Redigerer Slaget om Storbritannia (avsnitt)

== Tysk strategi ==
Det tyske Luftwaffes hovedoppgave hadde vært å gi taktisk støtte for hæren på slagmarken, og under offensivene mot Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Frankrike hadde Luftwaffe samarbeidet tett med landstridskreftene. Under slaget om Storbritannia var Luftwaffe imidlertid nødt til å spille en strategisk rolle, noe de var dårlig forberedt på. For at ''Operasjon Sjøløve'' skulle kunne gjennomføres, var det nødvendig for tyskerne å oppnå [[Luftkrig#Begreper|luftherredømme]] over det sørøstlige Storbritannia og [[Den engelske kanal|Kanalen]].

Dette skulle oppnås hovedsakelig ved å bombe RAFs flyplasser og gjøre dem ubrukelige og samtidig ødelegge flest mulig britiske [[jagerfly]] på bakken. I forbindelse med bombeangrepene var det tenkt at de britiske jagerflystyrkene skulle lide ytterligere tap i de påfølgende luftkampene. Dernest skulle skip, havner, militæranlegg og fabrikker bombes for slik å redusere britenes mulighet til videre krigføring.

Etter Frankrikes kapitulasjon regrupperte Luftwaffe til tre luftflåter som dekket Storbritannias sørlige og nordøstlige flanker: 
* ''Luftflotte 2'', kommandert av [[generalfeltmarskalk]] [[Albert Kesselring]], var ansvarlig for det sørøstlige England og London. 
* ''Luftflotte 3'', under generalfeltmarskalk [[Hugo Sperrle]], dekket det vestlige og nordvestlige England.
* ''Luftflotte 5'', ledet av  [[generaloberst]] [[Hans-Jürgen Stumpff]] i Norge, dekket det nordlige England og Skottland. 
Etterhvert som slaget utviklet seg skiftet ansvarsområdene, og ''Luftflotte 3'' tok mer ansvar for nattangrep, mens ''Luftflotte 2'' angrep om dagen.

Luftwaffes opprinnelige tidsplan gikk ut på at det burde ta fire dager å slå RAF Fighter Command i det sørlige England. Derpå skulle det være en fire ukers offensiv, hvor bombeflyene – støttet av jagerflyene – ville ødelegge alle vesentlige militære installasjoner i Storbritannia og ødelegge landets flyindustri. Først skulle flyplasser langs kysten angripes, deretter skulle angrepene gradvis bevege seg innover i landet, særlig mot ringen av flybaser som beskyttet London. Senere vurderinger ga Luftwaffe fem uker, fra 8. august til 15. september, til å etablere luftherredømme over England. For å nå dette målet måtte Fighter Command ødelegges. Samtidig måtte Luftwaffe klare å beholde sin egen styrke for senere å kunne støtte en tysk invasjonsstyrke. Det eneste alternativet til målet om luftherredømme var en kampanje med terrorbombing mot sivilbefolkningen. Dette ble imidlertid sett på som en siste utvei.

=== Luftwaffes taktikk ===
[[Fil:Bundesarchiv_Bild_101I-342-0615-18%2C_Im_Westen%2C_Flugzeugbombe.jpg|thumb|Tysk bombe med påskriften ''Extra-Havanna für Churchill'' – en åpenbar referanse til Churchills velkjente sigarer.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Chain home.jpg|mini|En mast i radarsystemet Chain Home, en sentral del av Dowdingsystemet.]]
Det meste av den tyske bombefly-eskorten ble ivaretatt av Bf 109, da det viste seg at Bf 110 var for sårbar for de svært godt manøvrerbare britiske jagerflyene. De tyske jagerflyenes taktikk ble sterkt påvirket av bombeflyenes krav om nærstøtte. Etter de harde kampene i midten av august møtte Luftwaffe-sjef [[Hermann Göring]] sine gruppeledere, og her ble behovet for samvirke mellom jager- og bombefly understreket. Det ble videre klarlagt at en ''Gruppe'' bombefly måtte eskorteres av flere ''Gruppen'' med Bf 109 jagerfly. I tillegg anbefalte Göring at så mange jagerfly som mulig skulle være tilgjengelig for patrulje i forkant av hovedstyrken, slik at de kunne skyte ned eventuelle motstandere før bombeflyene kom. Det ble videre bestemt at Ju 87, som hadde hatt store tap, bare skulle brukes under gunstige forhold.

