=== Vestlige geologiundersøkelser ===

==== Første geologiske ekspedisjon, januar – mars 1911 ====

Formålet med denne reisen var geologisk utforskning av kystområdet vest for McMurdo-sundet, i et område mellom [[McMurdo Dry Valleys]] og [[Koettlitzbreen]].<ref Name="SLE_184">Se Scotts instruksjoner av Huxley L. (red.), vol. II, s. 184–185</ref> Dette arbeidet ble gjennomført av en gruppe bestående av Griffith Taylor, Debenham, Wright og PO Evans. De gikk i land fra «Terra Nova» 26. januar på ''Butter Point'',<ref name="ButterPt">Butter Point ble oppkalt etter et depot med smør som lå igjen fra Discovery-ekspedisjonen. Huxley L. (red.), vol. II, s. 183</ref> på kysten av Victoria Land, tvers over McMurdo-sundet for Cape Evans. Den 30. januar etablerte laget sitt hoveddepot ved [[Ferrarbreen]]. De gjennomførte undersøkelser i McMurdo Dry Valleys og ved [[Taylorbreen]], før de forflyttet seg sørover til Koettlitzbreen. Etter videre arbeid der, startet de tilbaketuren 2. mars og tok en sørlig rute til Hut Point, hvor de ankom 14. mars.<ref>Huxley L. (red.), vol. II, s. 186–221</ref>

==== Andre geologiske ekspedisjon, november 1911 – februar 1912 ====

Dette var en videreføring av arbeidet utført i løpet av den forrige ekspedisjonen, denne gangen med fokus på området [[Granite Harbour]] ca. 80 km nord for ''Butter Point''.<ref Name="SLE_222">Scotts instruksjoner; Huxley L. (red.), vol. II, s. 222–223</ref> Taylors ledsagere denne gangen var Debenham, Gran og Forde. Hovedturen startet 14. november, og innebar at de måtte krysse et vanskelig havisparti til Granite Harbour, der de ankom 26. november. Hovedkvarteret ble etablert på et område de kalte ''Geology Point'', og en steinhytte ble bygget. I de følgende ukene utforsket og kartla de Mackaybreen, og en rekke formasjoner på nordsiden av breen ble identifisert og navngitt. Mennene forventet å bli plukket opp av «Terra Nova» 15. januar 1912, men skipet kunne ikke nå frem til dem. De ventet til 5. februar før de bestemte seg for å dra sørover, og ble reddet fra isen da de endelig ble oppdaget fra skipet den 18. februar. «Terra Nova» ble i januar 1913 sendt ut for å hente geologiske prøver fra begge ekspedisjonene.<ref>Huxley L. (red.), vol. II, s. 224–290</ref>

=== Vinterekspedisjonen til Cape Crozier ===

Denne reisen var [[Edward Adrian Wilson]]s idé. Han hadde foreslått en slik ekspedisjon i zoologidelen av Discovery-ekspedisjonens vitenskapelige rapport, og var ivrig etter å følge opp tidligere forskning. Reisens vitenskapelige formål var å sikre seg egg fra [[keiserpingvin]]ene fra hekkeplassene ved [[Cape Crozier]] på et tidlig [[foster]]stadium, slik at «vesentlige punkter i utviklingen av fuglen kunne dokumenteres».<ref>Huxley, L. (red.), vol. II, s. 1</ref> Dette krevde en ferd midtvinters for å få egg kort tid etter befruktningen. Et sekundært mål var å eksperimentere med matrasjoner og utstyr i forkant av neste sommers polferd.<ref Name="Cherry-Garrard_305">Cherry-Garrard, s. 305–307</ref> Scott godkjente dette, og et team bestående av Wilson, Bowers og Cherry-Garrard dro avgårde 27. juni 1911.<ref Name="H333">Huxley, L (red.), vol. I, s. 333–334</ref>

[[Fil:Cape Crozier - Watercolor by Wilson.jpg|thumb|left|Utsikt østover fra Cape Crozier{{Byline|Akvarell av Edward Wilson|1911}}]]
Ekspedisjoner i den antarktiske vinteren hadde ikke tidligere blitt forsøkt; Scott skrev at «det var et dristig vågestykke, men de rette mennene bestemte seg for å prøve det.»<ref Name="H333" /> Cherry-Garrard beskrev senere påkjenningene i de 19 dagene det tok å reise de 100 km til Cape Crozier. Utstyr, klær og soveposer var konstant belagt med is; 5. juli falt temperaturen under -60°C «–&nbsp;109 kuldegrader <nowiki>[</nowiki>[[Fahrenheit|F]]<nowiki>]</nowiki>&nbsp;– så kaldt som noen og hver ønsker å holde ut i mørket og i frosne klær»,<ref>"109 degrees of frost – as cold as anyone would want to endure in darkness and iced up clothes"</ref> skrev Cherry-Garrard. Ofte var den daglige tilbakelagte distansen bare et par kilometer.<ref>Cherry-Garrard, s. 295–309</ref>

