Redigerer Hunere (avsnitt)

== Legender ==
=== Gjenfortellinger i middelalderen ===
[[Fil:CaravaggioUrsula crop.jpg|thumb|Hunernes konge gjennomborrer den hellige Ursula med en pil etter at hun nektet å gifte seg med ham, [[Caravaggio]]s maleri "Sankt Ursulas martyrdom'' (1610).]]
Kronikører som skrev flere århundrer senere nevnte ofte eller henspilte til hunerne eller deres påståtte etterkommere. Blant disse var:

* [[Theophylact Simocatta]]
* ''[[Annales Fuldenses]]''
* ''[[Annales Alemannici]]''
* ''[[Salzburg-annalene]]''
* [[Liutprand av Cremona]]s ''Antapodosis''
* [[Regino av Prüm]]s krønike
* [[Widukind von Corvey]]s ''[[Res gestae Saxonicae|Saksiske krønike]]''
* ''[[Nestorkrøniken]]''
* Legendene om sankt [[Kyrill og Method]]
* [[Johannes Aventinus]]' ''Chronicon Bavaria''
* [[Konstantin VII]]s ''[[De Administrando Imperio]]'', og
* [[Leo VI (bysantinsk keiser)|Leo VI den vise]]s ''Tactica''.

Middelalderens ungarere fortsatte denne tradisjonen (se ''Gesta Hunnorum et Hungarorum'', Chronicon Pictum, Gesta Hungarorum).

Minnet om de huniske erobringene ble formidlet i [[Muntlig tradisjon|muntlige]] [[Muntlig litteratur|fortellinger]] blant germanske folk og er en viktig andel i den norrøne ''[[Volsungesaga]]'' og ''[[Hervors saga]]'', og i den [[middelhøytysk]]e ''[[Nibelungenlied]]''. Disse fortellingene framstilte hendelser fra folkevandringstiden fra et årtusen tidligere.

I ''Hervors saga'' møter goterne hunerske bueskyttere i et episk slag på slettene ved Donau.

I ''Nibelungenlied'' gifter Kriemhild seg med Attila (Etzel på tysk), etter at hennes første ektemann Siegfried drepes av Hagen med medvirkning av hennes bror, kong Gunther. Hun bruker deretter sin makt som Etzels hustru til å ta blodig hevn, ved å invitere Hagen, Gunther og deres [[Burgundere|burgundiske]] riddere til en fest hvor hun sørger for å drepe dem.

I ''Volsungesaga'' beseirer Attila (Atle på [[norrønt]]) den frankiske kong Sigebert I (Sigurd på norrønt) og den burgundiske kong Guntram (Gunnar). Han blir senere myrdet av dronning Fredegund (Gudrun eller Kriemhild), som er Sigeberts hustru og Guntrams søster.

=== Påstand om hunisk opprinnelse ===
Mange nasjoner og [[Etnisitet|etniske]] grupper har forsøkt å framstille seg selv som etniske eller kulturelle etterfølgere av hunerne. Eksempelvis, manuskriptet ''[[Nominalia av bulgarske khaner]]'' kan indikere at de mente at de nedstammet fra Attila. Det er mange likheter mellom huniske og bulgarske kulturer, eksempelvis kunstig kranieforvregning. Dette sammen med arkeologiske bevis hentyder en mulig kontinuitet eller sammenheng mellom de to kulturene. Både hunernes og de tidligere bulgareres mest karakteristiske våpen var den sammensatte bue og det lange, tveeggete sverd.

[[Madjarere]] (eller [[Ungarn|ungarere]] i en viss forstand) har i særdeleshet hevdet at de nedstammet fra hunerne. Selv om madjarisk folkestammer først begynte å bosette i det geografiske området som er dagens [[Ungarn]] på slutten av [[800-tallet]], rundt 450 år etter at den huniske stammeforbundet gikk i oppløsning, omfatter ungarsk forhistorie en madjarisk opphavsmyte om hunere som kan innebære en form for historisk sannhet. Hunerne som invaderte Europa representerte en løs forening av ulike folk, og det er mulig at madjarerne var en del av den eller senere ha slått seg sammen med etterkommerne av Attilas menn som fortsatt hevdet betegnelsen «hunere». Ungarns nasjonalsang ''[[Isten áldd meg a magyart]]'' beskriver ungarerne som «Bendegúz' blod» (middelalderen og moderne ungarsk utgave av Mundzuk, Attilas far). Attilas bror Bleda er kalt Buda på moderne ungarsk. En del middelalderkrønikere og litterære verker har avledet navnet på byen Buda (den vestlige delen av [[Budapest]]) fra ham. I virkeligheten kom byens navn fra første komponent fra slaviske navn som Budimir, Budislav og videre i betydningen «være fredfylt», «være prektig» og lignende, hvilket var et vanlig fornavn i Ungarn på [[Huset Árpád|Árpád-tiden]] ([[1000-tallet|1000-]] til [[1200-tallet]]).<ref>Hajdú, Mihály (2010): ''Családnevek enciklopédiája''. Tinta Könyvkiadó. Budapest. s. 102-103.</ref> Det er en gammel [[legende]] blant szeklere som sier at «Etter at Attila var død forsøkte rundt 3000 huniske krigere etter det blodige slaget ved Krimhilda å rømme for å bosette seg på et sted kalt ‘Csigle mezo’ (dagens [[Transilvania]]) og de endret sitt navn fra hunere til [[szeklere]] isteden.» Da madjarerne kom til [[Pannonia]] på 700-tallet, slo szeklerne seg sammen med dem, og sammen erobret de [[Pannonia]] (dagens Ungarn).<ref>Kézai, Simon; Szűcs, Jenő (1999): ''Gesta Hungarorum: The deeds of the Hungarians'', Central European University Press, [http://books.google.no/books?id=a72xT1YubqAC&pg=PA70&lpg=PA70&dq=Csigle+mezo&source=bl&ots=K1KJodMQYy&sig=xJUzmFxNGoDfUEwjiSRoAtWUrm8&hl=no#v=onepage&q=Csigle%20mezo&f=false s. 71]</ref>

