Redigerer Augustus (avsnitt)

=== Andre avtale ===
Ved 23 f.Kr. ble en del konsekvenser av avtalen av 27 f.Kr. åpenbare. Augustus' besittelse av et årlig konsulat gjorde hans dominans over det romerske politiske system tydelig mens det på samme tid reduserte andres muligheter for å oppnå posisjoner i den romerske stat.<ref>Wells, pg. 51</ref> I tillegg førte hans ønske og krav om få sin nevø [[Marcus Claudius Marcellus (Julo-claudiske dynasti)|Marcus Claudius Marcellus]] til etterfølger til politiske problemer og han mistet støtte fra sine tre fremste tilhengere – [[Marcus Vipsanius Agrippa|Agrippa]], [[Gaius Maecenas|Maecenas]] og [[Livia]].<ref>Holland, s. 294</ref> Da han følte press fra sin kjernegruppe av tilhengere, vendte Augustus seg til senatet i et forsøk å få mer støtte der, særlig hos republikanerne. Etter at den valgte til medkonsulen i 23 f.Kr., [[Aulus Terentius Varro Murena]] døde før han fikk overtatt posisjonen<ref>Ando, s. 140; Raaflaub, s. 426; Wells, s. 53</ref> utpekte han den kjente republikaneren Calpurnius Piso, som hadde kjempet mot Julius Cæsar og hadde støttet Cassius og Brutus.<ref name="Davies, s. 259">Davies, s. 259</ref>

Sent på våren ble Augustus meget syk og ved hans antatte dødsleie ble det gjort avtaler som ville sikre hans politiske etterfølger,<ref>Southern, s. 108; Holland, s. 295</ref> mens senatorene fryktet for at republikken sto i fare.<ref name="ccaa 25">Eder (2005), s. 25.</ref><ref name="eck 56">Eck (2003), s. 56.</ref> Augustus forberedte å overlevere sin signetring til sin fremste general Agrippa.<ref name="ccaa 25"/><ref name="eck 56"/> Imidlertid ga Augustus sin medkonsul Piso alle sine offisielle dokumenter, en redegjørelse over de offentlige finanser og kommandoen over troppene i provinsene, mens Augustus' antatte favoriserte nevø Marcellus ble etterlatt tomhendt.<ref name="ccaa 25"/><ref name="eck 56"/> Dette var overraskende for mange som hadde forventet at Augustus ville utrope en arving til sin posisjon som en uoffisiell keiser.<ref name="ccaa 38">Gruen (2005), s. 38.</ref> Augustus skjenket kun eiendeler og eiendommer til sine arvinger. Han unngikk på den måten å institusjonalisere keiserlig arvesystem som ville ha fremmet motstand og fiendtlighet blant republikanske romere som fryktet monarkiet.<ref name="ccaa 38 39"/> Angående den fremste posisjonen som ''principate'' var det opplagt for Augustus at Marcellus ikke var klar eller moden for å ta hans posisjon,<ref name="Stern, Gaius pg. 23">Stern, Gaius: ''Women, children, and senators on the Ara Pacis Augustae: A study of Augustus’ vision of a new world order in 13 BC'', s. 23</ref> men ved å overrekke sin signetring til Agrippa betød det at det var Augustus’ hensikt å meddele til legionene og de militære styrkene at Agrippa var hans reelle etterfølger, og uansett hva de konstitusjonelle reglene var, ville de fortsette å adlyde Agrippa.<ref>Holland, ss. 294-295; Southern, s. 108</ref>

