Redigerer Lviv (avsnitt)

=== Fra 1772 til 1918: Lemberg ===
{{se også|Slaget om Galicia}}
[[Fil:Galicia 1897 1.jpg|miniatyr|Kongedømmet Galicia med Lemberg (Lviv) omtrent i midten fra et engelsk atlas i 1897. [[Krakow]] helt i vest.]]
Fra 1772 til [[1918]] var den, under navnet Lemberg, [[hovedstad]] i det [[habsburg]]ske [[kongerike]]t «[[Galicia og Lodomeria]] og storhertugdømmet [[Krakow]] med [[hertugdømme]]ne [[Oświęcim |Auschwitz]] og Zator».<ref>Philippe Sands: ''Tilbake til Lemberg'' (s. 25), forlaget Press, Oslo 2018, ISBN 978-82-328-0201-2</ref> Det var [[Østerrike]]s største og nordligste provins fra [[1772]]<ref name="Ploetz">{{ Kilde bok | forfatter = Ploetz, Karl | utgivelsesår = 1989 | tittel = Verdenshistorien i årstall | isbn = 8290548206 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Stromboli | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014072808250 | side = }}</ref> til [[1918]]. Ved Polens første deling (1772) fikk Østerrike Lviv med omland.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1983 | tittel = Cappelens verdenshistorie | isbn = 8202049571 | isbn = 8202049598 | isbn = 8202049601 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070905085 | side = }}</ref> Keiser [[Josef II]] satte særlig i Galicja i verk reformer inspirert av opplysningstidens ideer under keiserens enevelde. Han opphevet Magdeburg-reglene og satte inn et tysk/østerriksk byråkrati til erstatning for byrådet.<ref name="Zhuk" />
[[Fil:Темпль Львів.JPG|miniatyr|Den moderne tempel-synagogen i Lviv, fotografert i 1863, ødelagt av nazistene i 1941..]]
Reformer i det østerrikske imperium i siste del av 1800-tallet medførte at den tidligere maktesløse regionalforsamlingen (''diet'') fikk flere fullmakter særlig innenfor kultursektoren, utdanning, velferd og landbruk. Valgordningen favoriserte i utgangspunktet adelen og velstående polakker; flere valgreformer utvidet stemmeretten og allmenn stemmerett for menn over 25 år ble innført i 1907. Sentralmyndighetene utnevnte mellom 1848 og 1915 alltid en polakk til guvernør i Lviv. Den regional og lokale administrasjonen var dominert av polakker, et mindre antall etniske ukrainere hadde stillinger i forvaltning og rettsvesen. I 1870-1880-årene sørget den polske eliten for å «polonisere» grunnskolere og høyere utdanning. Polsk fortrengte langt på vei tysk språk i administrasjon og høyere utdanning. Etter protester ble ukrainsk språk innført ved noen professorater ved universitetet og en del grunnskoler/videregående skoler gikk over til å undervise på ukrainsk. Ved parlamentet i Wien arbeidet de polske for mer autonomi, mens etniske ukrainske utsendinger ønsket ikke autonomi for Galicja så lenge regionen var dominert av den polske eliten. De ukrainske representantene i Wien gikk inn for deling av Galicja i en polsk og en ukrainsk del.<ref>Mick (2016) s. 5-6</ref>

I 1870-årene fikk Lviv betydelig utvidet autonomi: Byen ble administrert av et bystyre valgt av byens velstående og utdannede borgere. I 1913 hadde bare 15.800 av innbyggerne stemmerett og bystyret var dominert av polakker. Før 1914 var det ingen etniske ukrainere i bystyret som da hadde 15 jødiske representanter av totalt 100. På siste del av 1800-tallet ble Lviv en moderne by med profesjonell forvaltning, moderne infrastruktur som gasslys, trikker og elektrisitet.<ref>Mick (2016) s. 6</ref> 
[[Fil:Biskupi greckokatoliccy 1927 Lwów.jpg|miniatyr|Biskoper i den ukrainske gresk-katolske kirke under møte i Lviv, 1927. Erkebiskop [[Andrej Sjeptytskyj]] foran.]]

