Redigerer Keltisk kristendom (avsnitt)

=== Botsøvinger ===
På Irland utviklet det seg en egen for botsøvelse med private bekjennelser for en prest under forsikring om diskresjon. Botsøvelser ble gitt og utført like privat.<ref>''Medieval Handbooks of Penance'', red. John T. McNeil & Helena M. Gamer (New York, Columba University Press, 1938), side 28</ref> Noen håndbøker, kalt «penitentialer», tjente som rettledning for skriftefedre og som et middel for å regulere boten gitt for hver bestemte synd.

I oldtiden ble bot gitt ved en offentlig ritual. Botferdige eller skriftbarn ble delt i adskilte deler av kirken i løpet av den liturgiske utøvelsen, og de kom til [[messe]]n iført sekkestrie og aske i en prosess kjent som ''exomologesis'' som ofte innebar en form for generell bekjennelse.<ref>''Medieval Handbooks of Penance'', ss. 7-9</ref> Det er bevis på at denne offentlige bot ble gikk forut en privat bekjennelse til en biskop eller prest (''sacerdos''), og det synes som at, for noen synder, at privat botsøvelse ble tillatt isteden.<ref>''Medieval Handbooks of Penance'', ss. 9-12.</ref> Uansett, botsøving og forsoning var oftest et offentlig ritual, stundom ikke gjentatt, og omfattet syndsforlatelse som dens konklusjon.<ref>''Medieval Handbooks of Penance'', ss. 13-17.</ref>

Den irske botsøvelsen spredte seg over kontinentet hvor offentlig bot hadde fått mistillit. Sankt [[Columbanus]] har fått æren for å introdusere ''medicamenta paentitentiae'', «botsøvingens medisin», til Gallia på en tid hvor den hadde blitt neglisjert.<ref>Peter Brown: ''The Rise of Western Christendom'', 2. utgave (Oxford: Blackwell Publishing, 2003), side 252</ref> Til tross for at den irske metoden møtte en del motstand var den ved år [[1215]] blitt etablert som standard ved det fjerde laterianske kirkemøte som etablerte en kirkerettslig vedtekt som krevde et minstemål av minst en hvert år.