Redigerer Nasjonalsosialisme (avsnitt)

===Forholdet mellom stat og næringsliv===
Økonomien til Nazi-Tyskland var kapitalistisk, og ganske lik de vestlige alliertes.<ref>Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 404–405.</ref>

Privat eiendomsrett ble bevart. Entreprenørisk autonomi ble ikke avskaffet, selv i opprustningssektoren og sektorer relatert til selvforsyning. Nazi-regimet brukte økonomiske incentiver for å stimulere næringslivet til å dekke sine behov. Nazistene tilbød næringslivet kontrakter som sikret statssubsidier og garantert profitt.<ref>Buchheim , Christoph og Scherner , Jonas (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 403</ref> [[Kontraktsfrihet]] ble bevart, til tross for utstrakte statlige reguleringer. Kontraktsfriheten ble også bevart i næringslivets forretninger med statlige etater.<ref>Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006).«The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 394.</ref> Næringslivet kunne normalt nekte å delta i statlige investeringsprosjekter, uten konsekvenser. Det gjaldt også prosjekter relatert til nazistenes fireårsplan, og i krigstid.<ref>Buchheim , Christoph og Scherner (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 401</ref> Tooze hevder at selv i 1944 var det umulig for regimet å effektivt styre private investeringer.<ref>Tooze, J. Adam(2003). «‘Punktuelle Modernisierung': Die Akkumulation von Werkzeugmaschinen im 'Dritten Reich'». ‘’Jahrbuch für Wirtschaftsgeschichte’’. Side 79–98.</ref> Næringslivet baserte sine investeringer på fremtidige profittforventninger,<ref>Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 399</ref> og regimet tilpasset sine kontraktstilbud etter næringslivets ønsker.<ref>Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006).«The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 405</ref>

Nazistene støttet privat eiendomsrett både av ideologiske årsaker, og deres overbevisning om at privat eiendomsrett fører til effektivitet, tekniske fremskritt, og kostnadsbevissthet. Hitler var imot byråkratisk (statlig) styrt økonomi da den, ifølge ham, vil «garantere overlevelse av det svakeste gjennomsnittet [sic], og representerer en byrde for den høyere evne, flid, og verdi, og dermed være en kostnad for den generelle velferden.»<ref>Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006).«The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 408–409</ref>

Nasjonalsosialistene gikk etter maktovertakelsen i 1933 imot den generelle europeiske tendensen til økt grad av offentlig eierskap i økonomien. Nazistene privatiserte en rekke store selskaper innen skipsverft-, gruve-, stål-, rederi-, og banksektoren. Også den tyske jernbanen, den gangen verdens største offentlig eide selskap, ble privatisert.<ref name="Bel, Germà 2010"/>

Nasjonalsosialisme og fascisme er beslektet i en økonomisk kontekst, og i begge systemer eksisterte det en korporativ kraft og et markedsbasert system som grunnlag for prisdannelsen. I tillegg ble fagbevegelsen kontrollert av myndighetene, slik at denne sto frem som mer sentralt styrte [[Syndikalisme|syndikaler]] i stedet for tradisjonell fagbevegelse med basis i grasrota. Denne idéen ble videreført i de periodene de hadde makt, med statlig kontroll som et middel for å eliminere forventede konflikter mellom ledelse og fagforeninger.