Redigerer Den kinesiske borgerkrig (avsnitt)

==Kommunistisk konsolidering under Den annen kinesisk-japanske krig==
[[Fil:Japanese Occupation - Map.jpg|thumb|right|450px|Omfanget av den japanske okkupasjon i [[1940]].]]
Selv etter den japanske invasjon og okkupasjon av [[Mandsjuria]] nektet [[Chiang Kai-shek]], som så på kommunistene som den største trusselen, å inngå noen allianse med kommunistene mot [[Japan]]. Men flere av hans generaler så annerledes på saken. Den [[12. desember]] [[1936]] ble Chiang kidnappet av Kuomintang-generalene [[Zhang Xueliang]] og [[Yang Hucheng]] og tvunget til å inngå våpenhvile med kommunistene. Det hele går nå under navnet [[Xian-episoden]]. Begge parter ble enige om å innstille kampene mot hverandre og danne en ny front (Den annen enhetsfront) som skulle kaste all sin kraft mot japanerne.

I 1937 bombet japanske fly kinesiske byer og velutrustede troppestyrker rykket raskt frem over hele det østlige Kina. Blant de byene som ble erobret var Beijing og Guangzhou.

Men alliansen var først og fremst en enhetsfront på papiret, ettersom kommunistene knapt noen gang deltok i noen større fiendligheter mot japanerne. Den praktiske koordinering av kreftene mot Japan var minimal. Selv under Den annen enhetsfronts år var kommunister og nasjonalister hovedsakelig opptatt av å sikre seg best mulige territorielle fordeler i forhold til hverandre i det som gjenstod som «det frie Kina» (dvs. de deler av Kina som ikke var okkupert av japanerne eller styrt av marionettregimer).

Situasjonen ble åpenbar i slutten av 1940 og i 1941, da det kom til større sammenstøt mellom kommunistiske og nasjonalistiske styrker. I desember 1940 krevde [[Chiang Kai-shek]] at KKPs ''nye fjerde armé'' evakuerte provinsene [[Anhui]] og [[Jiangsu]]. Under sterkt press gikk kommunisthærens kommandanter med på det, men de falt underveis i nasjonalistisk bakhold og ble grundig slått i januar 1941. Denne hendelsen, som fikk betegnelsen «[[Nye Fjerde Armé-episoden]]» svekket KKPs stilling i det sentrale Østkina og betød slutten på ethvert egentlig samarbeid mellom kommunister og nasjonalister. De konsentrerte nå nær all sin innsats om å sikre seg best mulig startposisjon før den uunngåelige gjenopptakelsen av borgerkrigen.

Maos strategi var, etter hans eget utsagn i ettertid: 10% kamp mot [[Japan]], 40% kamp mot kinesiske politiske motstandere, og 50% kamp for å utvide eget maktgrunnlag.