Redigerer Norges politiske system (avsnitt)

=== Politiske partier representert på Stortinget 2017–2021 ===

[[Fil:Norwegian Storting Monthly Party Polls.svg|thumb|Månedlige oppslutningsdata for stortingsvalg.]]
[[Fil:Norwegian Storting Monthly Party Polls, zoom.svg|thumb|Zoom på de mindre partiene.]]
Ved [[stortingsvalget 2013]] stilte 21 partier lister i ett eller flere fylker. Alle de 7 partiene som var representert på Stortinget 2009–2013 kom inn på nytt, inkludert [[Venstre]] som ved å oppnå 5,2 % av stemmene og dermed kom over sperregrensa på 4% økte antall mandater fra 2 til 9. De seks andre partiene som kom over sperregrensa var [[Arbeiderpartiet]] (30,8 %), [[Høyre]] (26,8 %), [[Fremskrittspartiet]] (16,3 %), [[Kristelig Folkeparti]] (5,6 %), [[Senterpartiet]] (5,5 %) og [[Sosialistisk Venstreparti]] (4,1 %). Totalt fikk de borgerlige partiene 96 mandater mens de sosialistiske sammen med Senterpartiet fikk 72. [[Miljøpartiet De Grønne]] ble for første gang representert på Stortinget gjennom et [[distriktsmandat]] fra Oslo. De oppnådde 2,8 % av stemmene på landsbasis. [[Rødt]] oppnådde 1,1 % på landsbasis og klarte ikke distriktsmandat i Oslo som partiet kjempet om. [[De Kristne]], [[Pensjonistpartiet]] og [[Piratpartiet (Norge)|Piratpartiet]] oppnådde henholdsvis 0,6, 0,4 og 0,3 % av stemmene, mens de øvrige partiene fikk 0,1 % eller mindre.

==== Arbeiderpartiet ====
{{utdypende|Arbeiderpartiet}}
[[Fil:Jens stoltenberg1.jpg|thumb|[[Jens Stoltenberg]] taler under en [[Arbeidernes internasjonale kampdag|1. mai]]-markering på arbeiderbevegelsens bastion [[Youngstorget (Oslo)|Youngstorget]]. Arbeiderpartiet har alltid hatt sterke bånd til fagbevegelsen, og samarbeider tett med [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]].]]
[[Arbeiderpartiet]] (Ap, tidligere Det norske Arbeiderparti, DNA) ble stiftet i 1887, og har alltid hatt tette bånd til [[Landsorganisasjonen i Norge]] (LO). Partiet ble først representert på Stortinget i [[stortingsvalget 1903|1903]], og allerede ved [[Stortingsvalget 1912|stortingsvalget i 1912]] var partiet blitt en maktfaktor med 26 % oppslutning. Arbeiderpartiet var opprinnelig et parti for industriarbeidere i byene, men fikk snart også stor oppslutning blant småbrukere, skogsabeidere, håndverkere og fiskere.

Mellomkrigstiden var en periode med [[Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918-1923|stor splittelse i Arbeiderpartiet]]. I 1919 meldte Ap seg inn i [[Komintern|Den kommunistiske internasjonale]], noe som førte til at den mer moderate fløyen brøt ut i [[Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti]] (NSA) i 1921. I 1923 brøt den radikale fløyen ut og dannet [[Norges Kommunistiske Parti]] (NKP). I 1927 gikk imidlertid NSA inn i Arbeiderpartiet igjen, og fra 1930–tallet gikk Ap i mer moderat retning. Med [[Johan Nygaardsvolds regjering]] fra 1935 fikk også partiet vist at det var i stand til å styre landet over en lengre periode.

Etter krigen ledet «landsfaderen» [[Einar Gerhardsen]] partiet frem til 1965. Etter 15 år under [[Trygve Bratteli]] og [[Reiulf Steen]] ble [[Gro Harlem Brundtland]] partileder i 1981. Under Brundtland gikk partiet noe mer mot sentrum, og tonet ned den sosialdemokratiske retorikken til fordel for en mer markedsvennlig linje. På 1990-tallet var partiet ledet av [[Thorbjørn Jagland]], før [[Jens Stoltenberg]] overtok i 2002. Under Stoltenberg har Arbeiderpartiet for første gang gått inn i en samarbeidsregjering med andre partier, etter de [[stortingsvalget 2005]] dannet [[Jens Stoltenbergs andre regjering|den rød-grønne regjeringen]] med [[SV]] og [[Senterpartiet]] som satt til 2013 da den gikk av som følge av resultatet i [[Stortingsvalget 2013|stortingsvalget]] det året. Arbeiderpartiet fikk ved dette valget 30,8 % av stemmene.

