Redigerer Normannernes erobring av England (avsnitt)

== Konsekvenser ==
=== Nytt aristokrati ===
[[Fil:Bayeux_Tapestry_scene44_William_Odo_Robert.jpg|thumb|Den nye normanniske adel, her representert ved Vilhelm Erobreren og hans to brødre, Odo til venstre og Robert til høyre, fra [[Bayeux-teppet]].]]
En direkte konsekvens av invasjonen var en bortimot total utryddelse av det gamle angelsaksiske [[aristokrati]]et og angelsaksisk tap av kontroll over kirken. Vilhelm Erobreren erstattet systematisk angelsaksiske jordeiere og fordelte deres eiendommer til sine egne folk fra kontinentet. ''Dommedagsboken'' har omhyggelig dokumentert virkningen av det omfattende programmet for [[ekspropriasjon]] og inndragning og omfordeling av eiendommer. Den avslørte at i 1086 var bare omtrent 5 %  av landet sør for elven [[Tees]] fortsatt på angelsaksiske hender. Selv denne lille resten ble ytterligere forminsket i tiårene som fulgte, og fordrivelsen av de innfødte jordeierne var bortimot fullført i sørlige delene av England.<ref>Thomas, ''English'' ss. 105–137; Thomas, 'Significance', ss. 303–333</ref>

Innfødte ble snart også fjernet fra høyere regjeringsmakt og høyere kirkelige embeter. Etter 1075 var jarledømmer på normanniske hender, mens angelsaksere bare unntaksvis ble utpekt som [[sheriff]]er. Likeledes ble eldre geistlige enten forvist fra sine embeter, eller de beholdt embetet i sin levetid, men ble erstattet av utlendinger da de døde. I 1096 var ingen bispedømmer fremdeles besatt av angelsaksere, mens angelsaksiske [[abbed]]er var blitt sjeldne, særlig i de større klostrene.<ref>Thomas, ''English'', ss. 202–8</ref>

Ingen annen erobring i middelalderen av kristne ved kristne hadde slike ødeleggende konsekvenser for den beseirede herskende klasse. Samtidig økte Vilhelm Erobrerens prestisje enormt blant hans tilhengere, siden han var i stand til å forlene dem med omfattende landeiendommer uten at det kostet ham noe. Hans forleninger hadde også til hensikt å opprettholde kontroll. siden hver tildeling av len og titler betydde at den nye føydalherren måtte bygge en borg og undertrykke de innfødte. Slik ble erobringen sikret gjennom den nye strukturen.

