Redigerer Bernard Williams (avsnitt)

=== Ettermæle ===
Filosofen Alan Thomas skriver i ''[[The Cambridge Dictionary of Philosophy]]'' at Williams’ bidrag til etikken var en overordnet skeptisisme til forsøk på å opprette et grunnlag for moralfilosofi. Thomas mener at Williams gav særlig uttrykk for dette i ''Ethics and the Limits of Philosophy'' (1985) og ''Shame and Necessity'' (1993), hvor han argumenterte for at moralteorier aldri kan reflektere livets kompleksitet, særlig på grunn av den radikale pluralismen i moderne samfunn.<ref>Thomas, Alan. «Williams, Bernard». I: Audi, Robert (red). ''The Cambridge Dictionary of Philosophy''. Cambridge UP, 1999. {{OCLC|433038978}}.</ref> [[Jonathan Lear]] skrev i en artikkel for ''[[Inquiry (filosofitidsskrift)|Inquiry]]'' at Williams ønsket å forstå mennesker som del av en naturlig verden, og at det grunnleggende utgangspunktet for moralsk refleksjon måtte være individets perspektiv, nemlig en intern grunn for handling.<ref>Lear, Jonathan. [http://home.uchicago.edu/~jlear/docs/Psychoanalysis%20and%20the%20Idea%20of%20a%20Moral%20Psychology.pdf «Psychoanalysis and the Idea of a Moral Psychology: Memorial to Bernard Williams’ Philosophy»]. ''Inquiry'' 47 (2004): 515–522. {{Doi|10.1080/00201740410004232}}.</ref> Filosofen Terje Ødegaard disputerte i 2007 med en avhandling om Williams’ drøfting av interne grunner for handling.<ref>«Terje Ødegaard disputerer». ''[[Bergens Tidende]]'', 5. september 2007, s. 8.</ref>

I en [[Sekulær humanisme|sekulær humanistisk]] tradisjon angrep Williams grunnlaget for konvensjonell moral, nemlig den som går ut på at man noen ganger gjør gode handlinger selv når man ikke ønsker det, og at man kan bli beskyldt for å gjøre feil ved å gjøre det. Timothy Chappell skriver om Williams i ''[[Stanford Encyclopedia of Philosophy]]'' at man uten eksterne grunner for handlinger ikke kan argumentere for at det samme settet med moralske grunner gjelder for alle moralske aktører, siden en aktørs grunner alltid kan bli relativisert til dens eget liv og interne grunner.<ref name="Chappell" /> I tilfeller hvor en person ikke har en intern grunn til å gjøre hva andre anser som det rette, kan vedkommende ikke bli klandret for å ikke gjøre det, siden interne grunner er de eneste virkelige grunnene, og skyld var ifølge Williams «å behandle en person som er klandret som en som hadde sjansen til å gjøre det riktige, men ikke gjorde det».<ref>Williams, Bernard. «Internal Reasons and the Obscurity of Blame», 1989, utgitt senere i ''Making Sense of Humanity, and other philosophical papers''. Cambridge UP, 1995, s. 42.</ref> Chappell skriver at motivet til Williams’ filosofi var å lære å være seg selv, å være autentisk og å handle med integritet istedenfor å tilpasse seg et eksternt moralsystem.<ref name="Chappell" /> Williams sa følgende i et intervju i 2002: «Hvis det finnes et tema i min filosofi så er det autentisitet og selvutfoldelse».<ref group="fn">«If there's one theme in all my work it's about authenticity and self-expression»</ref> Han beveget moralfilosofi bort fra det kantianske spørsmålet «hva er min plikt?» tilbake til spørsmålet som grekerne var opptatt av: «hvordan skal vi leve?».<ref name="Nussbaum" />