Redigerer Framekspedisjonen (avsnitt)

=== Ferden mot Sydpolen ===
==== En tyvstart ====
[[Fil:De fem som gikk til Sydpolen ved ankomsten til Hobart, Tasmania, mars 1912.jpg|thumb|De fem som gikk til Sydpolen, [[Sverre Hassel]], [[Oscar Wisting]], [[Roald Amundsen]], [[Olav Bjaaland]] og [[Helmer Hanssen]], ved ankomsten til [[Hobart]], [[Tasmania]], mars 1912{{Byline|fra [[Nasjonalbiblioteket]]s arkiver}}]]
Det var viktig for Amundsen å bryte opp snarlig. Han fryktet britenes motoriserte kjøretøyer og ønsket å få en størst mulig fordel. Han planla derfor å forlate Framheim den 24. august. Det var imidlertid altfor tidlig, idet den sørlige våren knapt hadde begynt på den tiden.<ref name="Huntford(2000)s331" /> I begynnelsen av september hadde temperaturen steget såpass mye at Amundsen bestemte seg for å starte ferden sørover mot polpunktet.<ref name="Amundsen(2001)s379" /> Etter en utsettelse på grunn av dårlig vær, dro åtte mann med syv sleder og nitten hunder ut den 8. september; de hadde med seg forsyninger for nitti dager. Man merket det imidlertid raskt, at de hadde forlatt leiren for tidlig &ndash; bare tre dager senere hadde temperaturen falt med nesten 30&nbsp;°C til -56&ndash;°C, og hundene gikk merkbart dårligere.<ref name="Amundsen(2001)s383" /> Amundsen besluttet at de bare skulle gå til depotet ved 80&nbsp;°S, og lagre medbrakte forsyninger og utstyr før de returnerte til Framheim. Depotet ble nådd 14. september.

På tilbakeferden gikk flere hunder tapt. På morgenen den 16. september, på siste dagen av tilbakeferden, steg temperaturen noe, men ingen visste hvor lenge det ville vare. Amundsen beordret derfor at den siste etappen skulle foregå uten pauser. Tilbakeferden var fullstendig uorganisert, og avstanden mellom sledene var opp mot åtte og en halv time da de kom frem.<ref name="Amundsen(2001)s388" /> Amundsen, Wisting og Hanssen kom først frem, to timer senere kom også Bjaaland og Stubberud. Hassel, som ankom litt senere, meldte at Johansen og Prestrud var uten mat og brensel, og at de fremdeles var på [[Rossbarrieren|barrieren]]. Prestruds hunder var så svake at han ble hengende lenger og lenger etter de andre. Johansen var oppmerksom på dette, og han reddet trolig livet hans da han kjempet seg tilbake til Framheim med en svak og utmattet Prestrud.<ref name="Huntford(2000)s343-45" />

Når Amundsen og Johansen snakket om forsinkelsen den påfølgende morgenen, kunne ikke Johansen lenger besinne seg, og kom med alvorlige påstander mot Amundsen fordi han hadde forlatt de andre ekspedisjonsmedlemmene. Gruppen var «ikke lenger en ekspedisjon, men ren panikk»,<ref name="Huntford(2000)s345" /> og han kritiserte åpent Amundsens lederskap. Denne kritikken hadde sine grunner, ikke bare i hendelsene dagen før. Johansen var også bitter fordi han var som en eldre mann var underlagt Amundsen. Videre gjorde alkoholen ham slik. I tillegg sammenlignet han ofte Amundsen med Nansen, som han hadde blitt med til [[Arktis]]. Johansens ord og hans krav var nå en fare for ekspedisjonen, og Amundsen så seg nå tvungen til å statuere et eksempel &ndash; han isolerte Johansen og Prestrud fra de øvrige ekspedisjonsmedlemmene, idet han i en avstemning brukte han sin dobbeltstemme til å avvise en plan med en ekstra gruppe.<ref name="Huntford(2000)s345-46" />

Kun fem mann skulle dra i retning sør. De øvrige tre &ndash; Stubberud i tillegg til Johansen og Prestrud &ndash; skulle dra mot [[King Edward VII Land]] under ledelse av Prestrud for å utforske området rundt [[Hvalbukta]]. Denne ekspedisjonen ble ikke bare brukt som ekstra straff for Johansen, men også som en sikring &ndash; dersom det virkelige målet med ekspedisjonen ikke ble nådd, ville Amundsen fremdeles være i stand til å oppnå resultater.<ref name="Huntford(2000)s347" /> Amundsen selv begrunnet vedtaket sitt med at en mindre gruppe raskere kunne ta seg frem, og at depotene ville stige i verdi.<ref name="Amundsen(2001)s390" /> Amundsen hadde hellet med seg, og mistet ingen ekspedisjonsmedlemmer på ferden. Han dro også nytte av at han kunne få rede på materielle skader, og at selve polferden ikke var preget av konflikten med Johansen.

