Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

== Frigjøringskampen på Kreta, i Makedonia og på Kypros ==
=== Kreta ===

[[Kreta]]s deltagelse i revolusjonen var omfattende, men den feilet i å oppnå frigjøring fra tyrkisk undertrykkelse grunnet innblanding fra Egypt.<ref name="Detorakis375">Detorakis (1988), ''Turkish rule in Crete'', s. 375</ref> Kreta hadde en lang historie i å motsette seg tyrkisk styre, eksempelvis ved folkehelten [[Daskalogiannis]] som ble drept i kamp mot tyrkerne.<ref name="Detorakis375"/> I 1821 ble et opprør av kristne møtt med en grusom gjengjeldelse fra de osmanske myndighetene som henrettet flere biskoper og prester under påskuddet at det var anførere.<ref>Detorakis (1988), ''Turkish rule in Crete'', s. 365</ref>

Til tross for de harde tyrkiske straffetiltakene fortsatte motstanden mot undertrykkelsen, og således ble sultan [[Mahmud II]] (styrte 1808–1839) tvunget til søke hjelp hos [[Muhammad Ali av Egypt]], den muslimske herskeren av Egypt. Han ble lokket med tilbudet om ''pashalik'' av Kreta.<ref name="Detorakis375"/> Den 28. mai 1822 kom en egyptisk flåte på 30 krigsskip og 84 transportskip, ledet av Hasan Pasha, svigersønn av Mehmet Ali, til Kreta og anløp ved bukta Souda. Oppgaven var å slå ned det greske opprøret med alle midler, og Hasan Pasha kastet ikke bort noen tid med å brenne ned landsbyer over hele Kreta.<ref name="Detorakis375"/>

[[Fil:Frangokastello R01.jpg|thumb|Utsyn over festningen [[Francocastello]].]]

Etter Hasans tilfeldige død i februar 1823 var den en annen svigersønn av Muhammad Ali, Hussein Bey<ref>Detorakis (1988), ''Turkish rule in Crete'', s. 378</ref> som ledet en velorganisert og godt bevæpnet tyrisk-egyptisk styrke på 12 000 soldater med støtte av artilleri og kavaleri. Han plasserte sin base ved Ayia Varvara i [[Heraklion]]. Den 22. juni 1823 holdt [[Emmanouil Tombazis]], utpekt til kommisjonær av Kreta av den gresk revolusjonære regjering, konvensjonen ved Arkoudaina i et forsøk på å forsone fraksjonene til de lokale kapteiner og forene dem mot en felles trussel.<ref>Krimbas (2005), ''Greek Auditors'', 155</ref> Han samlet deretter 3000 menn i [[Gergeri]] for å møte Hussein, men ble beseiret av en langt større og bedre organisert hær. Grekerne mistet 300 menn i slaget ved Amourgelles den 20. august 1823.<ref>Detorakis (1988), ''Turkish rule in Crete'', s. 379</ref> Ved våren 1824 hadde Hussein maktet å begrense motstanden på Kreta til kun noe få enklaver i fjellene.<ref>St. Clair (1972), ''That Greece Might still Be Free'', s. 227</ref>

Mot sommeren 1825 var det en gruppe på 300 eller 400 kretere, som hadde kjempet med andre grekere på Peloponnes, kommet seg over til Kreta, og de revitaliserte motstanden. Den 9. august 1825, ledet av Dimitrios Kallergis og Emmanouil Antoniadis, erobret denne gruppen kretere festningen ved [[Gramvousa]] og andre motstandsmenn erobret festningen ved [[Kissamos]], og forsøkte å spre opprøret ytterligere.<ref>Detorakis (1988), ''Turkish rule in Crete'', s. 381</ref>

Selv om osmanene ikke greide å gjenerobre festningene, greide de å hindre at opprøret spredte seg til de vestlige provinsene. Opprørerne ble beleiret i Gramvousa i mer enn to år og de måtte drive sjørøveri for å overleve. Gramvousa ble en maurtue for piratvirksomhet som i stor grad plaget tyrkisk, egyptisk, men også europeisk skipsfart i regionen. I løpet av denne perioden ble befolkningene i Gramvousa organisert og bygde skole og en kirke dedisert til ''Panagia i Kleftrina'' («Vår piratfrue»), det vil si sankt Maria som skytshelgen for [[klepht]]erne.<ref name="Detorakis383">Detorakis (1988), ''Turkish rule in Crete'', s. 383</ref>

