Redigerer Konstantin den store (avsnitt)

=== Krig mot Licinius ===
I de påfølgende årene konsoliderte Konstantin gradvis sin militære overlegenhet i henhold til sine rivaler i det smuldrende tetrarkiet. I 313 møtte han [[Licinius]] i [[Milano]] for å sikre deres allianse med å gifte Licinius med sin halvsøster [[Flavia Julia Constantia|Constantia]]. I løpet av dette møtet ble keiserne enig om det såkalte [[Milanoediktet]],<ref>Begrepet er en misvisende betegnelse da bestemmelsene i Milano ikke var et edikt mens påfølgende edikter av Licinius — hvor ediktene til provinsene Bythinia og Palestinia er nedtegnet av henholdsvis Lactantius og Eusebius — ble ikke utstedt i Milano.</ref> som offisielt ga full toleranse til kristendommen og alle religioner i Romerriket.<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 25.</ref> Dokumentet hadde særlige fordeler for kristne, det legaliserte deres religion og ga dem tilbake alle eiendommer som var blitt konfiskert ved Diocletians forfølgelse. Det benektet tidligere metoder med religiøs tvang og benyttet kun generelle begreper for å referere til guddommelige sfærer — «guddommelighet» og «øverste guddom», ''summa divinitas''.<ref>Drake, «Impact», 121–123.</ref>

[[Fil:Tapestry showing the Sea Battle between the Fleets of Constantine and Licinius-cropped.jpg|thumb|300px|Veggteppe av Konstantin og Licinius i sjøslaget ved Hellespont, 1635.]]
Konferansen ble imidlertid avkortet da nyheten nådde Licinius at hans rival Maximin hadde krysset [[Bosporos]] og invadert europeisk område. Licinius reiste fra Milano og til sist beseiret Maximin og således tok kontroll over hele den østlige halvdelen av Romerriket. Forholdene mellom de to gjenværende keiserne ble derimot dårligere da Konstantin ble forsøkt myrdet av en mann som Licinius ville opphøye til rangen av ''cæsar'';<ref name="ReferenceA">Carrié & Rousselle, ''L'Empire Romain'', 229</ref> Licinius, for sin del, fikk statuer av Konstantin i Emona og Pannonia ødelagt.<ref>Byfield, Ted, red. (2003): ''The Christians: Their First Two Thousand Years'', bind III "By This Sign", s 148.</ref> I enten 314 eller 316 utkjempet de to ''augusti'' [[slaget ved Cibalæ]] hvor Konstantin var seirende. De støtte sammen på nytt i [[slaget ved Mardia]] i 317, og ble enig om en avtale hvor Konstantins sønner [[Crispus]] and [[Konstantin II (keiser)|Konstantin II]], og Licinius' sønn Licinianus ble gjort til ''cæsarer''.<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 38–39.</ref> Etter denne avtalen styrte Konstantin områdene Pannonia and Makedonia og tok selv residens ved [[Sirmium]], fra hvor han førte krig mot [[gotere]] og [[sarmatere]] i 322, og på nytt mot goterne året etter.<ref name="ReferenceA" />

I [[320]] skal Licinius etter sigende ha trukket tilbake religionsfriheten som ble lovt ved ediktet i Milano i 313 og begynt å undertrykke kristne på nytt,<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 41–42.</ref> generelt uten blodsutgytelser, men ved konfiskeringer og herjing av kristne posisjoner.<ref>Carrié & Rousselle, ''L'Empire Romain'', 229/230</ref> Selv om karakteriseringen av Licinius som antikristen er noe tvilsomt synes det likevel som om han var langt mindre åpen i sin støtte til kristendommen enn hva Konstantin var. Licinius vurderte derfor kirken som en kraft mer lojal til Konstantin enn til det keiserlige systemet generelt.<ref>Gregory, Timothy E. (2010): ''A History of Byzantium''. Chichester: John Wiley & Sons, ISBN 978-1-4051-8471-7, s. 54</ref> Det var uansett forklaringen som ble gitt av kirkehistorikeren [[Sozomenos]].<ref>Schaff, Philip red. (2007): ''Nicene and Post-nicene Fathers: Second Series''. New York: Cosimo, ISBN 978-1-60206-508-6 , s. 418, fotnote 6</ref>

Det tvilsomme opplegget med to keisere ble til sist en utfordring for Konstantin i vest, og møtte sitt klimaks i borgerkrigen av 324. Licinius, med støtte fra gotiske leiesoldater, representerte den tidligere [[Hedendom|hedenske]] troen mens Konstantin og hans frankere marsjerte under fanene til ''[[labarum]]'', og begge sider så krigen i religiøse vilkår. Langt færre, men oppildnet av sine faner, kom Konstantins hær seierrike ut av [[Battle of Adrianopel (324)|slaget ved Adrianopel]]. Licinius flyktet over Bosporos og utnevnte [[Martinianus|Martius Martinianus]], kommandanten av sin livvakt, som ''cæsar'', men Konstantin vant også deretter [[slaget ved Hellespont]], og til sist [[slaget ved Krysopolis]] den [[18. september]] [[324]].<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 42–43.</ref>

Licinius og Martinianus overga seg til Konstantin ved [[Nikomedia]] på det løfte at deres liv ville bli spart: de ble sent for å leve som private borgere til henholdsvis [[Thessaloniki]] og [[Kappadokia]]. Men i 325 anklaget Konstantin Licinius for konspirere mot ham og fikk dem begge arrestert og hengt; Licinius' sønn (og sønn av Konstantins halvsøster) ble også drept.<ref>Scarre, ''Chronicle of the Roman Emperors'', 215.</ref> Således ble Konstantin enehersker over Romerriket.<ref name="macmullen">MacMullen, ''Constantine''.</ref>