Redigerer Georg Philipp Telemann (avsnitt)

=== Verdslige vokalverk ===
Verdslige vokalverk kan deles inn i operaer, storslagen festmusikk for offisielle anledninger, kantater etter private bestillinger og kantater med musikk til dramatiske, lyriske eller humoristiske tekster.

Mesteparten av de bevarte operaene hører til den komiske sjangeren. I motsetning til Händel som nesten utelukkende holdt seg til soloarier, tok Telemann i bruk svært ulike stilistiske virkemidler i operaene sine, som [[Arie|da capo-arie]]r, dansbare [[Motiv (musikk)|motiver]], [[syngespill]]-aktige arier, ''arie di bravura'' og stemmeregistre fra [[Bass (stemme)|bass]] til [[kastrat]]. Karakterer og situasjoner framstilte Telemann konsekvent med tilpasset melodikk, motivikk og instrumentasjon, også her med fantasifull bruk av ulike pittoreske figurer.

De rundt 50 operaene er nå delvis gjenoppdaget. I Telemanns samtid var de mest populære ''Der geduldige Socrates'' (1721), ''Sieg der Schönheit oder Gensericus'' (1722), ''Der neumodische Liebhaber Damon'' (1724), ''Pimpinone oder Die ungleiche Heirat'' (1725) og ''[[Emma und Eginhard]]'' (1728).

Telemanns siste verdslige komposisjoner er høydramatiske og med en uvanlig [[harmonikk]]. Kantatene ''Ino'' (1765) og ''Der May – Eine musicalische Idylle'' (ca. 1761), men også det sene kirkemusikalske verk ''Der Tod Jesu'', bygger opp til en følelsesintensitet som minner om musikken til  [[Christoph Willibald Gluck]]. Andre verdslige kantater med et visst posthumt ry er ''Trauer-Music eines kunsterfahrenen Canarienvogels'' og ''Der Schulmeister''.

I sine siste [[lied]]er knytter Telemann an til [[Adam Krieger]]s tradisjon og utviklet formen videre tekstlig og melodisk. Melodiene er enkle og ofte oppdelt i uregelmessige [[Periode (musikk)|perioder]]. Telemanns lieder representerer det viktigste bindeleddet mellom 1600-tallets lieder og den berlinske liederskole.