==== Den sørlige ferden ====
Først i midten av oktober 1911 begynte den antarktiske våren egentlig. Sel og fugler ble oppdaget og temperaturen holdt seg rundt &minus;29 til &minus;30 ℃ (det antarktiske kystgjennomsnittet ligger på &minus;15 til &minus;10 ℃).<ref name="Klima" /> Den 20. oktober la Roald Amundsen, sammen med Bjaaland, Hanssen, Hassel og Wisting, ut på sitt andre forsøk. Mennene dro avgårde med fire sleder, 52 hunder og forsyninger kun beregnet å holde til de var fremme ved det første depotet ved 80°&nbsp;S. Underveis kom de inn i et område med rekke bredsprekker, men de kom seg trygt forbi. Depotet ble nådd 23. oktober; her hadde de en todagers pause for å hvile hundene, slik at de ikke skulle overanstrenge seg allerede på den første delen av ferden.<ref name="Amundsen(2001)sXIV" /> Den 26. oktober dro gruppen videre, og herfra bygde de [[dagmerke]]r for å letter finne veien på tilbakeferden. Disse merkene var 180&nbsp;cm høye og bestod av blokker av snø. Inne i hvert merke ble det lagt en papirlapp som anga nummer og lokalisering for merket, og retning og avstand til det neste merket mot nord. 

Den 31. oktober ble depotet ved 81°&nbsp;S nådd, og her tillot gruppen seg én dags hvile før dro videre og ankom depotet ved 82°&nbsp;S den 5. november. Før det hadde de nok en gang, uten å komme til skade, krysset et felt med sprekker i tett tåke.<ref name="Huntford(2000)s366" />Den 7. november dro de avgårde igjen, og foran dem lå nå ukjent terreng. Været var bra, og de klarte seg utmerket.<ref name="Amundsen(2001)sXV" /> 9. november nådde de 83°&nbsp;S, og her la de opp et nytt depot for å redusere vekten på sledene og for å sikre tilgang til mat på tilbakeferden. Mennene fortsatte så over flere [[breddegrad]]er mens de fremdeles befant seg på barrieren. Hunder som ble drept underveis ble frosset ned i depotene for tilbakeferden. 11. november fikk Amundsen øye på fjellkjeden, som han kalte «Dronning Helena-kjeden»; en oppstigning var nå uunngåelig. Amundsen måtte nå raskt finne en vei over disse fjellene, men i første omgang besluttet han å følge [[meridian]]en mot sør.<ref name="Huntford(2000)s372" /> 84°&nbsp;S ble nådd den 13. november og 85°&nbsp;S den 17. november.<!--sjekk dato; stemmer ikke med de:wp-->

[[Fil:Axel Heiberg Glacier - Antarctica.JPG|miniatyr|Axel Heiberg-breen{{Byline|[[US Navy]]-pilot Jim Waldron (1956–57)}}]]

Den 17, november nådde nordmennene enden på barrieren og dermed forlengelsen av den [[transantarktiske fjellkjede]]n etter at de allerede i flere dager hadde forflyttet seg langs med landet. Her støtte de på den første store utfordringen på den sørlige ferden; en klatring gjennom fjellene for komme til [[Antarktisplatået|polarplatået]]. Ingen hadde tidligere befunnet seg på ved denne overgangen mellom barrieren og fastlandet, og hellet hadde tilsynelatende forlatt Amundsen &ndash; han hadde foreslått en rute som av klare grunner ikke lenger virket lovende.<ref name="Huntford(2000)s375" />

