Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===De antikristne bevegelser 1920-1928===

Fra [[1920]] gjorde den anti-kristne bevegelse som hadde vokst frem i de forutgående tiårene seg sterkt gjeldende. Denne bevegelse hadde lange røtter, og hadde hentet næring fra nasjonalistisk forargelse over de ulikeverdige traktatene, de store reparasjoner som måtte betales etter bokseropprøret, men også i den senere tid av vestlige religionsfiendtlige ideologier. Mange av eksponentene hadde også tilhørt [[4. mai-bevegelsen]].

[[Bertrand Russell]]s religionskritiske foredrag under hans årslange opphold i Beijing fra 1920 til 1921 gav næring til bevegelsen. Det ble til og med opprettet et Russelselskap som utgav et månedstidsskrift ''(Lo-su yueh-k'an)'' som gjorde hans foredrag i Beijing med hans analyser kjent for et bredere publikum. Russell delte religion i to kategorier, institusjonell og individuell, og fant begge typene skadelige. Kinesiske disipler av Russell fulgte opp i aviser og tidsskrifter.<ref>Jessie Gregory Lutz: ''Chinese Politics and Christian Missions: The Anti-Christian Movements of 1920-28'', Cross Cultural Publications, Notre Dame (Indiana) 1988, s. 36-39, 137, 299</ref>

I utgangspunktet var den anti-kristne bevegelse også anti-kommunistisk. Dette skyldes en ideologisk antijødisk innstilling de hadde overtatt fra sine utenlandske forbilleder. De mente at både kristendommen og [[kommunisme]]n var vokst fem fra den samme rot av «jødisk intoleranse», og derfor var begge deler farlige for menneskeheten.<ref>Thaddäus Hang: ''Die katholische Kirche im chinesischen Raum: Geschichte und Gegenwart'', München: Verlag Anton Pustet 1963, s. 93</ref> Etter hvert hang også en del marxister med på den anti-kristne bevegelse; de var tilhengere av læren om [[den dialektiske materialisme]] og naturligvis ikke antikommunistiske.

I mars [[1922]] kom bevegelsen inn i en ny fase: Da organiserte en gruppe studenter i Shanghai en ''anti-kristen føderasjon'', som fremholdt at kristendom og vitenskap var uforenlig, og at kristendommen var alliert med kapitalismen og imperialismen, som undertrykket svakere nasjoner. Noen dager etter organiserte studenter i Beijing en ''antireligiøs føderasjon'', og erklærte at all religion var utelukket av vitenskapelige grunner. Til tross for det mer utvidede navnet var det kristendommen som var bevegelsens hovedfiende. Bevegelsen spredte seg raskt til andre byer, og det ble utgitt kristendomsfiendtlige skrifter, ofte av primitiv og grovkornet karakter. Det var særlig studenter ved de statlige skoler som gikk i bresjen. I [[1924]] ble angrepene fokusert på misjonsskolene. Stadig mer antikristen litteratur ble utgitt, og det ble organisert demonstrasjoner og protester, noen steder blant annet for å forstyrre [[jul]]efeiringen ([[1926]], [[1927]]).

På grunn av den russiske og kommunistiske innflytelse/infiltrasjon av [[Kuomintang|nasjonalistpartiets]] venstrefløy var det særlig kirkene som ble rammet. I områder okkupert og kontrollert av disse krefter ble det særlig intenst; i [[Fuzhou]] ble kirkelig eiendom plyndret (1927) og i [[Nanjing]] ble det drept misjonærer (24. mars 1927). Innen sommeren 1927 hadde en stor andel av misjonærene, særlig de protestantiske, trukket seg ut fra Kinas indre områder, også fra områder som ennå ikke var blitt okkupert av nasjonaliststyrker. Ikke bare kirkebygninger, men også skoler og sykehus ble forlatt av de utenlandske misjonærer og kunne ikke alltid bli videreført av de gjenværende kinesiske tilknyttede. Myndighetenes forsøk på å motvirke de antikristne eksessene var ofte halvhjertede og uten særlig virkning.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 694-699</ref> De protestantiske evakueringer skyldtes i svært liten grad fiendskap på «grasrota» men desto mer agitasjon og angrep fra folk som kom utenfra. Ikke hele Kina ble berørt av evakueringene; det ble ikke evakuert fra sørvest, nordvest eller fra de tre mandsjuriske provinser.<ref>Abbe Livingston Warnshuis: «Christian Missions and the Situation in China», i ''Annals of the American Academy of Politican and Social Science'', Vol. 132, Some Outstanding Problems of American Foreign Policy (juli 1927), s. 81</ref>

Nettopp i denne periode utgav protestantene en bok med en tittel som egentlig ikke betød det som ordene kunne gi inntrykk av (''The Christian Occupation of China''<ref>Milton Theobald Stauffer, Tsinforn C. Wong, M. Gardner Tewksbury (red.): ''The Christian Occupation of China: A General Survey of the Numerical Strength and Geographical Distribution of the Christian Forces in China, Made by the Special Committee on Survey and Occupation, China Continuation Committee, 1918-1921'', China Continuation Committee, Shanghai 1922</ref> - om fordelingen av misjonsområder over hele Kina), og dette ble lagt merke til og fikk sin plass i den anti-religiøse propaganda og kristendommen som redskap for imperialismen.

Ideologisk gikk det tråder mellom 4. mai-bevegelsen<ref>Liu Cixin: «Die Protestantische Antwort auf die 4.Mai-Bewegung», i Roman Malek (red.): ''«Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext'', Nettetal: Steyler Verlag, 1996, s. 159-164</ref>, Russell, [[30. mai-bevegelsen]] og den anti-religiøse bevegelse som stadig ble tilført radikaliserende elementer fra tidens ateistiske marxisme og frem til [[Mao Zedong]]s kommunisme.<ref>Jessie Gregory Lutz: ''Chinese Politics and Christian Missions: The Anti-Christian Movements of 1920-28'', Cross Cultural Publications, Notre Dame (Indiana) 1988, s. 282''ff''</ref> Ikke desto mindre skulle maoistene i sin tid ta avstand fra den anti-religiøse bevegelse, som de mente kom til kort.