Redigerer
Pius XII
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
== Ettermæle == [[Fil:Tumulo pio xii.jpg|thumb|Pius XII gravsted i [[krypt]]en under [[Peterskirken]]]] Pave Puis XII døde av [[hjertesvikt]] etter å ha fått et [[hjerteinfarkt]] mens han oppholdt seg i den pavelige sommerresidensen i [[Castel Gandolfo]]. Begravelsesprosesjonen gjennom Roma var en av de største folkeansamlinger i byens historie, etter som paven var et bysbarn og på grunn av hans posisjon som pave gjennom [[andre verdenskrig]].{{tr}} === Saligkåringsprosess === Pave [[Paul VI]] åpnet [[Saligkåring|saligkåringsprosess]] 18. november 1965. I mars 2007 ble han erklært ''venerabilis'' (ærverdig), et tidlig stadium i [[helligkåring]]sprosessen. === Forholdet til nazismen og jødeforfølgelsene=== Pave Pius XII har blitt beskyldt for passivitet overfor [[Nazi-Tyskland]]s [[Holocaust|jødeforfølgelser]] under [[andre verdenskrig]]. Han har blitt kritisert for å ikke ha brukt sin moralske autoritet mot holocaust. Dette er av teologisk relevans fordi paven innenfor den katolske kirke hevdes å være ufeilbarlig. Pius' passivitet skyldes ikke nødvendigvis [[antisemittisme]] (som paven imidlertid tidlig erklærte som uforenlig med kristen tro), men at pave Pius XII, helt siden han var [[nuntius]] i Tyskland, hadde arbeidet for å styrke Den katolske kirkens makt og innflytelse, og at kritikk av de tyske makthaverne ble underordnet denne målsettingen. Pius har ikke blitt beskyldt for å medvirke til eller å støtte Holocaust, og paven nevnes knapt i autoritative verk av [[Raul Hilberg]] og [[Leni Yahil]]. Mens de allierte forberedte rettsoppgjør i Nürnberg og avnazifisering av Tyskland, forsvarte Pius Tyskland og landets katolske borgere og omtalte dem som helter og martyrer. I slutten av 1945 hevdet Pius at katolikkene i Tyskland helhjertet hadde motsatt seg nazismen. Pius var overbevist om at kommunismen var den største trusselen mot vestlig kristenhet og mente at et sterkt Tyskland sentralt i Europa ville være et bolverk mot Sovjetunionen. Forgjengeren [[Pius XI]] anså rasismen som den største trusselen og uttalte seg offentlig mot antisemittisme og rasisme. I forbindelse med Hitlers offisielle besøk i Italia i 1938 trykket Vatikanets avis en forside som fordømte nazistenes rasistiske ideer og forbød katolikker å forfekte slike ideer. I 1941 var [[Ante Pavelić]], leder for de kroatiske fascistene, i audiens hos paven. Den britiske ambassadøren til Vatikanet advarte om at slikt ville undergrav pavens moralske autoritet.<ref name="Phayer">{{Kilde artikkel|tittel=Pope Pius XII, the Holocaust, and the Cold War|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/12.2.233|url=https://academic.oup.com/hgs/article/12/2/233/618726|dato=1998-10-01|fornavn=Michael|etternavn=Phayer|serie=2|språk=en|bind=12|sider=233–256|issn=8756-6583|besøksdato=2020-12-02}}</ref> Pius' forsvarere peker på at Den katolske kirke tidlig markerte avstand til det nasjonalsosialistiske styret, blant annet gjennom ''[[Mit brennender Sorge]]'', at kirken ble forfulgt både i Tyskland og i okkuperte områder, samt at kirken skjulte jøder blant annet både i [[Vatikanet]] og i [[Castel Gandolfo]].{{tr}} I ettertid kan paven bli oppfattet som passiv og taus, men blant annet erfaringene fra kirkens protester overfor jødeforfølgelsene i Nederland, satte paven i dilemmaet mellom «store ord og kloke handlinger», mellom høylytte protester og stille diplomati.{{tr}} Pius har blitt forsvart av blant andre jesuittene Burkhart Schneider og Robert Graham.<ref name="Phayer" /> Kritikken begynte kort tid etter at han døde i 1958. Den første kritikken kom fra tyske katolske biskoper omtrent samtidig med saken mot [[Adolf Eichmann]] og før [[det andre vatikankonsil]] i 1960. Julian Döpfner, kardinal fra München, omtalte beklagelige handlinger begått av kirkens ledere under nazismen og de tyske biskopene ba sammen om unnskyldning for holocaust. Den amerikanske historikeren Michael Phayer tror at Pius taushet om holocaust skyldes at han anså Tyskland som et vern mot de sovjetiske kommunistene. Pius ønsket et sterkt Tyskland uten Hitler og ville ha Tyskland slik det var før [[Versaillestraktaten|Verailles-traktaten]]. Pius var skuffet over at USA gikk inn i krigen mot Tyskland fordi han håpet støtte fra president Roosevelt i fredsforhandlinger. [[Konrad Preysing]], katolsk biskop i Berlin, skrev 13 