[[Fil:Cameo August BM Gem3577.jpg|miniatyr|upright|Portrett av Augustus som bærer en ''[[gorgoneion]]'' på kamé av [[onyx]] i tre lag, 14/20 e.Kr.]]
Så snart sykdommen ga seg ga Augustus opp sitt faste konsulembete.<ref name="eck 56"/> De eneste andre gangene han kom til å fungere som konsul var i årene 5 og 2 f.Kr.,<ref name="eck 56"/><ref name="ccaa 26">Eder (2005), s. 26.</ref> begge gangene for å innsette sine barnebarn i offentlige posisjoner.<ref name="Davies, s. 259"/> Selv om han frasa seg posisjonen som konsul beholdt han sitt konsulære ''[[imperium]]'', noe som førte til et kompromiss mellom ham og senatet, kjent som den andre avtale.<ref name="eck 57">Eck (2003), s. 57.</ref> Det var et smart triks av Augustus; ved å gå av som den ene av to konsuler ga han ambisiøse senatorer en bedre mulighet for å skaffe seg denne posisjonen, mens han på samme tid "utøvde bredere beskyttelse innenfor senatorklassen".<ref name="ccaa 36"/> Augustus var ikke lenger i posisjon til å styre staten, dog var hans dominerende posisjon over provinsene uendret da han ble prokonsul.<ref name="eck 56"/><ref name="ccaa 37">Gruen (2005), s. 37.</ref> Som konsul hadde han makt til å intervenere når han følte det var nødvendig i sakene til prokonsulene i provinsene som senatet hadde utpekt.<ref name="eck 56 57">Eck (2003), ss. 56–57.</ref> Som prokonsul ønsket Augustus ikke at denne autoriteten til å overstyre prokonsulene ble tatt fra ham, slik at ''imperium proconsulare maius'', eller "makt over alle prokonsuler" ble bevilget ham av senatet.<ref name="eck 57"/> Utøvelsen av ''imperium maius'' er diskutert av historikerne, og det er også argumentert for at han var den eneste som ble bevilget ''imperium aequum'', eller makt likeverdig til guvernørene, men hans overlegne innflytelse tillot ham likevel å kontrollere provinsene.

Augustus ble også gitt [[tribun]]-makt (''tribunicia potestas'') på livstid, skjønt han ikke hadde den offisielle tittelen tribun.<ref name="eck 57"/> I samsvar med loven var det utelukket for [[patrisier]]e, en status som Augustus hadde skaffet seg mange år tilbake da han ble adoptert av Julius Cæsar.<ref name="ccaa 36">Gruen (2005), s. 36.</ref> Det gjorde det mulig for ham å sammenkalle senatet og folket når han ønsket å legge fram saker for det, avsi veto til rådets eller senatets handlinger, overvåke valg, og rettet til å tale ved ethvert møte.<ref name="ccaa 26"/><ref name="eck 57 58">Eck (2003), ss. 57–58.</ref> Inkludert i Augustus' autoritet som tribun var også makten som vanligvis var forbeholdt [[censor]]; dette omfattet retten til overvåke offentlig moral og granske lover for å sikre seg at de var i offentlighetens interesse, foruten muligheten til å iverksette folketelling og avgjøre saker om borgerskap i senatet.<ref name="eck 59">Eck (2003), s. 59.</ref> Med makten til en censor kunne Augustus appellere til romersk patriotisme ved å bannlyse alle andre klær bortsett fra den klassiske romerske [[toga]] for å komme til Forum.<ref name="ccaa 30">Eder (2005), s. 30.</ref> Det var ingen presedens innenfor det romerske system for å kombinere makten til både tribun og censor i en person, heller ikke ble Augustus noen gang valgt til posisjonen som censor.<ref name="bunson 80">Bunson (1994), s. 80.</ref> Julius Cæsar hadde blitt gitt lignende makt, hvori han ble gitt ansvaret for å overvåke samfunnets moral, imidlertid hadde denne posisjonen ikke censorens mulighet til å holde folketelling og avgjøre senatets vaktlister. Posisjonen som ''tribune plebis'' begynte å miste sin prestisje grunnet Augustus' ansamling av tribunale maktmidler slik at han fornyet dens viktighet ved å gjøre det til en påbudt utnevnelse for enhver plebeier som ville bli [[pretor]].<ref name="bunson 427">Bunson (1994), 427.</ref>

