Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

=== Hanford ===
I desember 1942 oppstod det bekymring om at også Oak Ridge lå for nær storbyen Knoxville i forhold til en atomulykke. Groves antok i november 1942 [[DuPont]] som entreprenør for byggingen av produksjonsanlegget for plutonium. DuPont fikk tilbudt en standard kontrakt hvor de fikk dekket sine omkostninger pluss honorar, men selskapets direktør ønsket ikke å tjene noe på dette, så han ba om å få en endret kontrakt hvor det klart fremgikk at selskapet ikke oppnådde noen form patentrettigheter. Dette ble godkjent, men av juridiske årsaker ble man enige om et nominelt beløp på én dollar. Etter krigen ba DuPont om å bli frigjort fra kontrakten før tiden, og måtte da tilbakebetale 33&nbsp;cent. {{Sfn|Groves|1962|s=58–59}}

[[Fil:Hanford workers.jpg|thumb|Arbeidere ved Hanfor henter ut lønn på Western Union-kontoret.]]

DuPont anbefalte at produksjonsanlegget ble plassert langt unna uranproduksjonsanlegget ved Oak Ridge.{{Sfn|Groves|1962|s=68–69}} I desember 1942 sendte Groves oberst [[Franklin Matthias]] og ingeniører fra DuPont av gårde for å undersøke mulige plasseringer. Matthias rapporterte at Hanover, nær [[Richland (Washington)|Richland]], var «ideelt på nesten alle punkter». Det lå isolert og tett på [[Columbia (elv)|Columbia River]], som kunne levere tilstrekkelig med vann til å kjøle reaktorene som skulle produsere plutonium. Groves besøkte stedet i januar og grunnla Hanford Engineer Worsk (HEW) med kodenavnet «Site W».{{Sfn|Jones|1985|s=108–111}}

Visekrigsminister Patterson ga sin endelige godkjennelse 9. februar og frigjorde 5&nbsp;millioner dollar til anskaffelse av {{formatnum:16000}}&nbsp;hektar jord i området. Den føderale regjeringen tvangsflyttet rundt {{formatnum:1500}}&nbsp;beboere fra [[White Bluffs (Washington)|White Bluffs]], [[Hanford (Washington)|Hanford]] og omkringliggende bebyggelser i tillegg til [[Wanapum]] og andre indianerstammer i området. Det oppstod en konflikt med bøndene om kompensasjon for avlinger som allerede var satt i jorden som var kjøpt. Der hvor tiden tillot det, fikk de tillatelse til at avlingen ble høstet, men det kunne ikke alltid la seg gjøre.{{Sfn|Jones|1985|s=108–111}} Anskaffelsen av jord trakk ut, og var ikke avsluttet da Manhattanprosjektet ble avsluttet i desember 1946.{{Sfn|Jones|1985|s=342}}

Striden forsinket ikke arbeidet. Selv om de ikke var kommet tilstrekkelig langt i utformingen av hvordan reaktorene skulle se ut på Metallurgical Laboratory og ved DuPont til at man nøyaktig kunne angi prosjektets størrelse, gikk man i gang med byggingen av fasiliteter til {{formatnum:25000}}&nbsp;arbeidere i april 1943. Det ble anlsått at ca. halvparten av arbeiderne ville være bosatt på stedet. I juli 1944 var det blitt bygget ca. {{formatnum:1200}}&nbsp;bygninger og nesten {{formatnum:51000}}&nbsp;personer bodde på området. Som områdets ingeniør, satt Mathias med den overordnede kontrollen over området.{{Sfn|Jones|1985|s=452–457}} På det høyeste utgjorde konstruksjonsområdet den tredje største byen i [[Washington]].{{Sfn|Thayer|1996|s=16}} Hanford rådet over en flåte på over 900&nbsp;busser – flere enn byen Chicago.{{Sfn|Jones|1985|s=401}} Akkurat som Los Alamos og Oak Ridge, var Richland et innhegnet samfunn med begrenset adgang, men den lignet i større grad en fremstormende amerikansk by under krigen: den militære tilstedeværelsen var mindre og den fysiske sikkerheten i form av høye gjerder, tårn og vakthunder var ikke så åpenlys.{{Sfn|Jones|1985|s=463–464}}