I januar 1828 gikk [[Hatzimichalis Dalianis]] fra [[Epirus]] sammen med 700 menn i land på Kreta og i mars tok han besittelse av festningen [[Francocastello]] på sørkysten og fjellregionen [[Sfakia]]. Kort tid etter angrep den lokale osmanske herskeren [[Mustafa Naili Pasha]] [[Frangokastello]] med en hær på 8000 menn. Festningens forsvar var brutt ned etter en beleiring på sju dager og Dalianis sammen med 385 menn ble drept.<ref name="Bakker">Bakker, Johan de (18. mars 2003): [http://books.google.com/?id=bDQJ5ubpxzcC&dq= ''Across Crete: From Khania to Herakleion'']. I.B.Tauris. ISBN 978-1-85043-387-3. s. 82–83.</ref> I løpet av 1828 sendte Kapodistrias av sted [[Alexandros Mavrokordatos]] med de britiske og franske flåtene til Kreta for gjøre opp med klephter og pirater. Denne ekspedisjonen førte til at alle piratskipene ble ødelagt og at Gramvousa og dens festning kom inn under britisk kommando.<ref name="Detorakis383"/>

=== Makedonia ===
[[Fil:Location map of Macedonia (Greece).svg|thumb|Lokaliseringen av Makedonia i dagens Hellas.]]

Den økonomiske framgangen ved [[Thessaloniki]] og de andre urbane områdene i [[Makedonia (Hellas)|Makedonia]] i nordlige Hellas sammenfalt med den greske kulturelle og politiske renessanse. Idealene og de politiske sangene til Rigas Feraios og andre gjort dypt inntrykk på folket i Thessaloniki. Noen få år senere hadde opprørsfeberen i sørlige Hellas spredt seg til disse områdene, frøene fra Filiki Eteria fant raskt jordsmonn å slå røtter i. Lederen og koordinasjonen av revolusjonen i Makedonia var [[Emmanouel Pappas]] fra landsbyen [[Emmanouil Pappas|Dobista]], [[Serres (prefektur)|Serres]], som ble innviet til Filiki Eteria i 1819. Pappas hadde betydelig innflytelse over de lokale osmanske myndighetene, særlig den lokale guvernøren, Ismail Bey, og han ga store deler av sin personlige formue for den greske frihetssaken.<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia''</ref>

Instruksjonen fra Alexander Ypsilantis var å gjøre forberedelser og få innbyggerne i Makedonia til å gjøre opprør. Pappas lastet våpen, ammunisjon og krigsmateriell i Konstantinopel på et skip en 23. mars og seilte til fjellet og halvøya [[Athos]]. Han mente det var det mest egnete springbrettet for å starte opprøret. Men «skikkelige forberedelser til opprøret var ikke blitt gjort, heller ikke var de revolusjonære idealene forenelig med den ideologiske verden til munkene ved Athos.»<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 592</ref> Tyrkerne var rasende over at sjøfolk fra [[Psará]] fra [[Stomio (Larissa)|Stomio]] hadde gjort landgang, og at tyrkiske handelsmenn var blitt tatt og deres varer tatt fra dem. Den 8. mai herjet tyrkerne rundt i gatene av Serres, gjennomsøkte husene til grekerne etter våpen, fengslet metrolittpresten og 150 handelsmenn, og beslaglagte deres varer som straffereaksjon for plyndringen av de tyrkiske handelsfolkene.<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', pp.&nbsp;594–595</ref>

I Thessaloniki fengslet guvernør Yusuf Bey (sønn av Ismail Bey) i sitt hovedkvarter mer enn 400 gisler, av disse var mer enn hundre munker fra klostrene. Han aktet også å gripe de mektige notabiliteter i Polygyros, men de forsto hans hensikter og flyktet i tide. Den 17. mai hadde grekerne i Polygyros fått nok, tok til våpen, drepte den lokale guvernøren og 14 av hans menn og såret tre andre. De jagde også bort to tyrkiske fanger. Den 18. mai, da Yusuf fikk høre om hendelsene i Polygyros og at opprøret hadde spredt seg til landsbyene i [[Khalkidiki]]. Han beordret at halvparten av gislene skulle drepes foran sine øyne. Mulla i Thessaloniki, Hayrıülah, har gitt følgende beskrivelse av massakrene:
:«Hver dag og hver natt hørte du ingenting annet i gatene av Thessaloniki enn skrikingen og klagingen. Det synes som at Yusuf Bey, ''Yeniceri Agasi'', ''Subaşı'', ''hocas'' og ''ulemas'' har alle sammen blitt ravende gale.»<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 595–596</ref>

[[Fil:EmmanouilPapas.JPG|thumb|upright|Statue av [[Emmanouel Pappas]] i Serres.]]