Mange av de politiske spissfindighetene i den andre avtalen synes å ha gått utenom [[plebeier]]klassens forståelse. Da Augustus ikke stilte til valg som konsul i år 22 f.Kr. steg frykten på nytt for at Augustus ville bli tvunget fra makten av det aristokratiske senatet. I 22, 21 og 19 f.Kr. gjorde folket opprør som svar og tillot bare en eneste konsul til å bli valgt for hvert av disse årene, og tilsynelatende etterlate den andre posisjonen åpen for Augustus.<ref>Dio [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/54*.html#1 54.1], [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/54*.html#6 6], [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/54*.html#10 10].</ref> I 22 f.Kr. var det matmangel i Roma som utløste panikk og mange byfolk krevde at Augustus tok diktatorisk makt for personlig å løse krisen.<ref name="ccaa 26"/> Etter en teatralsk forestilling hvor han avslo overfor senatet aksepterte Augustus til sist myndigheten over Romas forsyninger av korn ved sitt prokonsulære ''imperium'', og avsluttet krisen bortimot øyeblikkelig.<ref name="ccaa 26"/> Det var ikke før 8 e.Kr. at matknapphet i denne form fikk Augustus til å etablere et ''praefectus annonæ'', en fast prefekt som hadde ansvar for å sikre matforsyninger til Roma.<ref name="eck 78">Eck (2003), 78.</ref>

Det var uansett en del bekymringer over utvidelsen av makt som ble gitt til Augustus ved den andre avtalen og det kom fram ved en tydelig konspirasjon ved Fannius Caepio og [[Lucius Licinius Varro Murena]].<ref>Southern, s. 109; Holland, s. 299</ref> Tidlig i 22 f.Kr. ble rettet anklager mot [[Marcus Primus]], tidligere prokonsul (guvernør) av provinsen Makedonia for å gått til krig mot det [[Odrysia|odrysiske]] kongedømmet i [[Trakia]]. Kongen i Odrysia var en romersk alliert, og Marcus Primus kunne ikke angripe uten godkjennelse fra det romerske senatet.<ref>Wells, s. 53</ref> Han ble forsvart av Murena som fortalte domstolen at hans klient hadde mottatt særlige instruksjoner fra Augustus som beordret ham å angripe kongedømmet.<ref name="Southern, pg. 108">Southern, s. 108</ref> Senere bevitnet Primus at ordrene kom fra den nylig avdøde Marcellus.<ref>Holland, s. 300</ref> Under den konstitusjonelle avtalen av 27 f.Kr. skulle slike ordrer, om de hadde vært gitt, vært å betrakte som et brudd på senatets prerogativ da Makedonia var senatets jurisdiksjon, og ikke under ''princeps''. En slik handling ville ha fjernet belegget at republikken var gjeninnført slik Augustus hevdet, og avslørt hans tåkelegging av å være førsteborger, den fremste blant likemenn.<ref name="Southern, pg. 108"/> Noe som var verre, Marcellus' innblanding beviste til en viss grad at Augustus’ politikk om å la ungdommen ta hans plass som ''princeps'', noe som i praksis opprettet en form for monarki. Anklager i denne retningen hadde allerede blitt fremmet under krisen i 23 f.Kr.<ref name="Stern, Gaius pg. 23"/>