==== Høyre ====
{{utdypende|Høyre}}
[[Fil:Erna Solberg EPP Congress Warsaw (original).jpg|thumb|left|[[Erna Solberg]] har siden 2004 vært [[Høyre]]s leder.]]
[[Høyre]] (H) ble stiftet i 1884 som en motvekt mot [[Johan Sverdrup|Sverdrups]] [[Venstre]]. Høyre har hatt [[embetsmenn]] og [[byborger]]e som sine kjernevelgere, men har opp igjennom sin historie også en del oppslutning blant den mer velstående delen av bondestanden, spesielt på [[Østlandet]]. Partiet var opprinnelig klart [[konservatisme|konservativt]], men har de senere årene vel så ofte blitt betegnet som [[Liberalkonservatisme|liberalkonservativt]].

Fra ca. 1975 gikk Høyre inn i en periode med stor fremgang, i det som ble kalt «[[høyrebølgen]]». I [[Kåre Willoch]]s tid i regjeringskvartalet fikk partiet 31,8 % i [[Stortingsvalget 1981|1981]] og 30,4 % i [[stortingsvalget 1985|1985]], og var i mye større grad enn før blitt et masseparti. Høyre gikk imidlertid tilbake på 1990- og 2000-tallet, og ved [[stortingsvalget 2005]] ble det ny bunnotering med 14,1 %. Partiet kom noe tilbake i [[Stortingsvalget 2009|2009]], da det ble Stortingets tredje største med 30 mandater. Stortingsvalget 2013 ble en stor seier for partiet da de gikk frem 9,6 prosentpoeng, fikk 48 mandater og med grunnlag i et borgerlig flertall i parlamentet kunne danne regjering sammen med Fremskrittspartiet.

[[Erna Solberg]] fra [[Hordaland]] har vært Høyres leder fra 2004 og var statsminister for partiet fra 2013 til 2021.

==== Fremskrittspartiet ====
{{utdypende|Fremskrittspartiet}}
[[Fil:SivJensen2398 2E jpg DF0000062819.jpg|thumb|upright|[[Siv Jensen]] ledet [[Fremskrittspartiet]] fra 2006 til 2021 og var [[finansminister]] mellom 2013 og 2020.]] 
[[Fremskrittspartiet]] (Frp) ble grunnlagt i 1973 som ''Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep''. Partiet var opprinnelig en protestbevegelse under ledelse av den karismatiske [[Anders Lange]], og gikk opprinnelig inn for en kraftig nedbygging av [[offentlig sektor]] og sterke kutt i skatter og avgifter.

I 1978 ble [[Carl I. Hagen]] valgt til Fremskrittspartiets formann. Hagen kom til å sitte som partileder frem til 2006, og ledet partiet igjennom både oppturer og nedturer. Frp kom på vippen etter [[stortingsvalget 1985]], og bidro da til å felle [[Kåre Willochs regjering|Willochs borgerlige regjering]]. Ved [[Stortingsvalget 1989|valget i 1989]] ble partiet landets tredje største, og Frp har også hatt jevnt over sterke resultater i alle stortingsvalg siden [[Stortingsvalget 1997|1997]]. I 1994 holdt imidlertid partiet på å gå i oppløsning under det såkalte «[[Fremskrittspartiets landsmøte 1994|Dolkesjø]]»-landsmøtet, der partiets liberalistiske fløy  valgte å bryte med Hagen. Årtusenskiftet ble også en turbulent tid i partiet, der sentrale Frp-ere som [[Vidar Kleppe]], [[Fridtjof Frank Gundersen]] og [[Jan Simonsen]] enten ble ekskludert eller trakk seg.

Fremskrittspartiet er vanskelig å plassere på en klassisk høyre-venstre-akse, men definerer seg selv som et liberalistisk parti som «bygger på Norges Grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssyn og humanistiske verdier».<ref name="Frp-formålsparagraf" /> Partiet er også kjent som et «lov-og-orden-parti» og for en restriktiv linje i innvandrings- og flyktningepolitikken.