=== Ny kirkeorganisasjon ===
[[Fil:Acrdwnch.jpg|thumb|Signaturene fra kirkemøtet i Winchester. De store Xene er signaturene til kong Vilhelm og dronning Matilda, den ene under deres er erkebiskop Lanfrancs, og deretter biskopene under hans igjen.]]
[[Ealdred av Worcester]], [[erkebiskop av York]], som hadde kronet Harald Godwinson i 1066, var antagelig den angelsaksiske geistlige som også kronet Vilhelm som konge på juledagen 1066.<ref name=Powell1>Powell, J. Enoch; Wallis, Keith (1968): ''The House of Lords in the Middle Ages: A History of the English House of Lords to 1540''. London: Weidenfeld and Nicolson., s. 1</ref> En ny ordning ved Vilhelms kroning var at Ealdred før selve seremonien spurte  forsamlingen på angelsaksisk om det virkelig var deres ønske at Vilhelm skulle krones til konge. Den normanniske biskopen av [[Coutances]], [[Geoffrey de Montbray]], spurte deretter om det samme, men da på normannisk.<ref name=Powell1/> I mars 1067 tok Vilhelm med seg Ealdred da han vendte tilbake til Normandie sammen med andre angelsaksiske ledere; [[Edwin av Mercia|jarl Edwin]], [[Morcar av Northumbria|jarl Morcar]], [[Edgar Ætheling]], og erkebiskop [[Stigand]].<ref name=Harold185>Walker, Ian (2000): ''Harold the Last Anglo-Saxon King''. Gloucestershire: Wrens Park., ss. 185–187</ref> Ved [[whitsun]] (pinse) i 1068 utførte Ealdred kroningen av Vilhelms hustru [[Matilda av Flandern |Matilda]]. Da lederne i Nord-England gjorde opprør mot den nye normanniske kongen i 1069, fortsatte Ealdred å støtte Vilhelm.<ref name=Williams32>Williams, Ann (2000): ''The English and the Norman Conquest''. Ipswich: Boydell Press, side 32</ref> Han var den eneste av lederen i nord som gjorde dette.<ref name=Kapelle109>Kapelle, William E. (1979): ''The Norman Conquest of the North: The Region and Its Transformation''. Chapel Hill, NC: University of North Carolina Press. ISBN 0-8078-1371-0, s. 109</ref> Antagelig følte han seg forpliktet til å støtte den konge han selv hadde kronet, utenlandsk eller ikke. Ealdred synes å være en av de få angelsaksiske geistlige som Vilhelm stolte på, og etter hans død i 1069 kom det færre forsøk på å integrere angelsaksere i den normanniske administrasjon. I 1070 ble det avholdt et kirkemøte i Westminster, og her ble flere angelsaksiske biskoper avsatt. I 1073 var det kun to angelsaksiske biskoper, og da Vilhelm selv døde i 1089, var det kun én igjen, [[Wulfstan II av Worcester]].<ref>Barlow, Frank (1979): ''The English Church 1000–1066: A History of the Later Anglo-Saxon Church'' (andre utg.). New York: Longman, side 57</ref>

Etter Harald Godwinsons død underkastet erkebiskop Stigand seg Vilhelm, som Ealdred hadde gjort før ham. Han var til stede ved Vilhelms kroning, men på grunn av [[Ekskommunikasjon|pavens bannlysing]] kunne han bare assistere. Til tross for voksende press fortsatte Stigand å være til stede ved det normanniske hoffet, men i 1070 ble han avsatt av pavelige legater og fengslet i Winchester, hvor han døde i 1072. Alle hans eiendommer og rikdommer ble konfiskert av kongen.<ref>Brooks, Nicholas (1984): ''The Early History of the Church of Canterbury: Christ Church from 597 to 1066''. London: Leicester University Press. ISBN 0-7185-0041-5, side 309</ref> Hans steilhet og uvilje mot å lystre [[den hellige stol]] ble benyttet av normanniske geistlige som begrunnelse for at den engelske kirke var tilbakestående og trengte reformer. Kong Vilhelm utpekte [[Lanfranc]], født i [[Italia]] og abbed i Normandie, som hans etterfølger som [[erkebiskop av Canterbury]].<ref>Thomas, Hugh (2007): ''The Norman Conquest: England after William the Conqueror. Critical Issues in History''. Lanham, MD: Rowman & Littlefield Publishers, Inc. ISBN 0-7425-3840-0. side 123</ref> Lanfranc begynte øyeblikkelig med reorganisering og reformer av den engelske kirke, deriblant å framskynde prosessen med å erstatte alle angelsaksere med normannere i de betydeligste geistlige embeter.

Kirkene og klostrene ble fylt med biskoper og abbeder fra Normandie og [[Lorraine]]. Disse var ofte arrogante og taktløse i sin behandling av angelsaksiske undersåtter. «Det var en unødvendig fornærmelse å stryke navnene på angelsaksiske helgener, holdt i ære av de engelske, fra kirkekalenderne; den nye abbeden av Abingdon forsøkte helt og holdent å slette minnet om den store sankt Æthelwold som han foraktelig kalte for kun ‘en engelsk bonde’...» skrev den engelske historikeren [[Austin Lane Poole]].<ref>Poole, Austin Lane: ''From Domesbook to Magna Carta 1087-1216''. 2. utg. Oxford Press 1987, side 167.</ref>

