Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

==....Republikken Kina til kommunistenes maktovertagelse (1911/1917-1949)==

===  Lutheranerne vil samle seg===
:''(Utdypende artikkel: [[Kinas lutherske kirke]])''
I 1920 ble Kinas lutherske kirke ble formelt opprettet. Samlingen skjedde etter en prosess som hadde vart i tretten år. Det begynte med to misjonskonferanser i 1907 og et møte i 1908<ref>Gustav Carlberg: ''The Changing China Scene: The Story of the Lutheran Theological Seminary in Its Church and Political Setting Over a Period of Forty-Five Years, 1913-1958'', Hong Kong: Lutheran Literature Society, 1958, s. 16</ref>. Ifølge en oversikt som ble offentliggjort da var det på det tidspunkt 25 misjonsgrupper med luthersk bakgrunn som virket i Kina.<ref>Donald McGillivray (red.): ''A Century of Protestant Missions in China (1807-1907)'', Shanghai: American Presbyterian Mission Press, 1907, nyopptrykk, USA: Elibron Classics, 2002, s. v-viii, ISBN 978-1-4021-6031-8</ref> Bokseropprøret i 1900 og andre begivenheter bidro til at man mente at det ville være nyttig om de forskjellige lutherske gruppene forente seg i en eneste organisasjon for å kunne virke mer effektfullt i Kina. Ankomsten av ytterligere lutherske misjonsselskaper til Kina etter 1907, som ''Evangelical Lutheran Mission for China'' (1913), ''Den lutherske frikirkes misjon'' (1917) og ''Svenska kyrkans mission'' (1918) aksentuerte behovet fot en nasjonal luthersk union<ref>Andrew Hsiao: ''A Brief History of the Chinese Lutheran Church'', Hong Kong: Taosheng Publishing House, 1999, s. 8</ref>.

I 1915 ble det dannet en midlertidig komité for Kinas lutherske kirke, og den tok fatt på siste etappe, opprettelsen av en eneste nasjonal kinesisk kirke. På det andre ULC-møtet i 1917 ble alle forberedelser, deriblant utkast til konstitusjonene, ferdigstilt<ref>''Proceedings of the Union Lutheran Conference'', Kikungshan, August 23-27, 1917</ref>.

Kinas lutherske kirke ble formelt opprettet den 22. august 1920 i Jigongshan i Henan og dens første generalforsamling trådte også sammen der.<ref>Proceedings of the First General Assembly of the Lutheran Church of China, 1920</ref> Til å begynne med var det bare fem lutherske misjonsgrupper som var med, og blant dem var [[Det Norske Misjonsselskap]]s lutheranere fra deres felt i det nordlige sentrale [[Hunan]].<ref>[[Torstein Jørgensen]] (red.): I tro og tjeneste: Det Norske Misjonsselskap 1842-1992, bind I, Stavanger: Misjonshøgskolen, 1992, s. 107</ref> Men jevnt og trutt kom nye til slik at kirken i 1946 omfattet det overveldende flertall av lutheranere i Kina. Også [[Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund]]s felt som strakk seg fra det nordvestlige Hunei og inn i det sørlige Henan, og formodentlig i alle fall i teorien deres felt rundt [[Qiqihar]] i [[Manchukuo]], kom med mot slutten, i 1944.<ref>Arne Tolo (red.:) Såtid, vekst og modning: Historien om Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid i Asia, Afrika og Sør-Amerika, Oslo: Lunde Forlag, 2002, s. 56-57</ref>

===.... Protestantiske uavhengige kirker===
I [[1920]] ble  ''Den nasjonale konferanse for kinesiske uavhengige kirker'' organisert. Dette var en sammenslutning av protestantiske kirker som var helt eller i stor grad uavhengige av utenlandsk misjon.  Selv om de var uavhengige, beholdt de i stor grad  konfesjonelle kjennetegn fra den kirke de var gått ut fra.

Et slagord i tiden var «de tre selv». Det var i sin tid blitt utmyntet av misjonæren [[Henry Venn (1796–1873)|Henry Venn]] i 1851: ''Self-supporting, self-governing, self-propagating'' (''selvforsørgende, selvstyrt, selvutbredende'').<ref>[http://www.wayoflife.org/fbns/three-self.htm www.wayoflife.org] {{Wayback|url=http://www.wayoflife.org/fbns/three-self.htm |date=20070927000929 }} - ''Rapport om trosfrihet i Kina.''</ref> Disse tankene fikk ny vind i seilene i [[1920-årene]]. Forkjemperne var da folk i protestantiske organisasjoner med sterke røtter til Vesten, fremfor alt personer tilknyttet det kinesiske [[YMCA]] (KFUM), Kinas episkopale (anglikanske) kirke, ''[[St. John's University (Shanghai)|St. John's University]]'' i [[Shanghai]], og til og med ''[[Union Theological Seminary]]'' i [[New York City|New York]].

