Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Fredskonferansen i Paris ===
{{Utdypende|Fredskonferansen i Paris (1919)}}
Etter at sentralmaktene aksepterte våpenhvilebetingelsene og kamphandlingene opphørte i november 1918 innkalte de seirende ententemaktene til fredsforhandlinger i Paris i januar 1919. Alle seiersmaktene stilte til konferansen, mens selve forhandlingene foregikk mellom Frankrike, Storbritannia, USA, Italia og Japan. De tapende sentralmaktene var ikke invitert, ei heller Russland som hadde trukket seg fra krigen etter [[Freden i Brest-Litovsk|fredsavtalen i Brest-Litovsk]] i mars 1918. Etter store menneskelige og økonomiske tap anså seierherrene at de hadde både rett og plikt til å etablere en ny rettsorden og kreve krigsskadeserstatninger.<ref>Stevenson 2012, s. 504–505</ref>

{{Multiple image | direction=vertical
| align=right
| image1= Europa 1914.svg
| alt1=Europeiske grenser inntil 1914
| image2= Europa 1929.svg
| alt2= Europeiske grenser i 1929
| width=220
| caption1= Europeiske stater inntil 1914
| caption2= Europeiske stater i 1929
}}

Samholdet mellom ententemaktene som hadde bidratt til seieren ble redusert ved krigens opphør, de ulike landene hadde tildels motstridende interesser. USA hadde [[Wilsons 14 punkter]] som grunnlag, og opprettelsen av [[Folkeforbundet]] var høyt prioritert, mens landet hadde begrensede økonomiske og ingen territoriale krav. Japan søkte større innflytelse i Kina og overtakelse av tidligere tyske kolonier i Asia. I tillegg krevde Japan likeverdig behandling med vestlige borgere, et krav som ble støttet av Kina.<ref>Xu, s. 505, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Italia krevde landområder i [[Tirol]] for å sikre grensen mot Østerrike, i tillegg til landområder langs kysten av [[Dalmatia]] og byen [[Rijeka|Fiume]] (dagens Rijeka i [[Kroatia]]). Storbritannia krevde både økonomisk erstatning og landområder i form av tyske kolonier, mens Frankrike i tillegg også krevde deler av Tyskland.<ref name="Stevenson2012-508">Stevenson 2012, s. 508–511</ref> Både Storbritannia og Frankrike krevde landområder i Midt-Østen som før krigen hadde vært en del av Det osmanske rike. En viktig side ved ententemaktenes støtte til nye stater i Øst-Europa var å danne et beskyttende område, et ''Cordon sanitaire'', mot revolusjonær påvirkning fra de revolusjonære strømningene i Russland.<ref>Hobsbawm 1994, s. 67</ref>

Japans krav om rasemessig likestilling ble avvist av vestmaktene, men etter mye diskusjon fikk Japan i praksis overta de tyske områdene i Kina. Japans overtakelse av den tyske kolonien [[Qingdao|Tsingtao]] (dagens Qingdao) førte til omfattende opptøyer i Kina (det såkalte [[Shandongproblemet]]) og etableringen av [[4. mai-bevegelsen]], som det kinesiske kommunistpartiet anser som en sentral hendelse i Kinas frigjøring fra vestlig innflytelse. Kina var også den eneste deltakende nasjon på fredskonferansen som nektet å undertegne avtalen.<ref>Xu, s. 506–507, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Amerikansk presse var også negativ til avgjørelsen, og bidro til at USAs senat nektet å godkjenne fredstraktatene fra Paris.<ref name="Stevenson2012-508"/>

[[Fil:Western Germany 1923 de.png|miniatyr|Skisse over ententens okkupasjonsstyrker i [[Rhinland]] etter første verdenskrig]]
Fredsavtalen med Tyskland ([[Versaillestraktaten]]) ble forhandlet frem av USA, Storbritannia og Frankrike. Blokaden av Tyskland ble opprettholdt mens forhandlingene pågikk, og kan ha ført til ytterligere rundt en kvart million sivile døde. Mens Frankrike hevdet at Tyskland fremdeles utgjorde en trussel, var Storbritannia mer bekymret for oppløsing og mulig kommunistisk revolusjon i landet. Begge de to var imidlertid for å pålegge Tyskland store erstatningskrav, noe de amerikanske forhandlerne var skeptisk til. Med tanke på europeisk gjenoppbygging basert på privat amerikansk kapital mente amerikanerne at store krav mot Tyskland ville gi en usikkerhet som ville hemme gjenreisningen.<ref>Stevenson 2012, s. 518</ref>