Partileder siden 2021 har vært [[Sylvi Listhaug]]. Ved [[stortingsvalget 2013]] fikk partiet 16,3 % av stemmene og de ble for første gang regjeringsparti da de sammen med Høyre dannet [[Erna Solbergs regjering]].

==== Senterpartiet ====
{{utdypende|Senterpartiet}}
[[Fil:04Hedmark, Trygve Magnus S. Vedum (3290479026).jpg|thumb|upright|left|[[Trygve Slagsvold Vedum]] har vært [[Senterpartiet]]s leder siden 2014.]]

[[Senterpartiet]] (Sp) ble stiftet i 1920 under navnet ''Bondepartiet'' og fikk dagens navn i 1959. Partiet har sine røtter i bondebevegelsen og har alltid stått sterkest i Distrikts-Norge. En av Senterpartiets kjernesaker er motstand mot norsk medlemskap i [[Den europeiske union|EU]], og partiet gjorde sitt [[stortingsvalget 1993|beste valg i 1993]] da det markerte seg som det ledende nei-partiet i Norge før [[Rådgivende folkeavstemning om Norges tilslutning til EU 1994|EU-avstemningen]] året etter.

Senterpartiet har tradisjonelt vært et borgerlig parti, men har siden 1990-tallet beveget seg over til å være et sentrum-venstre-parti. Partiet deltok fra 2005 til 2013 i [[Jens Stoltenbergs andre regjering|den rød-grønne regjeringen]] sammen med Ap og SV. Partiet har til sammen sittet i ti forskjellige regjeringer, og har med [[Peder Kolstad]], [[Jens Hundseid]] og [[Per Borten]] hatt tre statsministre. Dagens Sp-leder er [[Trygve Slagsvold Vedum]], som har hatt vervet siden 2014. Partiet oppnådde 5,5 % av stemmene ved [[stortingsvalget 2013]] og 13,5 % ved [[stortingsvalget 2021]].

==== Kristelig Folkeparti ====
{{utdypende|Kristelig Folkeparti}}
[[Fil:Olaug Bollestad (KrF).JPG|thumb|upright|[[KrF]]-leder [[Olaug Bollestad]] {{byline|Gunnhild Sørås}}]]
[[Kristelig Folkeparti]] (KrF) ble dannet i [[Hordaland]] i 1933, og har sitt utspring i kristendelen av partiet [[Venstre]]. KrF fikk sitt store gjennombrudd ved [[stortingsvalget 1945]], og har vært representert på Stortinget siden.

Kristelig Folkeparti er et sentrumsparti i den forstand at de har mye til felles med venstresiden i sosialpolitikken og mer til felles med høyresiden i den økonomiske politikken. Partiet er forankret i tradisjonelle, kristne verdier, og retter seg også mot barnefamilier.

KrF har stort sett ligget mellom åtte og tolv prosent i alle stortingsvalg etter krigen, men havnet under sperregrensen på 4 % i 2021. De har hatt to statsministere i [[Lars Korvald]] og [[Kjell Magne Bondevik]], og har deltatt i åtte koalisjonsregjeringer, senest i [[Erna Solbergs regjering|Solberg]]-regjeringen fra 2019 til 2021. [[Olaug Bollestad|Olaug Vervik Bollestad]] er partileder siden 2021.

==== Venstre ====
{{utdypende|Venstre}}
[[Fil:Guri Melby (51133281858) (cropped).jpg|miniatyr|[[Venstre]]-leder [[Guri Melby]].|285x285pk]]
[[Venstre]] (V) er Norges eldste parti, og har en historie som går tilbake til striden rundt innføringen av [[parlamentarismen]] i 1884. Partiet var opprinnelig både et parti for bønder i distriktene og småfolk i byene, og hadde således flere forskjellige fraksjoner. Venstre hadde fra 1884 til 1935 seks forskjellige statsministre, men var også plaget av splittelser, med utbrytere som [[Samlingspartiet]], [[Moderate Venstre]] og [[Frisinnede Venstre]].