Med den normanniske overtagelsen fikk kirken i England sterke bånd over kanalen til den kontinentale kirke og dens klostre. En av de viktigste reformene til Lanfranc var å flytte bispesetene til urbane områder. Selv om det er beregnet at en tiendedel av Englands befolkning bodde i byer allerede i 1066, fikk selv travle byer som [[Lincoln (England)|Lincoln]] og [[Norwich]] ikke egne bispeseter før etter 1066. Kommersiell virksomhet fulgte de kirkelige sentrene. I forbindelse med veksten i bynæringene kom også fransk handelsvirksomhet, og med den også de første [[Jøder|jødene]] fra [[Rouen]] til London.<ref>Matthew, Donald: ''Britain and the Continent 1000–1300''. Hodder Arnold. 2005, side 31.</ref>

=== Engelsk landflyktighet ===
[[Fil:A Thracesian woman kills a Varangian.jpg|thumb|Soldater fra Væringkorpset avbildet i ''Skylitzes' krønike''.]]
Et stort antall angelsaksere, særlig fra den avsatte tidligere landeierklassen, fant til sist den nye normanniske dominansen og undertrykkelsen utålelig og emigrerte. [[Skottland]] og [[Østromerriket]] var særlig populære reisemål, mens andre bosatte seg i [[Norge]], [[Danmark]], [[Sverige]] og [[Tyskland]], og noen kanskje så langt unna som i [[Russland]] og kystene ved [[Svartehavet]]. Det er dokumentert at mange engelske adelige emigrerte til Østromerriket og [[Konstantinopel]], hvor de ble et dominerende element i elitestyrken, [[Væring]]korpset, og tjenestegjorde som personlige livvakter for den bysantinske keiseren og sverget troskapsed til ham. 

Væringene hadde tidligere vært dominert av [[norrøn]]e menn. En kilde oppgir at 4&nbsp;350 angelsaksiske menn kom seilende i 235 skip. I 1088 kom et stort antall av angelsaksere og daner til Østromerriket via [[Middelhavet]].<ref>Turnbull, Stephen: ''The Walls of Constantinople, AD 324–1453'', Osprey Publishing, ISBN 1-84176-759-X</ref> De som ikke ble antatt i keiserens tjeneste, ble utplassert langs kystene av [[Svartehavet]], men de som ble antatt ble så viktige at de ble kalt for ''Englinbarrangoi'' fra da av. For angelsakserne og de engelskfødte danene hadde det betydning at de kunne fortsette å kjempe mot normannerne, denne gangen på [[Sicilia]], som på denne tiden ble erobret av brødrene [[Robert Guiscard]] og [[Roger I av Sicilia|Roger Bosso]] fra det normanniske [[Huset Hauteville]].

=== Styringssystemer ===
Før normannerne invaderte hadde det angelsaksiske England et av de best utviklede styringssystemer i det vestlige Europa. Hele England var delt inn i administrative enheter kalt «shires» (fra ags. ''scir'' = administrativ enhet eller myndighet) av bortimot ensartet størrelse og form. Disse ble styrt av ledere kjent som «shire reeve» («reeve», ags. ''gerefa'' = greve), eller som det ble hetende, «sheriff». Shirene tenderte til å være ganske selvstyrte og manglet koordinert kontroll. Gammelengelsk styring gjorde omfattende bruk av skriftlig dokumentasjon, noe som var uvanlig for kongedømmene i Vest-Europa, og dette fremmet et mer effektivt styringsverk enn muntlig kommunikasjon.

Angelsakserne utviklet permanente tilholdssteder for både lokale og riksdekkende myndigheter. De fleste middelalderkonger forflyttet seg stadig og holdt hoff der hvor klimaet var fordelaktig, og matforråd eller andre fordeler til enhver tid var tilgjengelige. Stadige forflytninger hindret utvikling av en effektiv administrasjon, siden både folk og gods måtte transporteres med hest og kjerre, inkludert arkiver og skattekister. England hadde et permanent «finansdepartement» i [[Winchester (England)|Winchester]] før normannernes erobring, og der begynte fremveksten av et fast og permanent byråkrati og riksarkiv. En annen grunn til kongedømmets styrke var et skattesystem basert på eiendomsskatt eller [[landskyld]]. Landet hadde dessuten Nordvest-Europas mest pålitelige myntsystem, med kongelig monopol på utmynting.

