Redigerer Skottland i høymiddelalderen (avsnitt)

== Kristendom og kirken ==
[[Fil:NMSMonymuskReliquary2.jpg|miniatyr|Monymusk Reliquary er den antatte ''Brecbennoch'', en liten utsmykket kiste med relikviene til den hellige Columba.]]
Hele Skottland, med unntak av nordmennene på øyene helt nord og i vest, var [[kristendom|kristne]] på 900-tallet. De viktigste faktorene for at Skottland ble kristnet var [[Romersk Britannia|den romerske provinsen Britannia]] i sør, og senere [[keltisk kristendom|den gæliske eller den columbanske kirke]], et sammensluttet system av [[kloster|klostre]] og et [[aristokrati]]sk nettverk som begge bidro til å spre både kristendommen og den gæliske språket blant de innfødte piktiske stammene.

=== Helgener ===
Som i alle andre kristne land er ett av hovedtrekkene i den skotske kristendommen [[helgen]]kulten. Helgenene var mellomleddet mellom de ordinære, bedende kirkegjengere og [[Gud]] selv. I Skottland nord for Forth var lokale helgener enten av piktisk eller gælisk avstamming. Nasjonalhelgenen for skottene var ''Colum Cille'' eller [[Columba av Iona|Columba]] ([[latin]] for «due» eller «Guds due»), i [[Strathclyde]] var det [[Kentigern av Glasgow|den hellige Kentigern]] (gælisk for «Herrens høvding»), og i [[Lothian]] var det [[Cuthbert av Lindisfarne|den hellige Cuthbert]].

Senere, grunnet en misforståelse mellom de latinske ordene [[Scotia]] og [[Skytia|Scythia]], adopterte de skotske kongene den hellige Andrew (som er en anglifisering av [[Apostelen Andreas]]), en helgen som hadde større appell for de innvandrende normannerne og ble knyttet til det ambisiøse bispedømmet som nå er kjent via helgenens navn, [[St. Andrews bispedømme|St. Andrews]]. Likevel var Columbas status fortsatt uten sidestykke tidlig på 1300-tallet da kong Robert Bruce bar ''brecbennoch'' (eller [[relikvie]]t ''Monymusk'', det vil si Columbas relikvie i en liten kiste) til [[slaget ved Bannockburn]]. På den samme tid skrev en geistlig i [[Inchcolm]] den følgende [[bønn]] på latin:

{| class="wikitable"
!Latin:
!Engelsk gjendiktning:
!Norsk oversettelse:
|-
|Os mutorum,<br />
lux cecorum,<br />
pes clausorum,<br />
porrige<br />
lapsis manum,<br />
Firma vanum<br />
et insanum<br />
corrige<br />
O Columba spes Scottorum<br />
nos tuorum meritorum<br />
interventu beatorum<br />
fac consortes angelorum<br />
Alleluia
|Mouth of the dumb people,<br />
light of the blind people<br />
foot of the lame people<br />
to the fallen [people]<br />
Stretch out thy hand<br />
strengthen the vain people<br />
and the insane [people]<br />
Invigorate!<br />
O Columba Hope of the Scots/Gaels<br />
by thy standing<br />
by mediation<br />
make us the companions of the beautiful Angels<br />
Halleluia.
|Stummes munn,<br />
blindes lys,<br />
lammes fot,<br />
til de falne<br />
strekk ut hånden,<br />
Styrk de selvgode<br />
og de gale<br />
gi styrke!<br />
O Columba, skottenes håp<br />
gjør oss, ved dine meritter,<br />
ved de saliges forbønn,<br />
til englenes følgesvenner.<br />
Halleluja
|-
|}

Diktet illustrerer rollene til begge helgenene, dette eksempelet som representanter for det skotske (eller kanskje bare det gæliske) folket i himmelen og viktigheten av den hellige Columba for det skotske folk.

===Klostersamfunnet ===
[[Fil:Dundrennan Abbey 2012 (1).jpg|thumb|left|Dundrennan Abbey, grunnlagt av Fergus av Galloway]]Den innfødte skotske kristendommen kan oppsummeres som avslappede ideer om geistlighetens [[sølibat]], intens verdsliggjøring av de kirkelige institusjoner og bispedømmenes manglende struktur. Istedenfor [[biskop]]er og [[erkebiskop]]er var de viktigste stillingene i den skotske kirke [[abbed]]er.