På Cape Crozier klarte de tre mennene tross store vanskeligheter å få bygget en hytte av stein, snøblokker og et stykke tre de brukte i taket.<ref>Cherry-Garrard, s. 310–312</ref> De var da i stand til å besøke pingvinkolonien og samle flere egg fra keiserpingvinene.<ref>Cherry-Garrard, s. 316–322</ref> Igloen ble nesten ødelagt i en kraftig snøstorm. Stormen tok også med seg teltet som de var avhengige av for å overleve hjemreisen, men heldigvis fant de dette igjen, en halv kilometer unna.<ref>Cherry-Garrard, s. 323–335</ref> Gruppen la i vei på turen tilbake til Cape Evans, og kom frem 1. august.<ref name="H361">Huxley, L. (red.), vol. I, s. 361–369</ref> De tre eggene som overlevde reisen gikk først til [[Natural History Museum]] i [[South Kensington]], og deretter ble de grunnlaget for en rapport fra Dr. Cossar Stewart på [[University of Edinburgh]].<ref>Cherry-Garrard, s. 351–353</ref> Eggene kunne imidlertid ikke bidra til å bevise Wilsons teorier.<ref Name="Fiennes_260">Fiennes, s. 260</ref>

Cherry-Garrard beskrev senere dette som «verdens verste reise»,<ref name="Cherry-Garrard_350">Cherry-Garrard, s. 350</ref> og brukte det som tittel på boken som han skrev i 1922 som en nedtegnelse av hele Terra Nova-ekspedisjonen. Scott kalte denne vinterlige reisen for «en fantastisk prestasjon»,<ref>"a very wonderful performance"</ref><ref name="H361" /> og var svært fornøyd med utprøvingen av rasjoner og utstyr: «Vi er så nær det perfekte som erfaring kan bringe oss.»<ref>"We are as near perfection as experience can direct."</ref><ref Name="H361" />

=== Ekspedisjonen til Sydpolen ===
[[Fil:TerraNova2-no.png|thumb|Kart som viser rutene Scott (blå) og Amundsen (grønn) fulgte til polpunktet. Scott nådde polpunktet først den [[17. januar]] [[1912]], 34 dager etter Amundsen.]]
Den 13. september 1911 bekjentgjorde Scott sine planer for ferden mot Sydpolen. Scotts ekspedisjonsteam besto av 32 menn, to motorsleder, 17 ponnier og 33 hunder. 16 menn skulle begynne reisen over Rossbarrieren med hjelp av motorsledene, ponniene og hundene til [[Beardmorebreen]], hvor hundene skulle returnere og ponniene brukes til proviant. Deretter skulle tolv menn i tre grupper fortsette oppover breen og dra sledene selv. Bare én av disse gruppene skulle fortsette frem til Sydpolen, de andre skulle være støttegrupper og sendes tilbake ved spesifiserte breddegrader. Scott ville avgjøre sammensetningen av sydpolgruppen underveis.<ref>Preston, s. 158–159</ref>

Motorgruppen (Lt. Evans, Day, Lashly og Hooper) startet fra Cape Evans 24. oktober med to motordrevne sleder, og skulle trekke forsyninger til {{Nowrap|80° 30'S}} og vente på de andre der. Innen 1. november hadde begge motorsledene brutt sammen, den siste etter 94 km.<ref name="Fiennes_269">Fiennes, s. 269 Evans noted that ''before the final breakdown the motors advanced the necessaries for the Southern journey 51'' [nautical] ''miles over rough, slippery and crevassed ice''</ref> Mennene måtte selv trekke 336 kg med forsyninger de resterende 240 km til avtalt plassering, og nådde frem to uker etter planen.<ref>Preston. s. 163–165</ref> Den neste gruppen, som hadde startet fra Cape Evans 1. november, tok dem ikke igjen før 21. november.<ref>Huxley, L (red.), vol. I, s. 470</ref>

Day og Hooper returnerte til basen 24. november med en rapport til Simpson, som da hadde ansvaret på Cape Evans. Det var meningen at hundene også skulle returnert, men på grunn av det langsomme tempoet besluttet Scott å ta dem med videre.<ref>Fiennes, s. 275</ref> Den 4. desember slo ekspedisjonen leir nær Gateway (passasjen mellom Rossbarrieren og Beardmorebreen) og en snøstorm tvang mannskapet til å bli værende i leiren frem til 9. desember, og å forsyne seg av rasjoner ment for bre-etappen.<ref>Preston, s. 167–168</ref> Da snøstormen løyet, ble de resterende ponniene skutt; de var svært utmattet og kunne ikke lengre trekke. Den 11. desember returnerte Meares og Gerov med hundene til basen. Med seg hadde de en melding om at «ting ikke er så rosenrøde som de kunne ha vært, men vi holder motet oppe og håper lykken snur.»<ref>"things were not as rosy as they might be, but we keep our spirits up and say the luck must turn.", Huxley, L (red.), vol. I, s. 496</ref>