Før oppstigningen startet den påfølgende dagen, opprettet Amundsen ytterligere et depot hvor han lagret en tredjedel av forsyningene som totalt skulle holde i nitti dager. Videre utforsket han, sammen med Bjaaland, Wisting og Hassel, begynnelsen av den planlagte strekningen. Den første dagen på det såkalte «[[Mount Betty]]» innebar en stigning på rundt 600&nbsp;meter, før den gikk over i skråninger og breer. Om kvelden den andre dagen slo mennene leir i en høyde av {{formatnum:1390}}&nbsp;meter over havet; det vanskeligste stykket syntes nå å ligge bak dem. Den 20. november stod de imidlertid ovenfor en ny «stor, mektig, absolutt fjordlignende bre som strakk seg fra øst til vest»,<ref name="Huntford(2000)s377" /> og som stod vinkelrett på gangretningen &ndash; [[Axel Heiberg-breen]]. De kalte den opp etter [[Konsul (diplomati)|konsulen]] [[Axel Heiberg]], en beskytter av mange polare ekspedisjoner. Amundsen slo fast at den antatt enkle veien opp var en feilberegning, for breen steg til nesten {{formatnum:2500}}&nbsp;m over 13&nbsp;km, og var full av [[bresprekk]]er. For å spare tid, og for ikke å demoralisere mennene, besluttet Amundsen at de fortsatt skulle bestige breen.<ref name="Huntford(2000)s378" />

I de følgende dagene ble i tillegg til breene også en rekke fjell navngitt etter [[Fridtjof Nansen]], Don Pedro Christophersen eller medlemmer av den sørlige gruppen. Etter kun fire dager med anstrengende klatring &ndash; Amundsen hadde regnet med rundt ti dager<ref name="Amundsen(2001)s57" /> &ndash; nådde gruppen polarplatået. Her slo de leir ved et sted kalt «slakteplassen», siden 24 av de 42 gjenværende hundene ble drept der. Stigningen hvor ofte et dusin hunder hadde blitt koblet til sledene var nå over, og hundene var ikke lenger nødvendige.<ref name="Amundsen(2001)s57-62" /> De avlivede hundene ble enten gitt som for til andre hunder eller spist av mennene for å få ferskt kjøtt, og på den måten unngå [[sjørbuk]]. Herfra dro de videre med 18 hunder og tre sleder. Rasjonene ble nå økt på grunn av det reduserte antallet hunder som hadde behov for mat de neste seksti dagene.


Den 25. november dro mennene videre etter et fire dagers opphold på grunn av dårlig vær, men allerede neste dag brøt en ny snøstorm ut. Til tross for dårlig sikt fortsatte de frem til de fant, i motsetning til forventningene, at terrenget flatet ut og nærmest gikk nedover. Da været klarnet opp den 29. november så de en stor bre foran dem. Breen gikk fra sør til nord, og dagen etter begynte gruppen å klatre etter at de hadde lagt ut et depot ved foten ved 86°&nbsp;21' for å lette vekten på sledene. Breen ble kalt «Djevelbreen» fordi den var svært kupert og det var vanskelig å forflytte seg på overflaten. Den 1. desember kom nordmennene frem til en vanskelig oppstigning i tåken med en rekke sprekker på toppen av breen hvor de hadde forventet et isete platå. Amundsen beskrev som følger: «Vår mars over denne frosne innsjøen var ikke hyggelig. Bakken under føttene våre var selvsagt hul, og deg klang som om vi gikk over tomme tønner. Først gikk en mann igjennom, så et par hunder; men de kom seg alle opp igjen.»<ref name="Amundsen(2001)sXX" /> Mennene kalte dette stedet «djevelens ballsal». Den 6. desember ble det høyeste punktet på ferden nådd &ndash; {{formatnum:3322}}&nbsp;meter over havet &ndash; og samme dag nådde de 88°&nbsp;S. Fra nå av gikk ferden over et platå. Ved 88&nbsp;25', like forbi Shackletons [[Farthest South|rekord]], ble et siste depot etablert.

