Redigerer Romersk religion (avsnitt)

== Divinasjon (''spådomskunst'') ==
Divinasjon kan beskrives som evnen til å se inn i fremtiden, altså spådomskunst. Men begrepet benyttes også til å beskrive ritualer der det var kommunikasjon med gudene. Vår største kilde til romersk divinasjon er [[Marcus Tullius Cicero|Ciceros]] verk ''”[[De divinatione|De divinatione”]]'' , men også andre romerske forfattere bruker begrepet, f.eks. historikeren [[Titus Livius]]. Divinasjon ble ikke bare praktisert i den romerske religionen, men er å finne i mange ulike samfunn til ulike tider. For eksempel hos de gamle grekerne.

Det er særlig tre kategorier for divinasjon som vi veit var sentrale i den romerske religionen;  ''[[Auspicier|Auspicia]]'' (tolkning av fugler), tolkning av [[jærtegn]], samt eventuelle ritualer i etterkant av disse, og ''Extispicia'' (tolkning av offerdyrenes innvoller) <ref>North, John. ”Diviners and Divination at Rome”. I ''Pagan Priest,'' redigert av Mary Beard & John North, 49-71. London: Duckworth, 1990. s 51    </ref>

==== Auspicia ====
''Auspicia'' var et divinasjonsritual hvor man søkte gudenes anerkjennelse i forkant av en handling, gjennom tolkning av fuglers oppførsel. Ifølge Cicero foretok ikke romerne noen handlinger, verken i fredstid eller i krig, uten å ha gjennomført auspicia og extispicia først. (Cic. Div. 1.3.). Auspicia ble gjennomført av magistrater og konsuler, men prestekollegiet ''[[Augur]]ene'' hadde hovedansvaret for denne divinasjonsformen. Augurene ble anerkjent som eksperter på området og ble derfor rådført hvis det var noen spørsmål rundt ''auspicia.''  I tillegg var det de som utarbeidet regler og praksiser for ritualet.<ref>North, ”Diviners and Divination at Rome”, 53-54    </ref> I begynnelsen var ''auspicia'' basert på fuglers flyvebaner, men trolig mellom det 2. og 1. århundret f.Kr. ble det basert på hvordan hellige fugler spiste. Spiste den hellige fuglen, var gudene positive til det som skulle skje, spiste den ikke, var gudene negative.<ref name="ReferenceA">North, ”Diviners and Divination at Rome”, 53</ref> Auspicia var dermed ikke noe divinasjonsritual som rådet til bestemte handlinger eller fortalte fremtiden, da det bare ga en gudommelig godkjenning eller ikke-godkjenning.

==== Jærtegn ====
Tolkning av jærtegn ble gjennomført av ''[[Haruspex|Haruspices]]'' eller ''[[Quindecimviri sacris faciundis|Quindecimviri sacris faciundies]]''. De førstnevnte var etruskiske spesialister som kunne bli rådført.<ref>North, ”Diviners and Divination at Rome”, 54</ref> Sistnevnte var et prestekollegiet som konsulterte de [[De sibyllinske bøkene|Sibyllinske bøker]] (en rekke nedskrevne spådommer) på oppfordring av [[Det romerske senatet|Senatet]], for å finne svar på hvilke tiltak som måtte til for å avverge det jærtegnet varslet om. Felles for alle jærtegnene var at de varslet om en fremtidig fare/ulykke. Det var derfor jærtegn-tolkerens oppgave å finne ut hvilket ritual man skulle gjennomføre for å avverge ulykken.<ref>North, ”Diviners and Divination at Rome”, 55    </ref>
[[Fil:Piacenza liver.jpg|miniatyr|En figur som forestiller en sauelever. Ble brukt av en Haruspex under haruspicia. Datert til det 2.århundre f.Kr.]]

==== Extispicia ====
''Extispicia'' ble også gjennomført av personer som gikk under betegnelsen Haruspices. Disse var trolig av lavere rang enn Haruspices som tolket jærtegn.<ref name="ReferenceA"/> Deres oppgave var å kontrollere innvollene til alle offerdyr, og undersøke om de var utsatt for noen uregelmessigheter. Så innvollene ut som de pleide, var offeret godtatt av gudene, men manglet det for eksempel en bit av leveren, var dette et tegn på at romerne ikke hadde fått gudenes velvilje. Ofringen måtte da bli gjennomført på nytt.<ref>Scheid, John. ''An Introduction to Roman Religion''. Edinburgh: Edinburgh University Press, 2003. S. 123    </ref> Undersøkelsen av innvollene ga også muligheten for et annet mer avansert extispicia, hvor en etruskisk Haruspex undersøkte en del av innvollene nøye, vanligvis leveren, og spådde fremtiden. Dette ritualet ble kalt ''haruspicia,'' og ble særlig brukt i forbindelse med tolkning av jærtegn, men også i forkant av et slag, for å spå utfallet. <ref>Scheid, ''Roman Religion'', 123</ref>