Redigerer Robert Falcon Scott (avsnitt)

=== Siste marsj ===
[[Fil:Scott's party at the South Pole.jpg|thumb|Scotts gruppe tok dette bildet av dem selv 17. januar 1912, ved bruk av et snøre for å styre utløseren, dagen etter at de oppdaget at Amundsen nådde polpunktet først.]]
Gruppen begynte på den {{formatnum:1300}}&nbsp;km lange tilbakeferden 19. januar. «Jeg er redd tilbakeferden kommer til å bli fryktelig slitsom og monoton», skrev Scott dagen etter.{{Efn|name=Sitat6}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=548}} Gruppen holdt imidlertid høy fart til tross for dårlig vær, og innen 7. februar hadde de fullført etappen over polarplatået, omtrent 500&nbsp;km. I løpet av de neste dagene, mens gruppen var i den 160&nbsp;km lange nedstigningen fra [[Beardmorebreen]], ble den fysiske tilstanden til Edgar Evans raskt dårligere.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=551}} Scott hadde med bekymring bemerket seg tilstanden hans allerede 23. januar.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=551}} Et fall 4. februar hadde gjort Evans «sløv og udugelig»,{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=560}} og etter et nytt fall 17. februar, døde han nær foten av breen.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=572–573}}

I mellomtiden hadde «Terra Nova» ankommet Cape Evans i begynnelsen av februar, og Atkinson besluttet å losse forsyningene fra skipet med sine egne menn heller enn å dra sørover med hundene for å møte Scott, slik det var beordret. Da Atkinson om sider dro sørover for å møte Scott, møtte han en skjørbuk-rammet Edward («Teddy») Evans som trengte hans umiddelbare hjelp. Atkinson forsøkte derfor å sende den erfarne navigatøren Wright sørover for å møte Scott, men sjefmeteorolog Simpson erklærte at han trengte Wright til det vitenskapelige arbeidet. Atkinson besluttet da å sende nærsynte Cherry-Garrard avgårde 25. februar. Cherry-Garrard var ikke i stand til å navigere lengre enn ''One Ton Depot'' (som er innenfor synsvidden av Mount Erebus), og dermed ble ordren om å møte Scott ved breddegrad 82 eller 82,30 den 1. mars ikke gjennomført.{{Sfn|May|s=1–19}}

Med ytterligere 670&nbsp;km igjen å gå over [[Rossbarrieren]] ble utsiktene for Scotts gruppe stadig verre. I dårligere vær, med [[frostskade]]r, [[snøblindhet]], sult og utmattelse og uten noen hundegruppe i sikte, slet de seg nordover.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I |s=574–580}} 16. mars forlot Oates teltet frivillig for å gå i døden.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=591–592}} En gammel krigsskade hadde gjort tilstanden hans så dårlig at han knapt var i stand til å gå.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=589}} Fem dager tidligere hadde Scott skrevet i sin dagbok at «Titus Oates er svært nær slutten».{{Efn|name=Sitat7}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=589}} I dagboken skrev Scott også Oates' siste ord før han forlot gruppen: «Jeg går meg en liten tur, og det kan ta sin tid».{{Efn|name=Sitat8}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=592}} Liket av Oates har aldri blitt funnet.

[[Fil:RoaldAmundsen.JPG|thumb|upright|left|[[Roald Amundsen]]]]

Etter å ha gått ytterligere 32&nbsp;km slo de gjenværende tre mennene opp sin siste leir den 19. mars, 18. km unna ''One Ton Depot'', men 38&nbsp;km forbi der hvor depotet egentlig skulle ha vært plassert. Dagen etter ble de forhindret av en voldsom snøstorm, og de ble tvunget til å holde seg i leiren.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=594}} Stormen fortsatte å rase i de neste ni dagene. Tomme for forsyninger, og med frostskader og lite lys skrev Scott sine siste ord 29. mars: «Siste oppføring. For Guds skyld, ta vare på våre folk».{{Efn|name=Sitat9}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I |s=595}} Han etterlot seg brev til Wilsons og Bowers mødre, en rekke kjente, inkludert hans tidligere sjef [[George Egerton]], sin egen mor og hans kone.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I |s=597–604}} Han skrev også sin «beskjed til folket», først og fremst et forsvar av ekspedisjonens organisering og gjennomføringen hvor gruppens svikt skyldes vær og andre ulykker, men avsluttet med disse ordene:

{{Sitat
|Vi tok sjanser, vi visste at vi tok dem; ting har kommet i mot oss, og derfor har vi ingen grunn til å klage, men bøyer oss for sjebnen, fast bestemt på å gjøre vårt beste til det siste&nbsp;... Hadde vi levd, skulle jeg hatt en historie å fortelle om dristighet, utholdenhet, og mot blant mine følgesvenner som ville rørt hjertet av enhver engelskmann. Disse tøffe notatene og våre døde kropper må fotelle historien, men sikkert, sikkert, vil et stort rikt land som vårt se at de som avhenger av oss er ordentlig ivaretatt.{{Efn|name=Sitat10}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=605–607|loc=''Scott's Message to the Public''}}
}}

Det antas at Scott døde 29. mars 1912, muligens dagen etter. Posisjonen de tre kroppene ble funnet i teltet åtte måneder senere antyder at Scott døde sist av de tre.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=596}}{{Sfn|Jones|s=126}}{{Efn|name=Rekkefølge}}