Etter ytterligere klager fra bombeflyverne over de britiske jagerflyene beordret Göring en ytterligere økning av jagerfly til eskorte. Mens dette førte til mindre tap av bombefly, økte imidlertid tapene av jagerfly, da disse i mindre grad fikk brukt farten og manøvreringsevnen sin.

Luftwaffe forsøkte stadig å endre sin taktikk for å trenge gjennom RAFs forsvarssystem. Blant annet forsøkte en med grupper av frittflyvende jagerfly, såkalte ''Freie Jagd'' («fri jakt») for å tiltrekke seg og engasjere RAFs jagerfly. RAFs flykontrollere var ofte i stand til å gjennomskue dette og unngå dem, og de holdt seg stort sett til Dowdings plan om å konsentrere jagerflyene mot de tyske bombeflyene. Luftwaffe forsøkte også å bruke mindre formasjoner med bombefly som agn, dekket med store formasjoner med jagerfly. Denne taktikken hadde større suksess, men bombeflyenes sårbarhet ble igjen et problem og en begrensning også for jagerflyene.

I september hadde standardtaktikken for flyangrep blitt en blanding av ulike teknikker. En gruppe ''Freie Jagd''-jagerfly fløy i forkant av hovedgruppen med bombefly, som fløy i fem–seks tusen meters høyde, tett eskortert av jagerfly. De eskorterende jagerflyene ble delt i to, vanligvis ''Gruppen''. Om formasjonen ble angrepet fra én side, engasjerte flyene på denne siden angriperne, mens de andre jagerflyene dekket opp posisjonene. For Bf 109 var rekkevidden et stort problem – uten eksterne drivstofftanker var den rundt én time eller 600 kilometer. Når et jagerfly var over England, måtte flyverne konstant følge med på drivstoffbeholdningen og straks returnere til basen i Frankrike når det ble kritisk.

=== Etterretning ===

Det tyske Luftwaffes situasjon ble vanskeliggjort ved mangelen på [[etterretning]]sinformasjon om de britiske forsvarsverkene. Tysk etterretning var oppdelt og plaget av rivalisering, og i 1940 var det kun et fåtall tyske agenter i Storbritannia. De dårlig organiserte tyske forsøkene på å få inn flere agenter ble dessuten oppdaget og avverget. Ved hjelp av [[signaletterretning]] ble tyskerne tidlig klar over at RAFs jagerfly ble kontrollert fra bakkestasjoner, men det ble antatt at kontrollsystemet var rigid og lite effektivt.

Tyskerne var kjent med at britene hadde utviklet et [[radar]]system, men britenes avanserte varslings- og kommandosystem, kjent som [[Dowdingsystemet]], var en vel bevart hemmelighet. Selv når god etterretningsinformasjon var tilgjengelig, som [[Abwehr]]s rapport i 1939 om Fighter Commands styrke og kapasitet, ble etterretningsinformasjonen ignorert om det ikke passet den øverste ledelsens oppfatning.

En tysk etterretningsrapport fra 16. juli 1940 konkluderte med at det ved en intensivert luftkrig ville forventes at «RAFs nåværende styrke vil reduseres og denne tilbakegangen vil bli forsterket av den fallende produksjonsraten for fly». På grunn av denne og tilsvarende rapporter ble det hos ledersjiktet i Luftwaffe etablert en oppfatning av at RAF ville gå tom for jagerfly. En antok nemlig at RAFs svekkelse var tre ganger større enn den faktisk var. Flere ganger trodde Luftwaffe at Fighter Command var slått ut, og ledelsen ble overrasket når de britiske jagerflyene igjen var på vingene i stort antall.

Under slaget måtte Luftwaffe benytte rekognoseringsfly for å kompensere for manglende etterretning, men disse var ofte et lett bytte for RAFs jagerfly. Resultatet var at Luftwaffe måtte utkjempe slaget «i blinde», uten sikker kunnskap om fiendens virkelige styrke. Mange av Fighter Commands flystasjoner ble aldri angrepet, mens bomber i stedet falt på mindre viktige mål. Resultatet av bombetokt og luftkamper ble systematisk overdrevet, og mangelen på god etterretning gjorde at Luftwaffe, i motsetning til RAF, ikke holdt fast ved én strategi.