Det vil vare fram til slutten av århundret før byens greske samfunn hadde tatt seg opp igjen.<ref>Mazower (2004), ''Salonica, City of Ghosts'', s. 132–139</ref> Opprøret hadde imidlertid fått framdrift i Athos og [[Kassandra (Khalkidiki)|Kassandra]], og øya [[Thasos]] ble også med.<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 601–603</ref> I mellomtiden hadde opprøret i Khalkidiki fått en langsom og usystematisk framdrift. I juni 1821 forsøkte opprørerne å kutte kommunikasjonene mellom [[Trakia]] og sørover i et forsøk på å forhindre ''serasker'' Hadji Mehmet Bayram Pasha fra å overføre tropper fra Lilleasia til sørlige Hellas. Selv om opprørerne forsinket dem, ble de til sist beseiret ved overgangen i [[Rentina (Thessaloniki)|Rentina]].<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 609</ref>

Opprøret i Khalkidiki var fra da av begrenset til halvøya Athos og Kassandra. Den 30. oktober 1821 førte et omfattende angrep ledet av den nye pasha av Thessaloniki, Mehmet Emin Abulubud, til en avgjørende osmansk seier ved Kassandra. De overlevende, blant dem Pappas, ble berget av flåten fra Psara som fraktet dem til [[Skiathos]], [[Skopelos]] og [[Skyros]]. Imidlertid døde Pappas på reisen for å delta i revolusjonen på [[Hydra (øy)|Hydra]]. Sithonia, Athos og Thasos kom deretter til å overgi seg.<ref>Vacalopoulos (1973), History of Macedonia, s. 615–619</ref>

Uansett spredte opprøret seg fra sentrale til vestlige Makedonia, fra [[Olympos]] til [[Pieria]] og Vermionfjellene. Høsten 1821 ble Nikolaos Kasomoulis sendt til sørlige Hellas som «representant for sørøstlige Makedonia» og møtte Demetrius Ypsilantis. Han skrev deretter til Pappas fra Hydra og ba ham om å besøke Olympos for å møte kapteinene der og «fylle dem opp med nødvendig patriotisk entusiasme.»<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 627–628</ref> Ved begynnelsen av 1822 arrangerte Anastasios Karatasos og Aggelis Gatsos et møte med andre [[armatoloi]]; de besluttet at opprøret skulle bli basert i tre byer: [[Naousa (Imathia)|Naoussa]], [[Kastania (Pieria)|Kastania]], og [[Siatista]].<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 628–629</ref>

I mars 1822 sikret Mehmed Emin seg avgjørende seirer ved [[Kolindros]] og Kastania.<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 633–636</ref> lengre nord, i nærheten av Naousa, organiserte Zafeirakis Theodosiou, Karatasos og Gatsos byens forsvar, og de første sammenstøtende endte i en seier for grekerne. Mehmed Emin kom da foran byen med 10 000 regulære soldater og 10 600 irregulære soldater. Da grekerne likevel ikke vil overgi seg satte Mehmed Emin i gang med en rekke angrep som presset grekerne bakover og til sist erobret byen i april, hjulpet av fiender av Zafeirakis som hadde avslørt et uvoktet sted, "Alonia".<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 635–637</ref> Deretter fulgte represalier og henrettelser, og det er rapportert at kvinnene kastet seg i fossen Arapitsa for ikke å bli voldtatt av muslimene og deretter solgt som slaver. De som brøt gjennom beleiringen av Naousa falt tilbake i [[Kozani]], Siatista og elven Aspropotamos, eller ble fraktet vekk av flåten fra Psara til [[Nordlige egeiske øyer|de nordlige egeiske øyene]].<ref>Vacalopoulos (1973), ''History of Macedonia'', s. 638–639</ref>

=== Kypros ===
[[Fil:Cyprus topo.png|thumb|Topografisk kart over Kypros.]]

Den 9. juni 1821 seilte 3 skip fra Kypros med general [[Konstantinos Kanaris]]. De gikk i land ved Asprovrisi i Lapithou. Kanaris brakte med seg papirer fra Filiki Etaireia, og skipene ble ønsket velkommen med begeistring og patriotiske rop fra de lokale grekere som ga sin hjelp til Kanaris og soldatene fra Kypros.