Dette velutviklede styresettet ble overtatt av normannerne, som utviklet det videre. De beholdt strukturen, men fornyet bemanningen. I begynnelsen lot kong Vilhelm enkelte av de innfødte forbli i sine embeter, men ved hans død var nesten alle embetsmenn normannere. [[Latin]] erstattet angelsaksisk som skriftspråk i offentlige dokumenter. Normannerne sentraliserte det selvstyrte shire-systemet. Eiendomsregisteret i ''Dommedagsboken'' omfattet nesten hele rikets jordegods og var uten sidestykke i datidens Europa. Den var inndelt etter landets ''shires'' og inneholdt lister over alle kongens lensherrer og det jordegods de hadde i forlening, og dessuten opplysninger om hvem som tidligere hadde eid jordegodset før erobringen.

Systemet med bokføring ble mer detaljert og forfinet. Et eget regjeringskontor til å administrere skatteinnkreving og føre regnskap over kongens inntekter og utgifter, «the [[Exchequer]]», ble etablert av Vilhelm Erobrerens sønn, kong [[Henrik I av England]], og fra 1150 og framover var dette kontoret lokalisert i Westminster. Finansministeren kalles fremdeles ''Chancellor of the Exchequer''.

=== Normannisk arkitektur og byggevirksomhet ===
{{utdypende artikkel|Normannisk arkitektur}}
[[Fil:Ely Cathedral 3.jpg|thumb|[[Elykatedralen]] er et eksempel på [[Normannisk arkitektur|normannisk romansk arkitektur]].]]
[[Fil:towrlndn.JPG|thumb|right|[[Det hvite tårnet]] avbildet i et manuskript fra 1400-tallet som illustrasjon til dikt av Charles de Valois, hertug av Orléans (1391–1465) og som minnet hans fengsling der ([[British Library]]).]] 
Normannerne tok med seg sin byggestil til England da de oppførte sine mange [[borg]]er og festningsverk for å sikre grepet om sin erobring. Normannisk stil preger også [[kloster]]e, kirker og [[katedral]]er fra samme periode. Betegnelsen dekker varianter av [[romansk arkitektur]] som oppsto i Normandie rundt 950 og som ble utbredt i de deler av Europa som normannerne erobret eller påvirket. Et stilmessig fellestrekk er de romanske [[bue (arkitektur)|rundbuene]], særlig over porter, dører og vinduer, eller i form av [[Hvelv (arkitektur)|tønnehvelv]] eller ''ribbehvelv'' basert på rundbuen som konstruksjonsprinsipp. Som all romansk arkitektur er også den normanniske kjennetegnet av massive murvegger med relativt få og små åpninger. Innen normannisk arkitektur finnes det store regionale forskjeller.

Noen av de mest karakteristiske eksemplene på den normanniske arkitekturen er [[Jumiègesklosteret]] i Normandie, [[Elykatedralen]] i [[Cambridgeshire]], og festningen [[York Castle|Clifford's Tower]] i [[York]].

I Vilhelms nye normanniske «hovedstad» i [[Caen]] i Normandie, hans egen hjemby, som senere ble residensby for [[hertugdømmet Normandie]], bygde han en fryktinngytende festning, og sammen med sin hustru grunnla han to klostre, det ene ble hans gravsted og det andre hennes. Også England fikk mange visuelle uttrykk for normannisk innflytelse, blant dem [[Windsor Castle]] i [[London]] som sikret elven [[Themsen|Thames]], og det store borgtårnet av stein, [[Det hvite tårnet]], som han beordret bygd i 1078 på innsiden av sørøstre hjørne i Londons bymur mot [[Themsen]]. Han gjorde en symbolsk markering ved å grunnlegge og oppføre et kloster på slagmarken ved Hastings i tidsrommet fra 1067 til 1070. ''Den angelsaksiske krønike'' understreket at klosteret ble bygd på «det samme sted hvor Gud tillot [Vilhelm] å erobre England.»<ref>''Den angelsaksiske krønike'', side 163.</ref> Hensikten var å understreke at han ikke bare vant England ved sverd, men også at han med Guds hjelp var den rettmessige hersker over landet. Han krevde at høyalteret skulle stå på det sted hvor Harald Godwinson hadde falt, og det mest påfallende var at et kloster, normalt et sted for fred og Gudspåkallelser, ble kalt [[Battle Abbey]] til minne om militær seier og erobring.