Partiet definerer seg som [[Sosialliberalisme|sosialliberalt]], med fokus på blant annet [[miljøvern]], [[kollektivtransport]], utdanning og småbedrifters rammebetingelser. Venstre har statsråder i Erna Solbergs regjering fra 2018. Venstre har i alle stortingsvalg siden [[stortingsvalget 1973]] ligget rundt [[sperregrense]]n, og fikk i [[Stortingsvalget 2009|2009-valget]] kun inn to mandater. Ved [[stortingsvalget 2013]] gikk partiet fram til 5,2 % og fikk 9 mandater.

Siden september 2020 har [[Guri Melby]] vært Venstres leder.

==== Sosialistisk Venstreparti ====

{{utdypende|Sosialistisk Venstreparti}}
[[Fil: Kirsti Bergstø, 2017 (cropped).jpg|thumb|upright|left|[[SV]]-leder [[Kirsti Bergstø]].]]

[[Sosialistisk Venstreparti]] (SV) ble grunnlagt i 1975 og har sin opprinnelse i [[Sosialistisk Valgforbund]], dannet av [[Sosialistisk Folkeparti]] (SF), [[Norges Kommunistiske Parti]] (NKP) og [[Demokratiske Sosialister]] (AIK) før stortingsvalget i 1973. Valgforbundet ble videreført som et politisk parti i 1975, dog uten NKPs deltagelse.

SV var tidligere det mest venstreradikale av de stortingsrepresenterte partiene, og er blant annet basert på [[NATO]]- og [[EU]]-motstand, [[miljøvern]], [[feminisme]], økt offentlig styring i økonomien og omfordeling av ressurser. Partiet kom for første gang i regjeringsposisjon etter [[stortingsvalget 2005]] da de fikk 8,8 % av stemmene, og deltok sammen med Ap og Sp i [[Jens Stoltenbergs andre regjering|den rød-grønne regjeringen]] fram til 2013. Ved [[stortingsvalget 2013]] kjempet partiet mot sperregrensa og oppnådde 4,1 % av stemmene. Tilbakegangen ble blant forklart med regjeringsslitasje og konkurranse om miljøvelgerne fra [[Miljøpartiet De Grønne]].<ref>Tika Sofia León (17. september 2013) [http://www.nytid.no/perspektiver/artikler/20130917/blank/ Vi må finne sjela vår!] {{Wayback|url=http://www.nytid.no/perspektiver/artikler/20130917/blank/ |date=20131013220033 }} [[Ny Tid]]. Hentet 17. november 2013</ref>
 
SV ledes fra 2023 av [[Kirsti Bergstø]].

==== Miljøpartiet De Grønne ====
{{utdypende|Miljøpartiet De Grønne}}

[[Miljøpartiet De Grønne]] (MDG) ble stiftet i 1988 etter forbilde fra andre [[De grønne|grønne partier]] i Europa. De definerer seg som [[blokkuavhengig]]e, og har «solidaritet med andre mennesker, solidaritet med fremtidige generasjoner og solidaritet med dyr og natur» som sine tre grunnleggende prinsipper.<ref name="MDG-prinsipper" />

Partiet ble for første gang representert på Stortinget med [[Rasmus Hansson]] i 2013. I 2021 fikk de inn tre. De er også representert på lokalt nivå mange steder i landet, blant annet med to medlemmer i [[Oslo byråd|byrådet i Oslo]].

I motsetning til de fleste andre partier hadde MDG inntil 2020 ikke en partileder, men to nasjonale talspersoner. I 2020 ble [[Une Aina Bastholm]] valgt til første partileder.

==== Rødt ====
{{utdypende|Rødt}}
[[Rødt]] er ifølge partiprogrammet [[sosialistisk]]. Partiet ble stiftet i mars 2007 på grunnlag av [[Rød Valgallianse]] og [[Arbeidernes kommunistparti|AKP]] og med [[Rød Ungdom]] som ungdomsorganisasjon.<ref>[https://roedt.no/rodt-nytt-arkiv «Dette er Rødt!»], i ''Rødt nytt'' nr. 3, 2007, side 3; besøkt 30. august 2021.</ref> Rødt fikk ved [[Stortingsvalget 2017|valget i 2017]] inn daværende partileder [[Bjørnar Moxnes]] som første og eneste representant. Ved [[stortingsvalget 2021|valget i 2021]] brøt partiet sperregrensen og fikk åtte mandater.