De resterende tolv mennene besteg Beardmore, og 20. desember la de igjen et depot øverst på breen. Det var fortsatt ingen avklaring fra Scott om hvem som skulle være med i sydpolgruppen. Den 22. desember, ved {{Nowrap|85° 20'S}}, sendte Scott tilbake Atkinson, Cherry-Garrard, Wright og Keohane som første støttegruppe.<ref>Crane, s. 530</ref> Scott ga Atkinson muntlig ordre om at hundene skulle sendes ut for å assistere polfarerne på returreisen.<ref Name="CG439">Cherry-Garrard, s. 439</ref>

De to siste gruppene fortsatte sørover under bedrede forhold som gjorde at de maktet å ta igjen noe av tiden de tape på Rossbarrieren. Innen 30. desember var de à jour med Shackletons tidsplan fra 1908–09.<ref>Crane, s. 534</ref> Den 3. januar 1912, ved {{Nowrap|87° 32'S}}, avgjorde Scott sydpolgruppens sammensetning – fem mann (Scott, Wilson, Oates, Bowers og Edgar Evans) skulle fortsette, mens Lt. Evans, Lashly og Crean skulle returnere som den siste støttegruppen.<ref>Wilson og Atkinson hadde før dette uttrykt at Lashly ville være et bedre valg enn Evans for sydpolgruppen. Preston, s. 177</ref> Beslutningen om å ta fem mann frem involverte nye beregninger av last og rasjoner, siden alt hittil hadde vært basert på grupper på fire mann.<ref>Crane, s. 536</ref>

Under støttegruppens returreise ble Evans alvorlig syk av [[skjørbuk]]. Etter ''Ett-tonns-depotet'' kunne han ikke gå videre, og kameratene trakk han på sleden hans til et punkt 56 km sør for Hut Point.<ref Name="Lashly_diary">Lashlys dagbok sitert i Cherry-Garrard, s. 442–462</ref> Den 18. februar gikk Crean alene for å nå Hut Point, og der støtte han på Atkinson og Gerov som forberedte en hundespanntur med forsyninger til ''Ett-tonns-depotet''. En redningsgruppe ble dannet, og Evans ble brakt til Hut Point 22. februar, såvidt i live.<ref>Preston, s. 206–208</ref> Lashly og Crean ble begge senere tildelt [[Albertmedaljen for livredning|Albert Medal for Lifesaving]] for innsatsen under redningsaksjonen.<ref>Huxley, E, s. 275 og s. 278</ref>

Sydpolgruppen fortsatte mot målet og passerte Shackletons vendepunkt {{Nowrap|(88° 23'S)}} den 9. januar. Syv dager senere, om lag 25 km fra målet, oppdaget de Amundsens svarte flagg og innså at nordmannen hadde kommet dem i forkjøpet. De nådde polpunktet [[17. januar]] [[1912]], og fant at Amundsen hadde vært der [[14. desember]] [[1911]]. Han hadde satt igjen et telt, noen forsyninger, og et brev til [[Haakon VII|kong Haakon]] i [[Norge]], som han høflig ba Scott om å levere.<ref Name="H529">Huxley, L. (red.), vol. I, s. 529–545</ref>
[[Fil:Robert F. Scott at Polheim.JPG|thumb|alt=Fire skikkelser i tunge klær står nær et spisst telt med et lite, firkantet flagg. Den omkringliggende bakken er islagt. Ski og staver er vist til venstre.|Scott og hans menn på Amundsens base, [[Polheim]] på Sydpolen. Fra venstre: Scott, Bowers, Wilson, og PO Evans. Bildet er tatt av Lawrence Oates.]]

