Redigerer Steinalderen i Norge (avsnitt)

== Boplassene ==
[[File:Nøstvet.JPG|thumb|Boplassen som ga navnet til nøstvetkulturen. Stedet er skiltet, og ligger rett vest for kjøpesenteret på [[Vinterbro]] i [[Ås]]]]
Av mer enn åtti [[heller]]e og noen få huler hvor det er gjort boplassfunn i Norge, var bare et fåtall i bruk i eldre steinalder, og her kan nevnes Vistehola, Kirkhelleren<ref>[http://www.visithelgeland.com/index.php?c=171&kat=Turistinformasjoner&lang=no&tellusid=405885 Kirkhelleren på Sanna - Træna]</ref>, [[Sævarhelleren]] og [[Skipshelleren]]<ref>[http://www.skipshelleren.no/ Skipshelleren]</ref> - og disse kom først i bruk mot slutten av perioden. Ingebjørg Njøs Storvik i sin masteroppgave i arkeologi våren 2011 (Universitetet i Bergen) ramser opp 20 hellere bare i Rogaland hvor de eldste kulturlagene kan dateres til eldre steinalder, og da helst mot slutten av perioden. 

De eldste spor etter mennesker i Sævarhelleren i Herand i Hardanger er fra ca. 7000 f.Kr. Kirkhelleren i Nordland ble tatt i bruk fra ca. 7000 f.Kr., mens Vistehola ble først tatt i bruk av jegerfolk rundt 6000 f.Kr. og hulen var faktisk i bruk til langt inn i [[jernalderen]] (fram til 500-tallet). Det eldste laget med menneskelig aktivitet i Skipshelleren i [[Hordaland]] dateres til ca. 5200 f.Kr., og helleren var faktisk i bruk til langt inn i jernalderen (fram til 500-tallet). Dette er forunderlig, siden andre fangstfolk som lever i det samme barske [[klima]]et nordmenn gjorde i den eldre steinalder, har reist til dels solide hus. Forklaringen kan være at den eldre steinalders nordmenn hadde med seg levevis og tradisjoner fra reinjegerne i Nord-Tyskland, som spesielt har satt spor etter seg langs motorveien mellom [[Hamburg]] og [[Lübeck]]. I dette flatlandsområdet finnes ingen naturgitte boliger, og fangstfolket benyttet seg bare av midlertidige leirplasser før de streifet videre. Lette [[telt]]fundamenter er alt de har etterlatt seg, og det tilsvarer funnene i Norge.<ref>Anders Hagen: ''Norges oldtid'' (s. 60-61), forlaget Cappelen, Oslo 1983, ISBN 82-02-09067-9</ref> 

Funn langs [[Lærdal]]svassdraget viser også en nærmest ufattelig [[konservatisme]]. Gjennom to-tre tusen år søkte jegerne til de samme steder for fangst av rein, uten å endre redskap eller valg av boplass. Det virker som om folk levde totalt avskåret fra kontakter og impulser utenfra.<ref>Anders Hagen: ''Norges oldtid'' (s. 57)</ref>

[[Fil:Lokaliteter og funnplasser med eldste datering til mellom- og senmesolittisk tid i Norge.jpg|miniatyr|Lokaliteter og funnplasser med eldste datering til mellom- (Tørkopfasen) og senmesolittisk (Nøstvetfasen) tid i Norge.]]

[[Fil:Baltic History 7500-BC.svg|miniatyr|Ancylussjöen 7500-6000 f.Kr. De siste rester av Weichsel-isen i hvitt.]]

Menneskene i eldre steinalder hadde sine hovedboplasser ved havet, gjerne ved fjorder og vassdrag som kunne føre dem lengst mulig innover i landet. De eldste hustuftene i området ved Oslofjorden er funnet ved [[Svinesund]], og dateres til 6000-7000 f.Kr.<ref name="apollon.uio.no">[http://www.apollon.uio.no/vis/art/2001/3/svinesund Det gode liv på Svinesund. Steinaldermennesket levde i overflod] {{Wayback|url=http://www.apollon.uio.no/vis/art/2001/3/svinesund |date=20100904173348 }}</ref> Med disse boplassene som utgangspunkt, foretok de jaktekspedisjoner innover i skogene og opp på høyfjellet. Her oppholdt man seg i lengre eller kortere tid om høsten og vinteren for å jakte på storvilt og pelsdyr. Menneskene i steinalderen levde ikke bare på ett sted, men holdt til i et landskap. I takt med skiftende årstider, og kanskje også grunnet konflikter med andre mennesker, flyttet folk rundt til der det var mat.<ref>Norgeshistorie.no, Håkon Glørstad, [http://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/hus-og-hjem/0104-hjemstavn.html «Hjemstavn»]. Hentet 16. mar. 2017.</ref>

En teori går også ut på at deler av stammen, kanskje [[kjernefamilie]]r, har flyttet til innlandet for å drive jakt i vinterhalvåret. Når våren kom, flyttet de ut til kysten for igjen å delta i fellesskapet, og dra nytte av den rike mattilgangen i havet.

Utover i yngre steinalder ble man etter hvert noe mindre avhengig av havets ressurser. Hovedmengden av boplasser fantes kanskje fortsatt nær havet, men man bosatte seg nå også fast i innlandet. Herfra foretok man så ekspedisjoner både ut til havet og lenger innover i landet.

En typisk boplass lå på en lettdrenert sand- eller grusslette nær vannet, med lett tilgang til skog og trevirke. Hvis plassen lå ved havet, måtte det også være ferskvann i rimelig nærhet. Stedet skulle helst være sydvendt (mot solen), og ligge mest mulig i le for nordavinden. I begynnelsen var det lite folk og mange plasser, så det var nok bare å velge og vrake mellom de beste stedene.

Folk bodde ikke bare i huler eller telt, men også i hytter eller [[gamme]]r laget av tre, dekket med [[never]] og [[torv]]. Inne i hytta var det et [[ildsted]] som ble brukt til både oppvarming og matlaging. Når en slikt hytte først var bygget, kunne den stå i 100 år. Det var vanlig å bygge nye hus på gamle tufter, i områder hvor natur og landskap holdt seg stabile.<ref>Norgeshistorie.no, Håkon Glørstad, «Livet på boplassene». Hentet 23. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/eldre-steinalder/hus-og-hjem/0103-livet-pa-boplassene.html.</ref>