London var den fremste av alle engelske byer. Den underkastet seg Vilhelm på et tidlig tidspunkt og unngikk dermed den nådeløse herjingen andre engelske byer ble utsatt for. ''Dommedagsboken'' bevitner at i [[Oxford]] var det kun 243 hus som var i stand til å betale skatt, og de gjenværende 478, om ikke ubebodde eller i [[ruiner]], var i det minste så ødelagte at eierne ikke kunne betale. [[Chester]], [[York]] og [[Dorchester (Dorset)|Dorchester]], for å nevne noen få, kom noe bedre fra det. Men dette var bare et midlertidig tilbakeslag sammenlignet med den omfattende utvikling av handel som fulgte i tiden etter, da England falt til ro igjen. 1100-tallet var en blomstrende epoke for engelske byer. De gamle vokste ut over sine bymurer, og nye ble grunnlagt av enten kongen eller av private herrer.<ref>Poole, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta 1087–1216'', Oxford 1987. Side 64–65.</ref>

=== Språk ===
En av de tydeligst merkbare resultater av erobringen var at [[normannisk]], en nordlig dialekt av [[gammelfransk]], fortrengte angelsaksisk eller [[gammelengelsk]] som talespråk for de herskende klasser. Dette språket, i England videreutviklet til [[anglo-normannisk]], ble adelens og kirkens språk, og etterhvert erstattet det også latin som administrasjonsspråk. En annen følge av erobringen var at franske personnavn fortrengte de angelsaksiske. Navn som ''William'', ''Robert'' og ''Richard'' ble vanlige. Normannernes språk påvirker derimot i liten grad engelske stedsnavn, som tidligere hadde fått mange tilskudd fra skandinavisk. Det er usikkert hvor mye engelsk de normanniske innvandrerne lærte, og hvor mye deres fransk påvirket allmuespråket. Men daglig kontakt i handel og hushold førte sannsynligvis til at mange fra begge folkegrupper var tospråklige. 

Den franske språklige overmakten ble ytterligere forsterket og komplisert på midten av 1100-tallet som følge av innvandrere fra [[Angevin-riket]], som snakket en mer kontinental dialekt av fransk. I tre århundrer var hverken muntlig eller skriftlig engelsk et redskap for de skriveføre. De fleste bevarte dokumenter fra den følgende perioden er anglo-normanniske. Det var ikke før på 1300-tallet at engelsk gjenvant sin tidligere utbredelse. Men da var det engelske språk blitt gjennomgripende endret. Det hadde  utviklet seg til [[mellomengelsk]], som ble grunnlaget for moderne engelsk. I løpet av århundrene med fransk språklig dominans ble en mengde engelske ord erstattet med franske. Det førte til et hybridspråk hvor det engelske kjernespråket ble kombinert med et fransk abstrakt ordforråd. De grammatikalske strukturene i språket endret seg også dramatisk.

