Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===Dekretene fra Ritestriden oppheves 1935-1939===

====Forhistorie====
En rekke faktorer gjorde at det på [[1900-tallet]] lå til rette for en revisjon av riteforbudet. Støtet til Vatikanets nye beskjeftigelse gav situasjonen i Japan, de riteforbudet også gjaldt og representerte en potensielt delikat situasjon dersom [[Meijiperioden]]s militarister, som klart styrte mot å gjøre [[shintoisme]]n til statsreligion, skulle presse katolikker til å ta del i æresbevisningene for avdøde nasjonalhelter i ''[[jinja]]''-helligdommene, og at deres nekt kunne utsette kirken for problemer på grunn av manglende patriotisme. Den katolske kaptein og senere [[kontreadmiral]] [[Shinjiro Yamamoto]], som i [[1918]] var kommet til Europa for å delta på [[Versaillestraktaten|Versailleskonferansen]], benyttet sitt europaopphold til å orientere msgr. Tiberghien, en saksbehandler i [[Kongregasjonen for Troens Utbredelse]], om saken. Han var kjent med noen ferske forskningsarbeider (av abbed [[Emile Beurlier]] og en ''Boisier'') om kristendommens adaptasjoner for å redusere konfliktflaten mot gammel romersk religion. Tiberghien henvendte seg til den [[frankrike|franske]] historiker [[Pierre Batiffol]] med det japanske dilemma og bad om en vurdering ut fra historiske paralleller, og denne trakk inn en autoritet innen bysantinske studier, [[Louis Bréhier]]. Resultatet ble en studie ved navn ''Les Survivances du Culte Impérial Romain, à propos des rites shintoïstes'' (1920). Disse to arbeider og øvrige studier foretatt av msgr. Thibergien viste hvordan kirken i Østromerriket etter grundig gjennomtenkning hadde kunnet fastslå at gamle opprinnelig religiøse hylningsriter overfor keiseren for lengst var blitt sekularisert til rent borgerlige seremonier, og derfor ikke hadde noen særlige problemer med å la de troende ta del i dem. Denne historiske forskning synliggjorde at dilemmaet kirken hadde kommet opp i var løsbart, lignende dilemmaer hadde den løst allerede da den skulle slå rot i den greske og romerske antikke kultur.<ref>George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times. Loyola Univ. Press, Chicago 1985 s. 131-134</ref> Resultatet ble at man i Vatikanet skaffet seg teologisk og teologihistorisk faglig ryggdekning for en mer åpen holdning til [[Den hellige ånd]]s latente virke i ikke-kristne kulturer. Man forstod nå også bedre Østens filosofi og kultur.

====Mandsjukuo 1935 og Japan 1936====
Men ritespørsmålet meldte seg ikke konkret igjen før i [[1935]]. I den [[japan]]skdominerte marionettstaten [[Manchukuo]] (dannet i [[Mandsjuria]] i [[1932]]) gjorde regjeringen Konfuciuskulten (kalt ''Wangtao'' - «den kongelige vei») obligatorisk for alle innbyggere. Dette representerte en samvittighetskonflikt for katolikkene der. [[Vatikanet]], ved [[Kongregasjonen for Troslæren]], bad da biskopene om å vurdere ritene. Den apostoliske vikar for Nord-Mandsjuria, biskop [[Auguste Gaspais]] M.E.P., som var bosatt i hovedstaden [[Changchun|Xinjing]], svarte i februar 1935 at seremoniene hadde en religiøs utforming, men var likevel «en rent borgerlig æresbevisning til en fremragende mann og filosof», og sammen med de øvrige biskoper bad han måneden etter om en avklaring fra Romas side. Pave [[Pius XI]] gav sin tilslutning til ritene i mai, men stilte tre betingelser, som var lette å oppfylle.<ref>George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times. Loyola Univ. Press, Chicago 1985 s. 150-181</ref>

Året etter, i [[1936]], gav samme pave gjennom Kongregasjonen for Troens Utbredelse en rekke tillatelser til kirken i Japan. Problemet var blitt akutt ved det at de japanske styresmakter hadde krevet at også de katolske skoler skulle innføre besøk ved slike nasjonale shintohelligdommer for å ære døde og falne, med pliktig oppmøte for alle elever. Under et besøk ved [[Yasukuni-helligdommen]] i 1932 hadde noen katolske studenter nektet å presentere gevær, og dermed begynte det å komme mer og mer truende lyder fra [[kempeitai]] og annet militaristhold. Dette ble løst med de nye vatikaninstruksjoner.<ref>George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times. Loyola Univ. Press, Chicago 1985 s. 152-158</ref>

====Republikken Kina====        
Den [[8. desember]] [[1939]] kom så den definitive avklaring, under pave [[Pius XII]]s pontifikat (1939-1958). I en ''Instructio circa quasdam caeremonias super ritibus sinensibus'' modifiserte og i praksis opphevet [[Vatikanet]]s øverste organ for misjonene, [[Kongregasjonen for troens utbredelse]], da ledet kardinal [[Pietro Fumasoni Biondi]] og erkebiskop Costantini, som begge hadde mangeårig erfaring som apostoliske delegater i henholdsvis Japan og Kina<ref>George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times. Loyola Univ. Press, Chicago 1985, s. 197</ref>, visse aspekter ved Klemens XIs and Benedikt XIVs dekreter:

:''Det tillates katolikker å overvære seremonier til ære for Konfucius i konfucianske templer eller på skoler.''
:''Det tillates at man anbringer bilder av Konfucius eller tavler med hans navn på katolske skoler.''
:''Det tillates katolske magistrater og studenter å passivt overvære offentlige seremonier som kan synes å være overtroiske.''
:''Det er tillatt ... med hodebøying eller andre manifestasjoner av borgerlig observans foran de avdøde eller deres avbilder.''
:''Den ed om der kinesiske riter som ble foreskrevet av Benedikt XIV er ikke fullt ut i samsvar med nyere ordninger og bortfaller som overflødig.''<ref>S.C.Prop. Fid., 8 Dec., 1939, AAS 32-24</ref>