Kanaris brakte med seg de soldater som opprettet «kypriotenes søyle» («Φάλαγγα των Κυπρίων»), ledet av general Khatzipetros, og som kjempet med ekstraordinær tapperhet i Hellas. Totalt sett kjempet antagelig rundt tusen kyprioter i uavhengighetskampen, og mange av dm døde. Ved Missolonghi ble mange drept og i slagen ved Athen i 1827 ble rundt 130 drept. I det greske nasjonalbiblioteket er det en liste på 580 kyprioter som kjempet i krigen mellom 1821 og 1829. Det ble sagt at når general Khatzipetros viste fram sine militære dekorasjoner, erklærte han: «Disse ble gitt til meg grunnet heltemotet og tapperheten til kypriotenes søyle.» Den kypriotiske bataljonen kjempet med deres eget særegne krigsbanner som besto av et hvitt flagg med et stort blått kors. Flagget ble heist på en tremast, spisset i den ene enden slik at det også kunne bli benyttet som en lanse i slag. Den legendariske krigsflagget er i dag oppbevart i Det nasjonal historiemuseum i Athen.

Lederen av grekerne på Kypros var erkebiskop Kyprianos og var blitt innlemmet i Filiki Etairia i [[1818]]. Han hadde lovet å støtte kampen med mat og penger. Gjennom hele frigjøringskampen ble det fraktet inn forsyninger fra Kypros av Filiki Etairia for å støtte den greske kampen. Grekerne på Kypros tok stor risiko ved i hemmelighet å losse forsyninger på båter som med jevne mellomrom seilte til det greske fastlandet. De osmanske herskerne på Kypros var oppmerksom på den kypriotiske opprørsånden og alle som ble oppdaget i å støtte den greske saken ble dømt til døden. Indisiene om de hemmelige skipslastene fra Kypros ble nedtegnet av den franske konsulen på Kypros.<ref>[http://www.synexelixi.org/el/component/content/article/60-kypros-1821 Αίμα Κυπρίων στο σώμα της Μητέρας Ελλάδας] {{Wayback|url=http://www.synexelixi.org/el/component/content/article/60-kypros-1821 |date=20120325235958 }}</ref>

{| class="toccolours" style="float: right; margin-left: 1em; margin-right: 2em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:20em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;"|
''«Det greske ble født da verden ble født,''
<br />''Det finnes ingen som kan fjerne den,''
<br />''Ingen, for det er beskyttet ovenfra av min Gud,''
<br />''Ikke før hele verden ender vil det greske folk forsvinne!»''
|-
| style="text-align: left;" | '''Erkebiskop Kyprianos' svar på Küçük Mehmets trussel om å drepe alle grekerne på Kypros.'''
'''<ref>[http://www2.cytanet.com.cy/lyc-str-nic/arch_kyprianos.htm Εθνομάρτυρας Αρχιεπίσκοπος Κυπριανός] {{Wayback|url=http://www2.cytanet.com.cy/lyc-str-nic/arch_kyprianos.htm |date=20120326000112 }} (Erkebiskop Kyprianos), oversettelsen er ved Wikipedia</ref>
|}
Tidlig i juli 1821 kom kyprioten og [[arkimandritt]] Theofylaktos Thiseas til Larnaka som budbringer for Filiki Etairia med ordrer som skulle viderebringes til hvert hjørne av øya. Det ble imidlertid oppdaget av de muslimske myndighetene, og den lokale pasha [[Küçük Mehmet]] tilkalte forsterkninger, konfiskerte våpen og arresterte flere framstående kyprioter. Erkebiskop Kyprianos ble anmodet av sine venner om å forlate øya, men han nektet. 9. juli 1821 fikk Küçük Mehmet portene på den befestede [[Nikosia]] stengt. Deretter begynte massakrer av grekere. Rundt 470 framstående kyprioter ble halshogd eller hengt, blant dem Khrysanthos (biskop av Paphos), Meletios (biskop av Kition) og Lavrentios (biskop av Kyrenia). Den neste dagen ble abbeder og munker på Kypros' klostre henrettet. Alle greske landsbyledere ble arrestert og deretter henrettet da de ble mistenkt for å spre patriotisme blant sine egne.