Det opprinnelige angelsaksiske ordforrådet besto av opp til 30&nbsp;000 ord, hovedsakelig homogent og med kun [[Norrønt språk|norrøne]], [[Keltiske språk|keltisk]]e og latinske innlån. Englands folketall var rundt regnet 2 millioner i 1066, mens den normanniske overklassen ikke utgjorde mer enn 2–5 % av den samlede befolkningen. Men de språklige barrierene mellom klassene var ikke uoverstigelige. Ordrer måtte gis og bli forstått. Det fantes mellommenn som snakket begge språk, og arbeidsfolk måtte lære seg betydningen av de franske instruksene. Ved å være født og oppvokst i England, med engelske barnepleiere og tjenere, ble også overklassen preget av engelsk. Det er vanskelig å måle nøyaktig, men et anslag er at i tiden før 1250 var antallet lånord fra fransk relativt beskjedent, rundt 900, men deretter økte det raskt, slik at mellomengelsk hadde opptatt rundt 10&nbsp;000 franske lånord.<ref>Stockwell, Robert P.; Minkova, Donka: [http://books.google.no/books?id=lz9YQ5rPcrcC&pg=PA36&lpg=PA36&dq=Anglo-French+in+The+Middle+English&source=bl&ots=-M0OsrDGhZ&sig=GwZw5nb7L_5qDFJ9epT97w9C__4&hl=no&ei=eHj3SrnUMYrr-Abp1uH6DQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=2&ved=0CA0Q6AEwATgU#v=onepage&q=Anglo-French%20in%20The%20Middle%20English&f=false ''English words: history and structure''], Cambridge University Press 2001s side 31–37.</ref> 

Språket gjenspeiler at klasseforskjeller og språkforskjeller langt på vei var sammenfallende i en befolkning av normannere som hadde og angelsaksere som ikke hadde. Det er ingen tilfeldighet at de moderne ordene for dyr som «swine», «ox» og «sheep» er angelsaksiske, mens navnene på de tilsvarende matretter, «pork», «beef» og «mutton», er anglo-normanniske. Bøndene gjorde arbeidet og herrene nøt resultatet.<ref>Pollard, Justin: ''Seven Ages of Britain''. Hodder 2003. Side 158.</ref>

=== Forholdet til Frankrike ===
[[Fil:Lenepveu, Jeanne d'Arc au siège d'Orléans.jpg|thumb|left|upright|En romantisk skildring av [[Jeanne d’Arc]] under beleiringen av Orléans, malt av Jules Eugène Lenepveu, 1886–1890]]
Etter erobringen av England ble forholdet mellom det anglo-normanniske monarkiet og den franske kronen i økende grad vanskelig. Betydelig fiendskap hadde allerede utviklet seg mellom Vilhelm og hans franske [[Føydalisme|føydale]] overherre før invasjonen av England, og det ble snart forverret ved den franske kronens støtte til hans sønn [[Robert Curthose]], som utkjempet en rekke kriger mot sin far og siden mot sine brødre. Som [[hertug av Normandie]] var Vilhelm og hans etterkommere fortsatt [[vasall]]er av den franske krone, men som konger av England var de hans likestilte. 

I 1150-årene, da [[Angevin|Angevin-riket]] ble dannet og [[Huset Plantagenet]] hadde overtatt den engelske tronen, kontrollerte den engelske kongen halve Frankrike og hele England, foruten [[Irland (øy)|Irland]] og [[Wales]], og hans makt overgikk langt den franske kongens. Selvmotsigelsen i denne situasjonen ble mer problematisk etter hvert som det franske monarkiet vokste seg sterkere og i økende grad krevde sin rett overfor sine vasaller. Den store politiske krisen oppsto i 1204, da [[Filip II August av Frankrike|Filip II av Frankrike]] erobret alle normanniske og angevinske besittelser i Frankrike unntatt [[Gascogne]].

På 1300-tallet hadde krigene som i perioder ble utkjempet om den engelske kongens besittelser i Frankrike siden Vilhelm Erobrerens tid eskalert til [[hundreårskrigen]], under [[Edvard III av England]]. Han ville gjenerobre sine forfedres besittelser i Frankrike og få full suverenitet der som han hadde i England ved å bryte vasallforholdets føydale bånd til den franske kongen. Krigen sluttet først med det endelige sammenbruddet for Plantagenets posisjon i Frankrike i 1453, da herredømmet over Normandie som ble etablert i 1066 gikk tapt.  

Det engelske kongedømmets franske forviklinger betydde stadige kriger mot Frankrikes kongene i bortimot fire århundrer. Disse konfliktene førte til framveksten av et gjensidig hat mellom England og Frankrike som fortsatt kan merkes – i utgangspunktet et ironisk resultat av at det var fransk adel som erobret England i 1066.