Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===Offisielle forbindelser med Pavestolen fra 1922===
Etter tilbakeslaget i [[1918]], da Frankrikes press fikk Kina til å avbryte sitt annet forsøk på å opprette diplomatiske forbindelser, gikk Vatikanet på offensiven. Den [[30. november]] [[1919]] kom en klinkende klar [[encyklika]] fra pave [[Benedikt XV]], ''«[[Maximum illud]]»'', et dokument som er blitt kalt «den katolske missiologis Magna Charta», som beklaget den effekt som europeisk nasjonalisme hadde på kirken i mange misjonsland og fremholdt viktigheten av å få den kirkelige ledelse over på de aktuelle folkenes egne   hender.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic Politics in China and Korea'', Maryknoll: Orbis books 1980, s. 22</ref> I februar [[1922]] ble den pavelige diplomaten kardinal Achille Ratti valgt til pave ([[Pius XI]]), og han klarte i løpet av få måneder det hans forgjengere siden 1881 hadde prøvd: Å få opprettet ''de facto'' diplomatiske forbindelser med Kina. Hver eneste tidligere tilnærming var blitt forpurret av [[Frankrike]] som ville hegne om sin innflytelse over kirken som dens protektormakt i Kina.<ref>Louis Tsing-Sing Wei: ''Le Saint-Siège el la Chine'', Paris: Editions A. Allais 1968, s. 83-84</ref>

Ønsket om forbindelser var gjensidig; på 1800-tallet var ett slikt initiativ utgått fra Kinas side. Vatikanet så med voksende utro på at misjonene mer og mer fremstod som en side ved kolonimaktenes virke, og var fortvilt over at franskmennene forhindret de viktigste grep som måtte til for å bryte dette. Fremtredende misjonærer som pater Vincent Lebbe hadde rapportert om farene, og pavene var ivrige i å komme i gang med å sinifisere kirken ved å promovere kinesiske prester til bispembetet.<ref>George Minamiki: ''The Chinese rites controversy from its beginning to modern times''. Loyola Univ. Press, Chicago 1985, s. 189''ff.''</ref>

I august 1922 ble den italienske biskopen [[Celso Costantini]] utnevnt til apostolisk delegat og sendt til Kina. Han installerte seg i [[Hankou]], midt i landet. Hans tittel var rett nok ikke en diplomatisk tittel. Men det var en kolonimaktsuavhengig pavelig utsending som i meget oppfylte den rolle som en fullstendig nuntiaturløsning skulle innebåret. Selv om det skulle gå helt til 1943 at Kina sendte en ambassadør til Pavestolen, betød i praksis Costantinis komme at det franske patronatsystem havnet på historiens skraphaug.<ref>Jean-Paul Wiest: ''Setting Roots: The Catholic Church in China to 1939'', i Jason Kindopp & Carol Lee Hamrin (red.): ''«God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Tensions»'', Washington DC: The Brookings Institution 2004</ref> Et av hans viktigste prosjekter var å finne egnede kinesiske bispeemner, og å sørge for at misjonene i Kina var på linje med de modernere retningslinjer som avdøde pave [[Benedikt XV]] hadde trukket opp i  ''«Maximum Illud»''. Men først måtte han gjøre seg kjent med forholdene, og hjelpe biskopene til å områ seg uten fransk mellomkomst. Disse mål ble langt på vei nådd ved den første kinesiske bispesynode, som han innkalte til mai 1924. Synoden fant sted i Sikawei i Shanghai. Den kom i grevens tid; antagelig ville det bare ett år senere vært umulig å samle så mange kirkeledere (42 biskoper og en rekke andre misjonsledere) fra hele Kina på ett sted, på grunn av at landet ble stadig mer oppslitt av lovløse bander og av nasjonalistiske voldsutbrudd, også i Shanghai.

Blant spørsmålene som ble behandlet var forholdet mellom innenlandsk og utenlandsk presteskap, utvikling av apostolater på nasjonalt nivå, og overvinnelsen av det franske apostolat. De bad også Roma om å foreta en ny granskning av ritespørsmålet; selv ville de ikke bruke synoden til å diskutere det<ref>George Minamiki: ''The Chinese rites controversy from its beginning to modern times''. Loyola Univ. Press, Chicago 1985, s. 192-193</ref> fordi de fryktet at det ville være som å stikke hånden inn i et vepsebol.<ref>Josef Metzler: ''Die Synoden in China, Japan und Korea: 1570-1931'', Paderborn: Ferndinand Schöningh 1980, s. 211</ref>

I mars 1926 styrket paven misjonene med en ny misjonsencyklika, ''«[[Rerum ecclesiae]]»'' som igjen viste at her var det ingen plass til noe usunt samarbeid med kolonimakter og deres interesser. Den kom bare måneder før de seks første kinesere (siden 1600-tallet) ble bispeviet den 28. oktober. Det skjedde i [[Peterskirken]] i Roma, for paven selv ville gjøre det. Costantini og pater Lebbe hadde reist med gruppen til Roma for anledningen.

....

....