Situasjonen var så alvorlig at Augustus opptrådte i rettssaken, til tross for at han ikke var blitt innkalt som vitne. Under ed erklærte Augustus at han ikke hadde gitt noen slik ordre.<ref>Syme, s. 333</ref> Murena, som ikke trodde på Augustus’ vitnemål og irritert over hans forsøk på å velte rettssaken ved å bruke sin ''[[auctoritas]]'', forlangte å vite hvorfor Augustus hadde møtt opp til en rettssak hvor han ikke var blitt tilkalt. Augustus svarte at han kom i offentlighetens interesse.<ref>Syme, s. 333; Holland, s. 300; Southern, s, 108</ref> Selv om Primus ble funnet skyldig, stemte en del i juryen for frikjennelse, noe som betydde at ikke alle trodde på Augustus’ vitnemål.<ref>Wells, s. 53; Raaflaub, s. 426</ref> Deretter, en tid forut for 1. september 22 f.Kr. kom en viss Castricius til Augustus med informasjon om en konspirasjon ledet av Fannius Caepio mot ''princeps''.<ref>Swan, s. 241; Syme, s. 483</ref> Murena var en av de som var navngitt som konspirator. Dom ble avgitt ''in absentia'' (i sitt fravær), med [[Tiberius]] som anklager, og juryen fant konspiratørene skyldige, men det var ikke en enstemmig dom.<ref>Wells, s. 53; Holland, s. 301</ref> Dømt til døden for forræderi ble alle de anklagede henrettet så snart de ble tatt til fange uten noen gang gitt sjansen for å avlegge vitnemål i sitt forsvar.<ref>Davies, s. 260; Holland, s. 301</ref> Augustus sikret republikkens fasade fortsatte med en effektiv dekkoperasjon av hendelsene.<ref>Holland, s. 301</ref>

I 19 f.Kr. stemte senatet over å tillate Augustus å bære konsulens verdighetstegn i offentligheten og for senatet,<ref name="eck 60">Eck (2003), s. 60.</ref> foruten også å sitte i den symbolske stolen mellom de to konsulene og holde ''[[fasces]]'', et emblem på konsulær autoritet.<ref name="ccaa 43">Gruen (2005), s. 43.</ref> Som hans autoritet som tribun, var overdragelsen av konsulær makt til ham en annen måte å få makten til embetsposisjoner som han egentlig ikke hadde.<ref name="ccaa 43"/> Dette synes å ha beroliget befolkningen, likegyldig om Augustus var en reell konsul eller ikke, viktigheten var at han opptrådte som en for folket. Den 6. mars 12 f.Kr., etter at [[Marcus Aemilius Lepidus|Lepidus]] var død, tok han i tillegg posisjonen som ''[[pontifex maximus]]'', yppersteprest for det prestelige [[Pontifikalkollegiet]], en gammel og viktig institusjon innenfor romernes religion og hvor den viktigste oppgaven var å sørge for å opprettholde ''pax deorum'' («gudernes fred»).<ref>Bowersock (1990), s. 380. Datoen er oppgitt i inskripsjoners kalendre; se også ''[[Res Gestae Divi Augusti|Res Gestae]]'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Augustus/Res_Gestae/2*.html#10 10.2]. Dio [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/54*.html#27.2 27.2] rapporterer dette i 13 f.Kr., antagelig som det året da Lepidus døde (Bowersock (1990), s. 383).</ref><ref name="ccaa 28">Eder (2005), s. 28.</ref> Den 5. februar 2 f.Kr ble Augustus også gitt tittelen ''[[pater patriae]]'', eller «landsfader».<ref>Mackay (2004), s. 186.</ref><ref name="eck 129">Eck (2003), s. 129.</ref>

Senere romerske keisere ville generelt bare få maktmidler og titler som opprinnelig ble gitt til Augustus, skjønt ofte, for vise ydmykhet, kunne en nyutnevnt keiser avstå fra en eller flere av de ærestitler som hadde blitt gitt til Augustus. Like ofte, etter hvert som deres styre utviklet seg, kunne keiserne ta alle titlene, likegyldig om de faktisk hadde blitt gitt av senatet. Hodekransen, som senere keisere faktisk begynte å bære, konsulære verdighetstegn, og senere purpurkappen til en triumferende general (''[[Toga|toga picta]]'') ble keiserlige verdighetstegn som varte godt inn i den [[Østromerriket|bysantinske]] tiden.