Redigerer Carl I. Hagen (avsnitt)

=== Dolkesjø ===
{{Utdypende|Fremskrittspartiets landsmøte 1994}}
{{Sitat|Jeg hadde vinglet frem og tilbake mellom de ulike fløyene, slik at alle skulle bli fornøyde. Nå var det slutt, Jeg hadde bestemt meg for å fortsette som formann, og for å igjen reise FrP som et stort og viktig parti. Da kunne jeg ikke lenger forsøke å være det samlede punktet for et splittet parti. Det ville ikke gå i lengden. I stedet kunne jeg kjempe for at vi sammen skulle finne ut hva FrP var og stod for, og så sørge for at vi holdt oss til det. De som ikke ville godta dette, fikk heller finne på noe annet å gjøre. Freden var over, og den store kampen om partiet var i gang.|Hagen om opptakten til «[[Dolkesjø]]»-landsmøtet i 1994<ref name="Hagen-210-211" />|right}}

[[EØS]] og [[Den europeiske union|EU]] var blitt det store spørsmålet i norsk politikk i 1992, og i februar samme år eklærte Hagen seg offentlig som ja-mann. FrP-landsmøtet samme år bekreftet at partiet skulle arbeide for å få Norge inn i EU og i EØS-avtalen. Kort tid etter gikk ungdomsorganisasjonen [[FpU]] hardt ut med EU-kampanjen sin, der de brukte layouten på gamle [[Nasjonal Samling|NS]]-plakater og bilder av Sps [[Anne Enger Lahnstein]], [[Sosialistisk Venstreparti|SV]]s [[Erik Solheim]] og den ytterliggående [[Folkebevegelsen mot innvandring|FMI]]-lederen [[Arne Myrdal]] sammen under overskriften «Nasjonal Samling». Hagen støttet opprinnelig kampanjen utad, men måtte moderere seg etter de mange sterke reaksjonene innad i Fremskrittspartiet.<ref name="Snoen-203-204" />

Utover i 1992 forsøkte flere i partiet, med Fridtjof Frank Gundersen i spissen, å ta omkamp om EØS-avtalen. Omkampen ble kraftig imøtegått av liberalister som Wara og Skjervengen, mens Hagen unngikk å tone flagg utad. I partiorganisasjonen raste striden, og flere sentrale FrP-politikere tok debatten offentlig i media. Ja-siden vant tilslutt kampen i partiorganisasjonen, og flere fylkeslag, deriblant Hagens eget Oslo Fremskrittsparti, kritiserte åpent Hagens håndtering av saken. Sårene fra striden grodde heller ikke utover høsten, og stortingsgruppen var preget av dårlig stemning og lekkasjer fra gruppemøtene.<ref name="Snoen-208-216" />

Én uke før [[stortingsvalget 1993|valget i 1993]] åpnet Hagen for å nedprioritere skattelette. Partiorganisasjonen ble tatt på sengen av ''VG''-overskriften «FrP-formann Carl I. Hagen går imot lettelser i inntektsskatten neste år», og i tiden som fulgte, kom de interne stridighetene i partiet til overflaten igjen. Skattelettelsene var det eneste som holdt de tre fløyene i partiet sammen, og ved valget ble Fremskrittspartiets stortingsgruppe mer enn halvert. Utover høsten ble det full krig i FrP. I november vedtok FpU-landsstyret å be Hagen gå av, mens Hagen gikk til motangrep på liberalistene.<ref name="Moen-230-237" />

[[Fremskrittspartiets landsmøte 1994]] &ndash; populært kalt «Dolkesjø»<ref>{{Kilde www|url = http://www.dagbladet.no/nyheter/2000/12/05/231584.html |tittel = Den uforsonlige Hagen |besøksdato = 2012-01-17 |utgiver = Dagbladet | dato = 5. desember 2000 |arkiv_url = }}</ref><ref>{{Kilde www|url = http://www.liberaleren.no/2009/04/15/dolkesj%C3%B8-1994-wibe-trakk-seg/ |tittel = Dolkesjø 1994: Wibe trakk seg |besøksdato = 2012-01-17 |utgiver = Liberaleren |dato = 15. april 2009 |arkiv_url = }}</ref> &ndash; ble stedet der striden ble avgjort. Allerede tidlig på landsmøtet gikk den liberalistiske nestlederen [[Ellen Wibe]] av, og hele helgen gikk Hagens allierte på talerstolen og angrep liberalistene. I etterspillet av landsmøtet brøt [[Stephen Bråthen]], [[Ellen Chr. Christiansen]], [[Oscar Hillgaar]] og [[Roy Wetterstad]] med stortingsgruppen, og i juli vedtok FpU å legge seg selv ned. I løpet av året valgte stort sett alle av FrPs markerte liberalister å trekke seg, og på tross av at Hagen satt igjen med full kontroll var prosessen en katastrofe for Fremskrittspartiet.<ref name="Snoen-248-254" />