Andre sentrale deler av Versaillestraktaten var begrensning av Tysklands militære styrker, demilitarisering av [[Rhinland]], og midlertidig okkupasjon av vestbredden av [[Rhinen]] og de viktigste brohodene ved elven. Videre skulle Frankrike drive kullfeltene i [[Saarland]]. Mindre tyske områder ble overført til Belgia. [[Alsace-Lorraine]] som Frankrike måtte avgi i 1871 ble tilbakeført. Det skjedde uten avstemning, selv om flertallet av innbyggerne var tysktalende, et brudd på Wilsons prinsipp om selvbestemmelsesrett. Tilsvarende ble Østerrike og Tyskland nektet å slå seg sammen. De tysktalende områdene i [[Sudetenland]], tidligere en del av Østerrike-Ungarn, ble en del av den nye staten [[Tsjekkoslovakia]]. Tyskland måtte også avgi områder til Polen, Litauen og Danmark og mistet 13 % av landområder og 10 % av befolkningen i Europa ved fredsavtalen. Mesteparten av befolkningen Tyskland mistet var ikke etniske tyskere.<ref>Stevenson 2012, s. 519–524</ref> Tyskland mistet også sine kolonier, men de ble ikke fullstendig underlagt andre kolonimakter, i stedet insisterte amerikanerne på at de skulle være såkalte [[mandatområde]]r underlagt Folkeforbundet.<ref>Stevenson 2012, s. 516</ref>

Versaillestraktaten med Tyskland var den første av ialt fem traktater som ble forhandlet frem, og den la malen for traktatene med de andre sentralmaktene. I det forhenværende Østerrike-Ungarn forble grensene stort sett slik de var ved splittelsen i 1918. Ved [[Saint-Germain-traktaten]] måtte Østerrike betale krigsskadeserstatning, hæren ble begrenset til 30 tusen mann og landet fikk ikke slå seg sammen med Tyskland. Bulgaria ble pålagt sterke begrensninger i hærens størrelse, måtte avgi land både til Jugoslavia og Hellas, som resultat av det siste mistet Bulgaria tilgang til [[Egeerhavet]]. Under [[Trianon-traktaten]] mistet Ungarn 2/3-deler av området kontrollert av [[Kongedømmet Ungarn]] før 1918.<ref name="Stevenson 2012, s. 525">Stevenson 2012, s. 525</ref>

I [[Midt-Østen]] hadde Storbritannia og Frankrike til dels motstridende interesser, begge ønsket å kontrollere Syria. USA sendte en delegasjon for å undersøke hva innbyggerne i området ønsket. [[King-Crane-kommisjonen]] fant at innbyggerne i Syria ønsket selvstyre og at motstanden mot innvandring av jøder var stor i Palestina. Storbritannia ga etter, overlot Syria til Frankrike, og fikk kontroll over det nyopprettede [[Irak]] og [[Palestina]]. Ententemaktene ønsket også å ytterlig dele opp og kontrollere Det osmanske rike, blant annet skulle de tyrkiske stredene ([[Bosporos]], [[Marmarahavet]] og [[Dardanellene]]) og landet på hver side stå under kontroll av Folkeforbundet. [[Freden i Sèvres]] ble møtt med opprør og [[den tyrkiske frigjøringskrigen]], resultatet ble en ny fredsavtale for Tyrkia ved [[Lausannetraktaten]] i 1923.<ref>Stevenson 2012, s. 525–528</ref>

{{Sitat|Dette er ikke en fred. Det er en våpenhvile for tyve år.|General [[Ferdinand Foch]] ved undertegnelsen av fredsavtalen. Foch anså avtalen for mild, i ettertid har utsagnet blitt misforstått til at han mente avtalen var for streng mot tyskerne.<ref>Ruth Henig, ''Versailles and After, 1919-33'' (Routledge, 1995), s. 52.</ref>}}