Skottland var fullstendig uberørt av de kontinentale formene for klosterliv inntil slutten av 1000-tallet. Isteden var klostervesenet dominert av [[munk]]er kalt for ''Céli Dé'', gælisk for «Guds vasaller», anglifisert som ''culdees''. I de fleste tilfeller ble disse munkene ikke byttet ut med nye munker fra kontinentet i den normanniske perioden, men isteden overlevde de og fikk faktisk [[Den hellige Margaret av Skottland|dronning Margarets]] beskyttelse til tross for at dronningen var meget fiendtlig innstilt til all gælisk kultur og så det som sitt mål å dra Skottland inn i den engelske sivilisasjonen. Ved St. Andrews fortsatte institusjonen med Céli Dé gjennom hele perioden og kunne selv bestemme over valget av egen biskop. Det gæliske munkevesenet var livfull og ekspanderende gjennom hele perioden og et dusin klostre, ofte kalt for ''[[Schottenklöster]]'', ble grunnlagt av gæliske munker på kontinentet, og mange skotske munker ble lokale helgener der, slik som [[Cathróe av Metz|den hellige Cathróe av Metz]].

Den kontinentale form for klostervesen ble først introdusert til Skottland da kong Máel Coluim III overtalte [[Lanfranc]] til å skaffe et par munker fra [[Canterbury (Kent)|Canterbury]] for å danne et nytt benediktinerkloster ved [[Dunfermline]] rundt år [[1070]], skjønt de tradisjonelle benediktinerklostre hadde liten framtid i Skottland. Isteden var det nesten alltid augustinske eller den reformerte benediktinske type.

=== Ecclesia Scoticana ===
''Ecclesia Scoticana'', latin for ''Den skotske kirke'', som system har ingen kjent eller dokumentert begynnelse, selv om kong [[Konstantin II av Skottland|Causantín IIs]] påståtte skottifisering av Den piktiske kirke kan bli sett på som begynnelsen. Før den normanniske perioden hadde Skottland stort sett klostre etter irsk modell og et dårlig utbygd system av [[bispedømme]]r. Etter at normannerne hadde erobret England krevde både [[erkebiskopen av Canterbury]] og [[erkebiskopen av York]] hver for seg overherredømme over Den skotske kirken. Kirken i Skottland hadde oppnådd uavhengighet etter [[pavelig bulle]] fra [[Celestin III]] (''Cum universi'', [[1192]]). Det gjorde alle skotske bispedømmer, unntatt Galloway, formelt uavhengig av York og Canterbury. Men, ulik [[Irland]] som hadde blitt tildelt fire erkebiskoper i det samme århundret, hadde ikke Skottland mottatt noen og hele Ecclesia Scoticana med de enkelte skotske bispedømmer (unntatt [[Whithorn]]/Galloway) ble «spesiell datter av Roma». Nedenfor er en tabell over bispedømmer i ‘Hoved-Skottland’ på 1200-tallet:[[Fil:St_Andrews_Cathedral_Ruins_Front.jpg|thumb|Ruinene av St. Andrew-katedralen var sentrum for ''Ecclesia Scoticana'' i den normanniske perioden.]]

<div class="notice spoilerbox">
{| border="0"
|-----
| <div class="toccolours spoilercontents">
* [[Dunkeld bispedømme]]
* [[St. Andrews bispedømme]], deretter kalt for Kilrymont
* [[Brechin bispedømme]]
* [[Dunblane bispedømme]] (ofte kalt for ''Strathearn bispedømme'')
* [[Mortlach-Aberdeen bispedømme]]
* [[Rosemarkie-Fortrose bispedømme]] (ofte kalt for ''Ross bispedømme'')
* [[Elgin bispedømme]] (ofte kalt for ''Moray bispedømme'')
* [[Dornoch bispedømme]] (ofte kalt for ''Caithness bispedømme'')
* [[Lismore bispedømme]] (ofte kalt for ''Argyll bispedømme'')
</div>
|}</div>

Utenfor det skotske kjerneområdet klarte [[Glasgow]] å sikre sin eksistens på 1100-tallet med en levende og vitalt kirkesamfunn som fikk de skotske kongenes gunst. Bispedømmet i Whithorn var dannet av [[Fergus av Galloway|Fergus]], konge av Galloway, og [[Thurstan]], erkebiskop av York. Øyene, under kanskje mer eller mindre symbolsk domsmyndighet fra [[Trondheim]] i [[Norge]] (og noen ganger også York i Nord-England) hadde sitt bispesete i [[Peel (Isle of Man)|Peel]] på øya [[Man]] i [[Irskesjøen]]. Lothian hadde ingen biskop, men lå underlagt [[Durham bispedømme|bispedømmet i Durham]] som fortsatte å bli viktig for stedet, spesielt på grunn av kulten rundt [[Cuthbert av Lindisfarne|den hellige Cuthbert]].

Grunnen til at Den skotske kirke støttet de skotske kongene i [[den skotske uavhengighetskrig]]en mot England, bortsett fra av nasjonalistiske grunner, var ikke minst at de samtidig slåss for sin egen uavhengighet.