Politiske liberalisering på slutten av 1800-tallet gjorde det mulig for polakker, jøder og ukrainere å fremføre offentlig sitt syn på utviklingen av byen og staten. Den polske eliten hadde problemer var usikre på om den polske nasjonen inkluderte alle som bodde innenfor det historiske [[Polen-Litauen]] (og dermed omfattet jøder, litauere, ukrainere og belarusere) eller om den polske nasjonen begrenset seg til polsktalende romersk-katolske. Rundt 1900 gjorde den nasjonalistiske stemningen i andre etniske grupper at den polsk eliten anså den polske nasjon innsnevret til den siste varianten med åpning for at belarusere og ukrainere, som på grunn av sin underlegne kultur, kunne bli tatt opp i den polske. Noen jøder ble ivrige polske nasjonalister, mens mektige politikere i det polske nasjonaldemokratiske partier anså jødene som fremmede som ikke kunne bli ekte polakker. En del av den gresk-katolske eliten anså seg selv som etniske rutnere tilhørende den polske nasjon, mens en rutensk nasjonalbevegelse insisterte på et skille mellom rutenere og polakker. En variant av den rutenske nasjonalbevegelsen som også trakk skille mot ukrainere fikk tilslutning blant et mindretall først og fremst i [[Karpatene]]; en «russofil» variant som betraktet rutenere/ukrainere som en gren av den russiske nasjon hadde en viss innflytelse rundt 1880 blant annet med eget parti. Den russofile bevegelsen ble støttet av russiske myndigheter og av den russisk-orotodoske kirke, og ble motarbeidet av østerrikske sentralmyndigheter.<ref>Mick (2016) s. 6-7</ref>

Fra rundt 1890 gikk de ukrainskorienterte nasjonalistene forbi de russofile blant de gresk-katolske. I byer som Lviv ble de gresk-katolske integrert i det polske, mens på landsbygda ble romersk-katolske bønder integrert i den ukrainsk-språklige kulturen. Bøker og aviser på ukrainsk ble utgitt, og de ukrainskorienterte stiftet kooperativer, leseklubber og sportsklubber; en ukrainsk-språklig offentlig vokste frem i det østlige Galicja. Erkebiskop [[Andrej Sjeptytskyj]] støttet de ukrainske nasjonalistene. Ukrainske nasjonalister betraktet russofile og etnisk polske som det største hinderet for ukrainsk nasjonsbygging i Øst-Galicja. Noen foreldre sendte barna til tyskspråklig skole for å unngå polskspråklige. Den 20. januar 1906 samlet 40.000 etniske ukrainske (hovedsakelig bønder) seg i Lviv til støtte for reform av valgordningen til parlamentet i Wien.<ref>Mick (2016) s. 7-8</ref>
[[Fil:Herman Diamand.jpg|miniatyr|Herman Diamand fra Lviv var en sosialdemokratisk politikere av jødisk bakgrunn, han var innvalgt i det østerrikske parlamentet og i det polske ([[Sejm]]).]]

De jødiske innbyggerne hadde ikke en bestemt nasjonal tilhørighet. Lvivs jødiske borgere var overrepresenterte både blant de rikeste og de fattigste i byen. I mellomkrigstiden var rundt ⅓ av byens advokater og kjøpmenn jødiske. De assimilerte jødene utgjorde et mindretall og skilte seg ytre seg ikke fra etnisk polske: de snakket polsk og gikk i det polske teateret. Flertallet av jødene holdt fast ved de østjødiske tradisjonene blant annet med karakteristisk antrekk, skjegg og frisyre, og mange var blant byens fattigste.<ref>Mick (2016) s. 9</ref>

Grensene mellom de etniske gruppene var til dels uklare. Noen gresk-katolsk identifiserte seg med Polen, noen romersk-katolsk bønder snakket ukrainsk og noen polske nasjonalister gikk i synagogen. Noen identifiserte seg ikke med en bestemt nasjonalitet og på spørsmål oppga de religion eller hjemsted som nasjonalitet. Ekteskap mellom romersk-katolske og gresk-katolske var vanlig; ekteskap mellom kristne og jøder var sjelden.<ref>Mick (2016) s. 9</ref>

Fra rundt 1880 sto polske og ukrainske nasjonalister mot hverandre, der moderate politikere på begge sider arbeidet for kompromiss og politiske allianser ble dannet på tvers av etniske skillelinjer. Konservative polske godseiere gikk i allianse med russiskorienterte ukrainere noe som fortrengte ukrainskorienterte i parlamentet i Wien (''Reichsrat''). Guvernør Andrzej Potocki støttet alliansen og ble myrdet av studenten Myroslav Sichynskyj som ble en ukrainsk folkehelt. Den etterfølgende guvernøren, Michał Bobrzyński, la seg på en annen linje enn Potocki og motarbeidet de russofile og samarbeidet med moderate ukrainske politikere. Samarbeidet ledet til avtale om opprettelse av et ukrainsk universitet i Lviv og andre ukrainske skoler og økt antall ukrainere i regionalforsamlingen. Romersk-katolske biskoper protesterte mot avtalen og Bobrzyński ble tvunget til å gå av. På grunn av krigen ble avtalen aldri iverksatt. Sentralmyndigheten i Wien støttet de ukrainskorientert som motvekt mot de polsk- og russiskorienterte.<ref>Mick (2016) s. 9-10</ref> 

