Redigerer Birkebeinerne (avsnitt)

== Birkebeinerne mot baglerne ==
Birkebeinerne ble dermed Norges herskere, men måtte stadig kjempe mot ulike opprørsflokker og partier som mente de hadde rett på kongemakten. Den største og mest kjente av birkebeinernes motstandere var [[baglerne]], et opprørsparti reist av  [[Oslo bispedømme|Oslo-bispen]] [[Nikolas Arnesson]] i [[1196]]. Baglerne hadde i likhet med de tidligere opprørsgruppene sin hovedtyngde på [[Østlandet]], spesielt i Viken. Samtidig hadde de støtte nedover Skagerakskysten utover Vikens gamle vestgrense ved Ryggjarbit (Breviksfjorden) - baglerne bygde leidangsskip i austre [[Agder]] og hadde støtte av høvdingen Nikolas av Lista, mens birkebeinerne under høvding Torgils Fuhund samlet leidang ved [[Kvinesdal]].<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 334 og 336.</ref> Baglerne hadde også støtte fra de danske kongene, mens birkebeinerne fra sitt hovedområde i Trøndelag og på [[Vestlandet]], fikk støtte fra medlemmer av kongsslekten Sverige. 

[[Fil:Tunsberghus festning aerial photo1.JPG|mini| Ruinene av Tunsberghus festning i Tønsberg {{byline|Lars Åge Kamfjord}}]]
Baglerflokken tok [[Inge Magnusson]], en påstått sønn av Magnus Erlingsson til konge. Flere norske stormenn sluttet seg til denne flokken, blant annet [[Reidar Sendemann]] og Magnus Erlingssons bror [[Sigurd Jarlsson]].<ref>Sverres saga, kap. 129</ref> Baglerne kan også betraktes som en gjenopplivning av alliansen mellom Kirkens øverste ledere, og det gamle lendmannspartiet.<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 333.</ref>

Den første kampen mellom birkebeinerne og baglerne stod kort tid etter, og her fikk baglerne seier. Sverre gav sønnen [[Sigurd Lavard]] skylden for tapet.<ref>Sverres saga, kap. 130</ref> Året etter, [[1197]], stod et nytt slag mellom de to [[fraksjon]]ene, denne gangen utenfor [[Oslo]], hvor birkebeinerne seiret. Det ble stort mannefall hos begge grupper, men mest blant baglerne. Høvdingene og stormennene på hver side kom seg imidlertid uskadd unna.<ref>Sverres saga, kap. 134-136</ref> Etter slaget flyktet baglerne til [[Trondheim]] og inntok borgen der, [[Sverresborg]]. Her røvet de alt godset de kunne finne, brente flere hus, og kastet en død birkebeiner i en brønn. Denne birkebeineren fant [[arkeologer]] under utgravninger i [[2014]].<ref>[http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Lette-i-bronn_-tror-de-fant-birkebeiner-fra-1197-7748762.html «Lette i brønn, tror de fant birkebeiner fra 1197»], artikkel i ''Aftenposten'' 17. oktober 2014. Funnet ble bekreftet i juni 2016: [https://www.nrk.no/trondelag/sensasjonelt-arkeologisk-funn-i-trondheim-1.12988032 «Sensasjonelt arkeologisk funn i Trondheim»], artikkel fra NRK Trøndelag 8. juni 2016</ref>
Baglerne angrep også birkebeinerne i Bergen flere ganger. Den siste kampen mellom kong Sverre og baglerne stod om Berget, eller [[Tunsberghus]] (nå [[Slottsfjellet]]) i [[Tønsberg]]. Sverre og birkebeinerne beleiret festningen, men mens Sverre oppholdt seg der i julen [[1201]], ble han syk.<ref>Sverres saga, kap. 179-180</ref> Han døde av sykdom i [[Bergen]] i mars 1202.<ref>Sverres saga, kap. 181</ref>

=== Håkon Sverresson blir konge, birkebeinerne og baglerne forlikes ===
Etter Sverres død ble hans yngste sønn, [[Håkon Sverresson]], konge over birkebeinerne. Etter råd fra faren Sverre, som hadde innsett at han kjempet en tapt kamp mot kirken, forlikte Håkon seg med biskopene. Baglerkongen Inge Magnusson døde samme år som Sverre, så både baglere og birkebeinere samlet seg om Håkon som konge.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124</ref> Denne freden ble imidlertid kortvarig, for Håkon døde rett etter nyttår [[1204]]. Ifølge forfatteren av [[Baglersagaene]] ble han forgiftet av sin stemor, Sverres enke [[Margareta Eriksdatter (Eriksætten)|Margareta Eriksdotter]].<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 6</ref>

=== Guttorm Sigurdsson blir konge ===
Etter Håkons død måtte birkebeinerne velge en ny konge. Siden de ikke visste om noen sønn etter Håkon Sverresson, tok de [[Guttorm Sigurdsson]], sønn av Sverres eldste sønn Sigurd Lavard, til konge. Han var da bare fire år gammel, så [[Håkon Galen]], nevø av Sverre, ble Guttorms [[jarl]] og i realiteten riksstyrer.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 7</ref> På samme tid tok baglerne [[Erling Steinvegg]] til konge.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 8-9</ref> Guttorm døde senere samme år, og birkebeineren stod igjen uten konge.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 10</ref>