{{Tekstboks
|overskrift=For hard eller for mild?
|Både tyskere og andre av sentralmaktene reagerte på hva de oppfattet som en for hard fredsavtale, for Tysklands del med et krav på 132 milliarder gullmark.<ref>Sørensen 2010, s. 318</ref> Etter å, i rykk og napp, betalt ned på den summen, sluttet Tyskland helt å betale etter den økonomiske krisen i begynnelsen av 1930-årene, og total betaling fra Tyskland var 22 milliarder mark, om lag en sjettedel av pålagt totalbeløp,<ref>Sørensen 2010, s. 319, 339</ref> det var også kun om lag en femtedel av hva Tyskland hadde tilbudt seg å maksimum betale i 1919, 100 milliarder mark.<ref>Sørensen 2010, s. 319</ref>|align=right}}

Fredskonferansen i Paris ble sterkt kritisert i ettertid, den kjente britiske økonomen [[John Maynard Keynes]] skrev boken ''The Economic Consequences of the Peace'' for å vise hva han anså som de negative sidene ved fredsavtalene.<ref>Stevenson 2012, s. 506, 513</ref> Historikeren [[Eric Hobsbawm]] anså at en ny krig nærmest var garantert.<ref group="note">«It is not necessary to go into the details of interwar history to see that the Versailles settlement could not possibly be the basis of a stable peace. It was doomed from the start, and another war was therefore practically certain. As we have already noted, the USA almost immediately contracted out, and in a world no longer Euro-centered and Euro-determined, no settlement not underwritten by what was now a major world power could hold.». Oversettelse: «Det er ikke nødvendig å gå i detaljer om mellomkrigstidens historie for å se at Versaillesavtalen ikke kunne gi fundamentet for en stabil fred. Den var dømt fra starten, og en ny krig var derfor i praksis garantert. Som vi allerede har sett, så trakk USA seg nesten umiddelbart ut, og i en verden som ikke lenger var eurosentrert og eurobestemt kunne ikke en avtale som ikke ble støttet av det som nå var en verdensmakt, holde stand.». Se Hobsbawm 1994, s. 34</ref>

I Tyskland var misnøyen stor, særlig reagerte mange over at landet gjennom artikkel 231<ref group="note">«The Allied and Associated Governments affirm and Germany accepts the responsibility of Germany and her allies for causing all the loss and damage to which the Allied and Associated Governments and their nationals have been subjected as a consequence of the war imposed upon them by the aggression of Germany and her allies.». Oversettelse: «De allierte og tilknyttede regjeringer fastholder og Tyskland aksepterer ansvaret Tyskland og hennes allierte har for å forårsake alt tap og skade som de allierte og deres tilknyttede regjeringer har blitt utsatt for som en konsekvens av krigen påtvunget dem av Tysklands og hennes alliertes aggresjon.». Se [http://www.nationalarchives.gov.uk/pathways/firstworldwar/aftermath/p_versailles.htm «Treaty of Versailles»], fra [[The National Archives]], Storbritannia</ref> ble pålagt skylden for krigen.<ref>Konrad, s. 617–618, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref> Landet anså Versaillestraktaten som et diktat, og at den amerikanske president [[Wilsons 14 punkter]] ble praktisert ulikt. Mens den tyske kritikken fikk en del støtte både i Storbritannia og USA, var det mange i Frankrike som mente Tyskland hadde kommet for lett fra krigen. Uansett uenighet la Versaillestraktaten et solid grunnlag for å hindre en ny krig utløst av Tyskland, om den hadde blitt fulgt opp. Selv om Tyskland forsøkte å omgå begrensningene i avtalen, så var de tyske militære bevilgningene under én prosent av landets nasjonalinntekt da [[Adolf Hitler]] kom til makten i 1933.<ref>Stevenson 2012, s. 528–529</ref>

Konferansen sådde også håp om selvbestemmelse fra innbyggere i de mange europeiske koloniene, en av de som forgjeves forsøkte å få et møte med president Wilson var en ung sous-chef ved [[Hôtel Ritz Paris|hotellet Ritz]], vietnameseren [[Hồ Chí Minh]]. Ved å ignorere krav om selvbestemmelse og likebehandling ble mange som hadde store forhåpninger til Wilsons punkter skuffet, og bidro til å bygge opp under nasjonalisme og kommunisme i Asia.<ref>Cabanes, s. 180–181, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> De europeiske maktene var enig om at menneskerettigheter kun gjaldt for hvite mennesker, og at selvbestemmelsesrett kun gjaldt for  europeere og deres oversjøiske etterkommere.<ref>Sørensen 2010, s. 301</ref>