I [[2005]] søkte rundt 2500 ungarere myndighetene om minoritetsstatus som direkte etterkommere av Attila. Det feilet, men fikk en del oppmerksomhet for gruppen som hadde blitt opprettet tidlig på [[1990-tallet]] og synes å representere en særskilt ungarsksentrisk utgave av [[mystisisme]]. Disse selvutropte hunere er ikke kjent for å besitte noen særskilt hunisk kultur eller språk utover hva som er tilgjengelig fra historiske og moderne [[Esoterikk|esoteriske]] ungarske kilder,<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/4435181.stm «Hungary blocks Hun minority bid»], ''BBC News''. 12. april 2005</ref> men viser at oppfatningen om at Ungarn som hunernes historiske europeiske hjemland lever fortsatt.

=== Hunere som tyskere ===
[[Fil:Lindsay German monster.jpg|thumb|Tyskere framstilt som onde hunere med pigghjelm under den første verdenskrig i en engelsk propagandaplakat.]]
Den [[27. juli]] [[1900]], under [[bokseropprøret]] i [[Kina]], ga keiser [[Vilhelm II av Tyskland]] ordre om å opptre hensynsløst overfor de kinesiske opprørere: «Ikke noe territorium vil bli oppgitt, ingen fanger tatt. La alle som faller i deres hender være prisgitt deres nåde. Akkurat som hunerne for tusen år siden, under ledelse av Etzel, skaffet seg ry som de fortsatt lever i kraft av i den historiske tradisjonen. La derfor navnet Tyskland bli kjent på en slik måte i Kina at ingen kinamann noensinne mer engang vil våge å se skjevt til en tysker.» <ref>''The Times'', 30. juni 1900. Sitert fra Jones, Terry (2009): ''Barbarene''. s. 226</ref> Tyske [[Romantikken|romantikere]] hadde fulgt sin historie tilbake gjennom gamle [[myte]]r som omfattet entusiastiske fortellinger om en heroisk og voldelig hunerleder ved navn Etzel (Attila).

I [[Storbritannia]] grep avisene tak i denne talen med voldsomt raseri, og begynte å bruke betegnelsen «hunere» om tyskere som henvisning til deres faktiske og oppdiktete grusomheter i tiden før og under [[den første verdenskrig]]. Hunernes historiske dårlige rykte fikk således ny aktualitet i propagandakrigen mot Tyskland.<ref>Jones, Terry (2009): ''Barbarene''. s. 226</ref> Sammenligningen med hunere ble forsterket av de tyske ''pickelhaube'', eller [[pigghjelm]]er, som tysk styrker benyttet fram til [[1916]]. Bruken av pigghjelmen som et symbol på tyskere, og dermed hunere, framhevet oppfatningen om tyskere som særdeles barbariske. Den fransk låtskriveren [[Theodore Botrel]] beskrev den tyske ''kaiser'' som «en Attila, uten samvittighet», som sendte av sted «de kannibalske horder».<ref>''«Quand un Attila, sans remords, / Lance ses hordes cannibales, / Tout est bon qui meurtrit et mord: / Les chansons, aussi, sont des balles!»'', av Theodore Botrel, i Edgar Preston ''T.P.'s Journal of Great Deeds of the Great War'', 27. februar 1915</ref>

Å beskrive tyskere som «hunere» dukket opp på nytt under [[den andre verdenskrigen]]. [[Winston Churchill]] sa i en radiotale i [[1941]]: «Det er mindre enn 70 000 000 onde hunere, en del av dem er helbredelige og andre mulig å drepe, de fleste av dem er allerede opptatt av å undertrykk østerrikere, tsjekkere, polakker, og andre gamle folke som de nå tyranniserer og plyndrer.» <ref>[http://www.ibiblio.org/pha/timeline/410427awp.html Prime Minister Winston Churchill's Broadcast «Report On The War»] 27. april 1941: «There are less than 70,000,000 malignant Huns, some of whom are curable and others killable, most of whom are already engaged in holding down Austrians, Czechs, Poles and the many other ancient races they now bully and pillage.»</ref> Senere det samme året refererte Churchill til angrepet på [[Sovjetunionen]] som av «hunere».<ref>Churchill, Winston S. 1941. [http://www.ibiblio.org/pha/timeline/410622dwp.html «Winston Churchill's Broadcast on the Soviet-German War»], London, 22. juni 1941: "the dull, drilled, docile brutish masses of the Hun soldiery, plodding on like a swarm of crawling locusts."</ref> På samme tid refererte også den amerikanske presidenten [[Franklin D. Roosevelt]] til tyskere på samme vis ved å si at en allierte invasjon i sørlige Frankrike ville med sikkerhet «være suksessfullt og til stor støtte for [[Dwight D. Eisenhower|Eisenhower]] i å fordrive hunerne ut av Frankrike.» <ref>Churchill, Winston (1953): ''Triumph and Tragedy'' (bind 6 av ''The Second World War''). Boston: Houghton-Mifflin. Kapittel 4, s. 70: «...be successful and of great assistance to Eisenhower in driving the Huns from France.»</ref> Dog var referansen til hunere mindre utbredt i den andre verdenskrigen enn denne hadde vært i den første. Både britiske som amerikanske tropper henviste oftere til «Jerry» eller «Kraut» for tyske soldater.