<!--
Am 8.&nbsp;Dezember besserte sich das Wetter, das seit der „Metzgerei“ schlecht gewesen war, und blieb bis zum Pol gut. Am Nachmittag des 13.&nbsp;Dezember war das Ziel der Fahrt erreicht, so genau jedenfalls, wie es die Männer zu diesem Zeitpunkt feststellen konnten. Nach der Ankunft pflanzten sie die norwegische Flagge und benannten das Plateau nach dem norwegischen König und Gönner der Expedition „Haakon-VII.-Plateau“. Außerdem wurden Exkursionen in die Umgebung des Lagers gemacht, um möglichst nahe an den Pol zu gelangen, denn abendliche Messungen mit [[sekstant]] og [[kunstig horisont]] hatten eine Position von 89° 55′ ergeben. Um weitere Messungen vorzunehmen und das Ergebnis gegen eventuelle spätere Zweifel zu sichern,<ref name="Huntford(2000)s424" /> legte die Gruppe weitere neun Kilometer in die Richtung zurück, die die Messungen als Süden indiziert hatten, und kampierte am 14.&nbsp;Dezember bei bestem Wetter. Daraufhin wurden 24&nbsp;Stunden lang in stündlichem Abstand Messungen vorgenommen. Viele Ausrüstungsgegenstände wurden mit dem Wort „Südpol“ und dem Datum versehen, um als Souvenir zu dienen. Bei den Messungen im Lauf des Tages stellte sich heraus, dass man trotzdem noch etwa 2,5&nbsp;Kilometer vom Pol entfernt war – Bjaaland und Hanssen wurden von Amundsen in die entsprechende Richtung geschickt und markierten den Ort mit Fähnchen, den die Norweger letztendlich auf etwa 180&nbsp;Meter genau bestimmt hatten.
-->

==== Tilbakeferden ====

Før de startet tilbakeferden den 18. desember satte gruppen opp et telt og plantet det [[Norges flagg|norske flagget]] sammen med «Frams» vimpel. Leiren som ble satt opp ved polpunktet ble kalt ''[[Polheim]]''. Inne i teltet la Amundsen et brev med en forespørsel til Scott om han kunne bringe et brev med tilbake til den [[Kong Haakon VII|norske Kongen]], i tilfelle noe skulle skje med Amundsen og resten av gruppen på vei tilbake til Europa.<ref name="Amundsen(2001)s133" /> Ifølge [[Raymond Priestley]] ble Scott «degradert fra forsker til postbud» av Amundsen.<ref name="Huntford(2000)s450" /> På vei mot Sydpolen hadde gruppen tilbakelagt en distanse på {{formatnum:1400}}&nbsp;km, og dermed oppnådd en gjennomsnittlig daglig distanse på 25&nbsp;km. En av sledene ble etterlatt, og de fire tilhørende hundene ble fordelt på de to andre sledene. Den 24. desember nådde gruppen det første depotet på 88° 25′, og to dager senere ble den 88. breddegrad krysset.

2. januar kom gruppen frem til Djevelbreen; her fant de en annen vei å komme seg ned på, og kom seg ned til foten av breen på bare én dag uten at der oppstod problemer. Depotet ved foten av breen ble i utgangspunktet utelatt. Amundsen begrunnet dette med dårlig vær, men Huntford hevder at Amundsen på dette punktet hadde mistet orienteringen på grunn av en feilberegnet retning.<ref name="Huntford(2000)s433" /> Da tåken senere forsvant, og medlemmer av gruppen gjenkjente depotet, ble to menn sendt tilbake for å hente beholdningen. 5. januar skulle gruppen komme frem til depotet ved «slakteren», men på grunn av tåken var det bare flaks at de fant frem &ndash; og da fordi Wisting hadde satt igjen en brukket ski i nærheten av depotet. Stedet var viktig å finne; ikke bare på grunn av forsyningene, men også for å komme til nedstigningen av barrieren.<ref name="Amundsen(2001)s154" />

Nordmenene tok først samme rute som under oppstigningen, og fulgte deretter [[Axel Heiberg-breen]] frem til samløpet med isbremmen. Selv om avstanden var lengre kunne de spare betydelig med tid. 7. januar kom de ned til foten av breen, og dermed var Rossbarrieren nådd etter at gruppen hadde vært 51&nbsp;dager på fastlandet. De samlet noen geologiske prøver fra Mount Betty, satte en tank med 17&nbsp;liter [[Denaturering|denaturert]] alkohol som et tegn på at folk hadde vært der,<ref name="Huntford(2000)s438" /> og snudde så nordover. Fra nå av trengte ikke mennene spare på kreftene, ettersom de befant seg på den glatte overflaten på barrieren, og de begynte nærmest å sprinte. 13. januar nådde gruppen depotet på 83°, som var det siste kritiske punkt ettersom dét i motsetning til alle de andre nordlige leirene ikke var markert parallelt med nord-sør-aksen.<ref name="Amundsen(2001)s167" /> 17. januar ble depotet på 82° nådd. Den 26. januar vendte de tilbake til Framheim, sammen med elleve overlevende hunder. Hjemferden ble fullført med 36&nbsp;km i snitt per dag, og samlet hadde de gått i 99 dager og tilbakelagt en avstand på rundt {{formatnum:3000}}&nbsp;km.