Redigerer Drivhuseffekt (avsnitt)

==== Energitransport i klimasystemet ====
Det er generelt tre mekanismer for hvordan transport av varmeenergi kan skje. Stråling er beskrevet i foregående avsnitt og er den energioverføring som skjer mellom solen og jorden. ''[[Varmeledning|Konduksjon]]'' er varmeledning gjennom substanser på grunn av temperaturforskjeller. Denne overføringen skjer via atomære vibrasjoner. Luft er en dårlig varmeleder for denne typen overføring, dermed kan dette sees bort fra i atmosfæren. Derimot er konduksjon en viktig mekanisme på jordoverflaten. ''Termisk konduktivitet'', altså evnen til varmeledning, er størst når bakken inneholder vann. ''[[Konveksjon]]'' er en mekanisme i væsker og gasser som kan sirkulere (strømme) og dermed distribuere oppvarmede deler av massen. Når en del av luften får mindre [[tetthet]] enn omkringliggende luftmasser, vil den stige på grunn av gravitasjonens virkning ([[oppdrift]]). Atmosfæren har sterke sirkulasjoner fordi den har lav [[viskositet]] (den strømmer lett). Luften står praktisk talt aldri stille, dermed overføres mye varme på denne måten. Det samme gjør seg gjeldende i havet.{{sfn|Barry og Chorley|2003|p=2}}{{sfn|Barry og Chorley|2003|p=37–38}}

Konveksjon overfører varme på to måter, den ene kalles ''[[følbar varme]]'' og den andre ''[[latent varme]]''. Følbar varme er direkte transport av varme via forflytning av masse (stigning av luft) og blanding. Følbar varme overføres også via konduksjon. Den latente varmen er derimot indirekte energioverføring. Her skjer det en [[faseovergang]] (overgang fra fast til flytende, eller omvendt), men ikke temperaturendring. Når vann omdannes til vanndamp ved fordampning (eller koking) trengs varme. Når vannet [[Kondensasjon|kondenseres]] i atmosfæren frigjøres den samme energimengde som ble tatt opp ved fordampning. Også ved smelting av is skjer et energiopptak av latent varme, men med en annen energimengden enn ved fordampning.{{sfn|Barry og Chorley|2003|p=37–38}}

Jordens mottak av energi fra solen er geografisk svært ujevnt fordelt. Mottaket varierer sterkt med breddegradene, slik at ekvator får tilført 2,5 gang så mye årlig energi som polene. Det er disse store forskjellene som står bak både globale værmønstre og klima. Polene er mottakere av store varmemengder fra ekvatorregionen, og det foregår en konstant energistrøm, slik at verdens mottatte solenergi redistribueres. Varmetransporten skjer via hav- og luftstrømmene, kalt ''vertikal varmetransport'', der atmosfæren står for omtrent to tredjedeler av totalen. Den vertikale energitransporten skjer som følbar varme. I tillegg skjer det en ''horisontal varmetransport'' der både latent- og følbar varme (varme luftmasser) stiger opp i atmosfæren.{{sfn|Barry og Chorley|2003|p=57–59}}

En konsekvens av den store redistribusjonen av varmeenergi på jorden, er at den utgående energien i form av langbølget stråling er nokså jevnt distribuert over planeten – i motsetning til den innkommende solstrålingen.{{sfn|Barry og Chorley|2003|p=57–59}}