=== Inge Bårdsson blir konge ===
[[Fil:Inge Bårdsson seal.jpg|mini| Inge Bårdssons segl {{Byline|Oluf Bagge (1780-1836)|type = Tegning}}]]
De fleste ville at Håkon Galen skulle bli konge. Håkon var sønn av [[Cecilia Sigurdsdatter]], datter av [[Sigurd Munn]] (som Sverre også regnet som sin far). Håkon Galens far var den svenske [[Folkvid lagmann]]. Birkebeinerne hadde flere forslag til ny konge, blant annet [[Inge Bårdsson]]. Inge var Håkon Galens halvbror - de var begge sønner av Cecilia. Inges far var høvdingen Bård Guttormsson, som tidligere hadde vært en del av kong Sverres hær. En mann som het Sigurd kongsfrende ble også foreslått, han var gift med Ingebjørg, datter av Magnus Erlingsson. Valget stod mellom Håkon, Inge og Sigurd, og bøndene skulle rå for kongevalget. De fleste likte Sigurd best, fordi han var den vennligste av dem, men de var usikre på om han var dyktig nok til å rå for landet. Lendmennene ville helst ha Håkon Galen, fordi han var en god hærfører. Dette protesterte bøndene på, de ville ikke ha en konge av gautsk ætt (fra [[Gøtaland]], der Håkons far var fra). Dermed ble Inge sett på som det beste alternativet, idet han kom fra en av de beste ættene i Norge. Inge ble tatt til konge på Øretinget, og Håkon Galen ble igjen jarl med ansvaret for hæren.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 11-12</ref>


Den samme sommeren forsøkte baglerne å innta Bergen, men birkebeinerne greide å forsvare borgen.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 13</ref> Våren etter, [[1205]], kom birkebeinerne til Tønsberg. Baglerne besluttet at det var klokest å flykte, så de reiste til Danmark. Dermed ble Inge Bårdsson tatt til konge også på [[Haugatinget]].<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 16</ref> Baglerne kom imidlertid raskt tilbake og fortsatte kampene. Birkebeinerne hadde mange speidere ute. Året etter, [[1206]], satt Håkon Galen i Bergen og skrev brev til Inge, som satt i Trondheim, om at baglerne var på vei. Inge kalte straks sammen hæren, og de ble enige om å holde vakt. Inges menn, med Sigvald Karl i spissen, tok ikke oppgaven alvorlig, og satt og drakk hele kvelden.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 20</ref> Samme natt inntok baglerne Trondheim, og kong Inge, som lå og sov, måtte rømme i bare undertøyet. 90 birkebeinere skal ha blitt drept.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 21</ref> Håkon Galen holdt et nytt slag mot baglerne i Bergen, og også her gikk det dårlig for birkebeinerne, som mistet 200 mann.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 23</ref> Sommeren 1207 døde baglerkongen Erling, og baglerne valgte [[Filippus Simonsson]], biskop Nikolas' nevø, til ny konge.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 26</ref> Samme sommer satt birkebeinerne med [[Dagfinn Bonde]] i Bergen. Dagfinn skulle holde vakt over borgen, og krevde 200 mann. Det ble ikke sett på som nødvendig, og han fikk bare 100. Det skulle vise seg å være en tabbe, for baglerne kom til byen og inntok borgen og stjal en menge verdisaker. Til slutt satte de fyr på borgen.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 30-31</ref>

=== Forlik mellom birkebeinerne og baglerne ===
:''Utdypende artikkel: [[Kvitsøyforliket]]''
Den nye erkebiskopen, Tore, mente birkebeinerne burde forlike seg med baglerne, og han og biskop Nikolas, baglerhøvdingen, ble enige om å prøve å få istand en avtale mellom de to stridende partene. Nikolas fikk overtalt Sverres datter, [[Kristina Sverresdatter|Kristina]], til å gå med på å forlove seg med baglernes konge, Filippus.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 35</ref> Slike [[arrangerte ekteskap]] for å forene stridende parter eller [[Ætt|ætter]] var svært vanlig i middelalderen. Dersom man ikke kunne slå motstanderen, og ofte ble samarbeid foretrukked. Når to personer giftet seg, ble familiene deres ''[[Vennskap (norrønt)|måger]]'', og var dermed moralsk forpliktet til å støtte hverandre.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2008): 100</ref> Høsten [[1208]] møttes baglerne og birkebeinere på [[Kvitsøy]] i [[Rogaland]]. Erkebiskop Tore talte på Inges og birkebeinernes vegne, og biskop Nikolas på Filippus' og baglernes. Det ble bestemt at Filippus skulle ha Opplandene og Viken fra [[Rygjarbit]] til [[Svinesund]], det vil si omtrent det som allerede var baglernes kjerneområder, og Kristina. Han måtte slutte å kalle seg konge og stå i et underordningsforhold til kong Inge. Baglerne og vikværingene fortsatte imidlertid å kalle Filippus konge slik som før.<ref>Håkons, Guttorms og Inges saga, kap. 35</ref>