bekymrede brev til Pius i løpet av de 15 mest intense månedene under holocaust. I sitt svar til Preysing uttrykte Pius bekymring for kristenheten og den katolske kirke. Pius var opptatt av Roma ikke skulle bli ødelagt av bombing og av å holde Vatikanet nøytralt. I 1943 var det intens debatt blant tyske biskoper om de skulle ta til motmæle mot holocaust, Pius antydet at de ikke burde utfordre Hitler. [[Angelo Roncalli]], Pius' etterfølger, argumenterte for at redning av jødene var et viktigere tema enn å avgjøre hvem som hadde rett til det hellige land. Roncalli var utsending til Tyrkia og bidro til redning av jøder i Kroatia, Bulgaria og Ungarn; han kan ha opptrådt i direkte strid med ordrer fra Vatikanet da han hjalp jøder å flykte til Palestina. Pius forsøkte å bidra til å redde italienske jøder. Pius foretrakk et katolsk, anti-kommunistisk Kroatia og protesterte aldri mot folkemord utført av [[Ustasja]] og [[Ante Pavelić]] fikk audiens hos paven. Flere bevarte dokumenter tyder på at Pavelić og den fascistiske presten [[Krunoslav Draganović]] fikk hjelp av Vatikanet til å unnslippe rettsoppgjør i [[Jugoslavia]]. Betydelig pengemidler tilført Vatikanet ble sendt til Spania og Argentina til støtte for rømte fascister og nazister.<ref name="Phayer" /> [[Gertrud Luckner]] i Freiburg-kretsen mente at det ikke var teologisk grunnlag for å gå mot etablering av en jødisk stat i Palestina. Luckners syn var i strid med Vatikanet som både under og etter holocaust hevdet at kristne hadde rett til de hellige stedene i Palestina. Vatikanets posisjon var det tradisjonelle katolske synet at jøder ikke hadde rett til det hellige land. Vatikanets syn medvirket til at 250.000 holocaustoverlevende var strandet i Tyskland og Østerrike. Pius foretrakk at jødene utvandret til USA heller enn til Palestina. Pius satte i 1948 i gang en gransking av Luckner og hennes krets. Da en ny synagoge i München (til erstatning for den ødelagte i 1938) ble innviet i 1947 møtte general [[Lucius D. Clay]] og den amerikanske diplomaten [[Robert Daniel Murphy]] opp. Clay var misfornøyd med at kardinal [[Michael von Faulhaber]] ikke møtte.<ref name="Phayer" /> De allierte la til grunn kollektivt ansvar hos tyskerne for andre verdenskrig og holocaust. Pius tok motsatt standpunkt og fremholdt, blant annet i en radiotale i juni 1945 om «gode tyskere», at tyskerne ikke hadde kollektivt ansvar. Pavens standpunkt og uttalelser hadde stor betydning i Tyskland der det store flertallet kunne hevde at de var uskyldige. Pius hadde det på det tidspunktet et intakt omdømme. De tyske biskopene avviste kollektivt ansvar i sin uttalelse i Fulda i 1945. Pius hevdet upresist at tyske katolikker «helhjertet» motarbeidet Hitler. [[Clemens August von Galen]], biskop av [[Münster]], kritiserte, i forståelse med Pius, [[Nürnbergprosessen]] som han mente ikke handlet om lov og rett, men om de alliertes ødeleggelse av tyskernes gode navn og rykte. De tyske biskopene fulgte etter og argumenterte for at rettsoppgjøret manglet legitimitet og drev lobbyvirksomhet overfor general [[Lucius D. Clay]] og høykommissær [[John J. McCloy]] for å få frigitt alle dømte krigsforbrytere. Hjelpebiskop [[Johann Neuhäusler]] i München ville også at [[Oswald Pohl]] og [[Otto Ohlendorf]] skulle benådes. Vatikanet forsøkte i 1948 å få Clay til å oppheve alle dødsdommer. [[Aloisius Joseph Muench]], pavens utsending i Tyskland, advarte Vatikanet om at paven med denne lobbyvirksomheten havnet i partnerskap med krigsforbrytere og gamle nazister.<ref name="Phayer" /> Flere hundre jøder ble drept i massakrer i Polen, Ungarn og Slovakia etter andre verdenskrig. I juli 1946 massakrerte polakker 41 jøder i [[Kielce]]. Rabbineren Phililp Bernstein ba i den forbindelse Pius sørge for at den katolske kirken i Polen motarbeidet antisemittisme. Pius svarte med å skylde på kommunistene og russiske nasjonalisme.<ref name="Phayer" />
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 7 skjulte kategorier:
Kategori:Artikler med filmpersonlenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler med musikklenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler med offisielle lenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler som trenger referanser
Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata
Kategori:Artikler uten musikklenker fra Wikidata
Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon