Redigerer Robert I av Skottland (avsnitt)

=== Bannockburn ===
[[Fil:Fm bannockburn monument.jpg|thumb|Minnesmerket på slagmarken ved Bannockburn{{byline|Finlay McWalter}}]]
Slaget ved Bannockburn mellom 23. og 24. juni [[1314]] var vendepunktet og beviste for de som tvilte på det at Bruce virkelig var kongen som ville og kunne forene Skottland. Skjønt, det kunne ha gått galt. Skottene var tallmessig underlegne med sine 9 000 mann mot den engelske hærstyrken på opptil 25 000. Under Robert Bruces ledelse kjempet skottene på minst mulig plass og opphevet dermed den engelske styrkefordelen og vant en overveldende seier.

Dagen før slaget ble skottene utfordret av en hovmodig engelsk ridder, Sir Humphrey de Bohun (nevø til [[Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford]] som selv ble tatt til fange), til tvekjamp mann-mot-mann mot en hvilken som helst ridder fra den skotske hæren. Til sine generalers forferdelse aksepterte Robert Bruce utfordringen ved å stille opp på egne vegne og møtte sin massivt armerte utfordrer med sin lette høylandshest og med tynn armering. Sir Humphrey galloperte tungt mot skottenes konge med hevet lanse. Bruce satt urørlig på sin trippende hest og ventet. I siste sekund steppet han til side og da den engelske ridderen raste forbi begravde han kampøksen i hodet hans, – til voldsom jubel fra sine egne. Da Bruce red tilbake og generalene hans uttrykte bekymring for slik unødvendig og tåpelig adferd svarte han, ifølge myten, at det eneste han beklaget var «tapet av en god kampøks».

Man må anta at duellen hadde en formidabel effekt på skottenes moral.

Etter Bannockburn var Skottland fri fra det engelske trykket og en annen engelsk ekspedisjon over grensen ble drevet tilbake. For første gang kunne Robert Bruce selv invadere det nordlige England med hovedhæren og foreta herjinger mot [[Yorkshire]] og [[Lancashire]]. [[Edvard II av England]] ble tvunget til å søke om fred.