Scott skrev i sin dagbok: «Sydpolen. Ja, men under helt andre omstendigheter enn forventet... Gode Gud! Dette er et fryktelig sted og forferdelig nok for oss som har slitt for å komme hit uten å få gleden av å være de første.»<ref>:"The Pole. Yes, but under very different circumstances from those expected ... Great God! This is an awful place and terrible enough for us to have laboured to it without the reward of priority."</ref> Han konkluderte med oppføringen: «Nå gjenstår en desperat kamp [for å få nyhetene gjennom først]. Jeg undrer meg på om vi kan makte det.»<ref>"Now for a desperate struggle [to get the news through first]. I wonder if we can do it.", Huxley, L. (red.), vol. I, s. 545. Ordene «for å få nyhetene gjennom først» ble utelatt fra Scotts publiserte dagbok. Huntford, s. 481</ref>

Etter å ha bekreftet posisjonen og plantet det britiske flagget, vendte Scotts gruppe hjemover neste dag. I løpet av de neste tre ukene hadde de god fremdrift, og Scotts dagbok gjengir flere «gode dagsmarsjer».<ref Name="H547">Huxley, L. (red.), vol. I, s. 547–562</ref> Likevel begynte Scott å bekymre seg for mennenes fysiske tilstand, og særlig for Edgar Evans, som led av alvorlige frostskader og som Scott beskrev som «en god del nedkjørt».<ref Name="Crane547">Crane, s. 547–552</ref> Tilstanden for Oates' føtter ble en økende bekymring ettersom gruppen nærmet seg toppen av Beardmorebreen og gjorde seg klare for nedstigningen til Rossbarrieren.<ref Name="H547" /> 

Den 7. februar startet de sin nedstigning, men fant denne hardere enn forventet og hadde vanskeligheter med å finne igjen depotene. Til tross for dette beordret Scott en halv dags «geologisering», og 14 kg med prøver ble lagt til sledene.<ref Name="Crane547" /> Edgar Evans' helse ble nå raskt svekket; en skade i hånden ville ikke gro, han var alvorlig frostskadet, og hadde antagelig også skadet hodet etter flere fall på isen. «Hans vanlige selvsikkerhet er fullstendig borte»,<ref>"He is absolutely changed from his normal self-reliant self"</ref> skrev Scott.<ref Name="Crane547" /> Alle led av underernæring, men som den kraftigst bygde påvirket det Evans mest. Nær bunnen av breen kollapset han og døde 17. februar.<ref Name="Crane547" />

På etappen tilbake over Rossbarrieren ble de fire overlevende utsatt for noen av de mest ekstreme værforhold som noensinne er registrert i denne regionen.<ref>Solomon, s. 292–294</ref> Været, og den vanskelige snøflaten («som å trekke slede over ørkensand» – Scott, 19. februar)<ref>Huxley, L. (red.), vol. I, s. 575</ref> bremset dem kraftig, i likhet med Oates' stadig dårligere fot. Scott håpet på en endring i været, men februar gikk mot slutten og temperaturen falt ytterligere.<ref>Preston, s. 199</ref> Den 2. mars kom de fram til depotet midt på Rossbarrieren, men det viste seg at oljelageret var kraftig redusert på grunn av fordamping: «Selv med de mest rigide sparetiltak kan dette knapt føre oss til neste depot ... 115 km unna.»<ref name="H583">Huxley, L. (red.), vol. I, s. 583–595</ref> Det samme hadde skjedd ved neste depot som de fant 9. mars, og det var fortsatt ingen tegn til «hundene som ville ha vært vår frelse.»<ref Name="H583" /> 

Dagsmarsjene var nå redusert til mindre enn 8 km, og de led av desperat mangel på mat og [[drivstoff]]. På eller rundt 17. mars gikk Oates, åpenbart tilregnelig, ut av teltet, og sa ifølge Scott: «Jeg skal bare utenfor, og jeg kan komme til å bli der en stund.»<ref name="H583" /> Dette offeret var imidlertid ikke nok til å redde de andre. Scott, Wilson og Bowers ble sittende værfaste på et punkt 18 km sør for ''Ett-tonns-depotet'', etter å ha blitt stoppet av en voldsom snøstorm 20. mars. Til tross for daglige forsøk på å komme videre, klarte de det ikke. Scotts siste dagboknotat, datert [[29. mars]] [[1912]], den antatte datoen for deres død, avslutter med disse ordene:

<blockquote>«Hver dag har vi vært klare til å komme oss videre til vårt neste depot 18 km unna, men utenfor teltdøren er det fortsatt et hvirvlende hvitt kaos. Jeg tror ikke vi kan håpe på noen bedring nå. Vi skal kjempe til siste slutt, men vi blir svakere, selvfølgelig, og det kan ikke være lenge til slutten nå. Det er synd, men jeg tror ikke jeg kan skrive mer. R. Scott. For Guds skyld, ta vare på våre folk.»<ref>Every day we have been ready to start for our depot 11 miles away, but outside the door of the tent it remains a scene of whirling drift. I do not think we can hope for any better things now. We shall stick it out to the end, but we are getting weaker, of course, and the end cannot be far. It seems a pity but I do not think I can write more. R. Scott. For God's sake look after our people.</ref><ref Name="H583" /></blockquote>