I Russland ble de østlige Galicja regnet som aktuelt russisk ekspansjonsområde. Nasjonalister i Russland mente at ukrainere ikke var et eget folk, bare «smårussere» som var en gren av det russiske folk. Østerrikske myndigheter rettsforfulgte noen russiskorienterte for forræderi. Ukrainskorienterte politikere fremholdt i den forbindelse at det ikke fantes russere i Østerrike-Ungarn, bare ukrainere.<ref>Mick (2016) s. 10</ref>

Galicja og Lodomeria var det største kronlandet i det habsburgske riket og inkluderte voivodskapene Ruthenia og Belz med overveiende rutensk befolkning. Lviv ble hovedstad. De østerrikske herskerne hadde ambisjoner om å modernisere regionen og hovedstaden Lviv. [[Brody]] hadde blitt den viktigste handelsbyen mens [[Przemyśl]] hadde blitt den militært viktigste byen. Lviv ble et igjen en viktig handelsby da det ble anlagt jernbane fra Wien til Russlands havnebyer. Fra 1772 til første verdenskrig økte Lvivs befolkning fra 29.000 til 212.000. Galicja forble en av de fattigste, minst industrialiserte og tettest befolkede landbruksregionene i Europa. Da Galicja fikk selvstyre i 1867 vokste det opp mange sentrumsfunksjoner innenfor administrasjon og utdanning i Lviv og byen mottok en del statlige investeringer.<ref name="Hrytsak" />

Den jødiske befolkningen i Galicja økte fra 200.000 i 1800 til 450.000 i 1857 samtidig som mange utvandret til Ungarn. Den jødiske befolkningen var konsentrert i det østlige Galicja. Jødene var for en stor del fattige. Fra 1891 til 1914 utvandret 320.000 jøder fra Østerrike-Ungarn til USA, av disse var 85 % fra Galicja. I tillegg flyttet mange jøder til større byer og Wien. Under første verdenskrig var det harde kamper i området og 400.000 jøder fra Øst-Galicja flyktet vestover. I november 1918 ble et stort antall jøder massakrert av polske soldater. Dårlige økonomiske utsikter og diskriminering styrket den sionistiske bevegelsen og et økende antall barn gikk i mellomkrigstiden på en av de mange hebraisk-skolene i Galicja.<ref name=":9" />

====Skiftende herredømme====
Mellom september [[1914]] og juli [[1944]] skiftet byen hender syv ganger.<ref>Mick (2016) s. 1.</ref> I september 1914 sto et stort slag ved Lviv og russiske styrker inntok byen og tvang østerrikske styrker ut av Galicja. Tyske styrker inntok Lviv sommeren 1915 og rykket videre mot Warszawa, Vilnius og Riga. I juli 1917 innledet den provisoriske russiske regjering offensiv med sikte på å gjenerobre Lviv; den russiske hær gikk i oppløsning etter tysk motangrep.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Christensen, Chr. A.R. | utgivelsesår = 1988 | tittel = De store krigene | isbn = 8252511988 | isbn = 8252511759 | utgivelsessted = [Stabekk] | forlag = Bokklubben | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014052008028 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Winter, Jay Murray | utgivelsesår = 1993 | tittel = En verden går under 1914-1918 | isbn = 8203170323 | isbn = 8203164935 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012070608011 | side = }}</ref> Under første verdenskrig het byparken ''Stadtpark'' og lå rundt ''Landtagsgebäude'', [[parlament]]et i Galicja, [[Østerrike-Ungarn]]s østligste [[provins]]. Ti år senere lå parken på samme sted, men nå i Polen, og byparken het Park [[Tadeusz Kościuszko|Kościuszki]]. Parlamentet var borte, men bygningen lå der fremdeles og rommet nå Jan Kazimierz-[[universitet]]et. Sommeren [[1941]], da [[Generalguvernementet]] overtok byen, ble språket tysk igjen, parkbenkene [[arianisering|arianisert]] og stod nå i ''Jesuitengarten'' (= [[Jesuitt]]hagen). Senere har parken fått navnet Ivan Franko-parken,<ref>Philippe Sands: ''Tilbake til Lemberg'' (s. 25-26)</ref> oppkalt etter en ukrainsk forfatter<ref>https://www.britannica.com/biography/Ivan-Franko</ref> som også har gitt navn til universitetet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.timeshighereducation.com/world-university-rankings/ivan-franko-national-university-lviv|tittel=Ivan Franko National University of Lviv|besøksdato=2022-02-18|dato=2021-11-17|språk=en|verk=Times Higher Education (THE)}}</ref>