Det er beregnet at alt i alt ble over 2000 grekere på Kypros drept som hevn for øyas deltagelse i den greske revolusjonen. Det var en betydelig andel av befolkningen på denne tiden. I august kom 4000 tyrkiske soldater fra [[Syria]] og ytterligere plyndringer og massakrer spredte seg over øya. Erkebiskop Kyprianos sto fast på den greske saken. En engelsk reisende snakket med ham før hendelsene den 9. juli og rapporterte ham uttale: «Min død er ikke langt unna. Jeg vet at de [osmanene] venter på en mulighet å drepe meg.»{{Trenger referanse}} Han ble arrestert og deretter offentlig hengt fra et tre den 9. juli 1821. Hendelsene på Kypros ble på 1880-tallet minnet i et episk dikt av [[Vasilis Michaelides]] kalt «Den 9. juli 1821» (gresk: Η 9η Ιουλίου 1821).<ref>[http://kypros.org/Poetry/Enati/ Η 9η Ιουλίου του 1821]</ref>

=== Krigen til havs ===
[[Fil:Fire ship by Volanakis.jpg|thumb|left|Angrepet på det tyrkiske flaggskipet i Eresosbukten ved Lésvos av et gresk brannskip, maleri av [[Konstantinos Volanakis]].]]
[[Fil:The burning of the Turkish flagship by Kanaris.png|thumb|Angrepet på det tyrkiske flaggskipet ved Khíos av [[Konstantinos Kanaris]]. Maleri av [[Nikiforos Lytras]].]]

Fra de tidligste dagene av revolusjonen var framgang til havs vitalt for grekerne. Om de ikke greide å slå tilbake den osmanske marine, vil de ikke forhindre at isolert osmanske garnisoner og stryker til lands fikk forsyninger og forsterkninger. Den greske flåten var hovedsakelig bestående av skipene fra de greske øyene i Egeerhavet, hovedsakelig fra tre øyer: [[Hydra (øy)|Hydra]], [[Spetses]] og [[Psará]]. Hver øy utstyrte, bemannet og administrerte hver sin skvadron under deres egne admiraler.<ref name="Brewer, pp. 89–91">Brewer (2003), s. 89–91.</ref>

Selv om de var bemannet av erfarne mannskaper, var de greske skipene ikke bygd for krigføring, kun utstyrt med lette kanoner og mannskapet var bevæpnete handelsfolk.<ref name="Brewer, pp. 89–91"/> De sto opp imot den osmanske flåte som hadde flere fordeler: dets skip var bygd og utstyrt for krig, de hadde ressursene til det store osmanske rike i ryggen, kommandoen var sentralisert og disiplinert under [[Kapudan Pasha]]. Hele den osmanske flåten besto av 23 [[Linjeskip (marinefartøy)|linkeskip]], hver med rundt 80 kanoner, og 7 eller 8 [[fregatt]]er med 50 kanoner, 5 [[korvett]]er med rundt 30 kanoner og rundt 40 [[brigg]]er med 20 eller ferre kanoner.<ref>Brewer, s. 91–92.</ref>

Opp mot denne situasjonen besluttet grekerne å benytte [[brannskip]] (gresk: πυρπολικά eller μπουρλότα), hvilket hadde vist seg å være effektivt for øyboerne på [[Psará]] under [[orlovopprøret]] i 1770. Den første prøven ble gjort ved [[Eresos]] den 27. mai 1821 da en osmansk fregatt med suksess ble ødelagt av et brannskip ledet av [[Dimitrios Papanikolis]]. Med brannskipene hadde grekerne et effektivt våpen mot de osmanske krigsskipene. I de påfølgende årene fikk de greske brannskipene økt omdømme etter å ha ødelagt osmanske flaggskip av [[Konstantinos Kanaris]] ved [[Khíos]], etter at øyas befolkning var blitt massakrert i juni 1822. I alt ble 59 angrep med brannskip utført og av dem var 39 suksessfulle.

På denne tiden ble også konvensjonelle sjøslag utkjempet hvor marinekommandanter som [[Andreas Miaoulis]], Nikolis Apostolis, Iakovos Tombazis og Antonios Kriezis utmerket seg selv. Den tidlige suksess til den greske flåte i direkte konfrontasjoner med osmanene ved Patras og Spetses ga de greske mannskapene selvtillit og bidro avgjørende for overlevelsen og suksessen til opprøret på [[Peloponnes]].

Senere da Hellas imidlertid ble forvillet inn i en borgerkrig, tilkalte den osmanske sultan sin sterkeste allierte, [[Muhammad Ali av Egypt]], for støtte. Plaget av indre strid og finansielle vanskeligheter i å holde flåten i konstant beredskap, greide ikke grekerne å forhindre at [[Kasos]] og [[Psará]] ble erobret og ødelagt i [[1824]], eller at den egyptiske hæren gjorde landgang ved [[Methoni (Messenia)|Methoni]]. Til tross for seirer ved [[Samos]] og [[Gerontas]], var den greske revolusjonen truet av sammenbrudd inntil de vesteuropeiske stormakten besluttet å intervenere i [[slaget ved Navarino]] i 1827.