Blant kinesiske protestanter kan de første større anstrengelser for å danne uavhengige eller separate kirker spores til slutten av [[1800-tallet]] i [[Guangzhou]], [[Shandong]] og Shanghai. De første selvstendige kirkene oppsto noe etter århundreskiftet, inspirert av tidens nasjonalistiske og revolusjonære bevegelser. Da ''Den nasjonale konferanse for kinesiske uavhengige kirker'' ble organisert i [[1920]] deltok 120 representanter for 189 protestantiske kirker. Den mest kjente av dem var pastor [[Yu Guozhen]]s ''Chinese Independent Church'' (''Zhongguo Yesujiao zhilihui'') grunnlagt i [[1906]] og med mer enn 150 kirkebygninger og 30&nbsp;000 medlemmer på sitt meste. Etter [[1927]], da den nasjonalistiske [[Kuomintang]]-regjeringen konsoliderte seg, og mange av de gamle misjonskirker var blitt sinifisert i stor grad, forsvant de fleste uavhengige kirker idet de gikk inn i de konvensjonelle konfesjonelle kirkene igjen.

Denne «historiske tre-selv-bevegelse» inspirerte på svært forskjellige måter både de kommunistiske antikirkelige strateger og en rekke frie protestantiske bevegelser. Blant disse fri bevegelser må fremheves ''[[Jesusfamilien]]'' (''Yesu Yiating'') med utspring i Shandong, ''[[Den Sanne Jesu Kirke]]'' som i 1949 hadde 120&nbsp;000 medlemmer og 700 kirker, og ''[[Den lille hjord]]'',<ref>Yihua Xu: ''"Patriotic" Protestants: The Making of an Official Church'', s. 109</ref> ledet av [[Watchman Nee]].

===Amerikanere også blant de katolske misjoner===
De utenlandske protestantiske misjonærkorps var i motsetning til sine katolske motstykker overveiende nordamerikansk. Men fra rundt 1920 ble den nesten totale europeiske dominans på katolsk side gradvis brutt. Vel hadde det kommet enkelte amerikanere også tidligere, som jesuitten ''William Hornsby'' som ble presteviet i Kina etter at han var reist ditt som engelsklærer i 1891<ref>Thomas A. Breslin: ''China, American Catholicism, and the Missonary'', Pennsylvania State University Press, 1980, s. 17</ref> var det ikke før i det annet tiår av det nye århundre at Vatikanet oppfordret nordamerikanske (og irske) ordensfellesskap å trå støttende til i Kina. Mye av grunnen var at [[første verdenskrig]] reduserte tilgangen på europeiske misjonærer.<ref>Thomas A. Breslin: ''China, American Catholicism, and the Missionary'', Pennsylvania State University Press, 1980, s. 23</ref> En annen var at nordamerikanere og irer kunne styrke det katolsk skolevesen på høyere nivå, der det engelske språk var det foretrukne fremmedspråk blant kineserne.<ref>Suzanne Wilson Barnett: anmeldelse av Thomas A. Breslins "China, American Catholicism, and the Missonary" i ''The Journal of Asian Studies'', Vol. 41, No. 2 (februar 1982), s. 312</ref> Amerikanske [[vincentinerne|vincentinere]] fikk et felt rundt [[Ganzhou]] i [[Jiangxi]], der de også fikk en resolutt biskop, [[John A. O'Shea]], som skulle få tidlig nærkontakt med kinesisk kommunisme da «[[Den kinesiske sovjetrepublikk]]» ble opprettet akkurat i de traktene. Han brukte situasjonen for å vise at «vi ikke er en rase av dollarjegere, men har en nidkjær tro...»..<ref>Thomas A. Breslin: ''China, American Catholicism, and the Missonary'', Pennsylvania State University Press, 1980, s. 64</ref> Amerikanske prester og søstre fra [[Maryknoll]]ordenen kom også, likeså amerikanere og kanadiere fra en rekke andre ordener (pasjonistene<ref>Caspar Caulfield: ''Only a Beginning: The Passionists in China, 1921-1931'', Union City NJ: Passionist Press, 1990</ref>, prester fra [[Scarboromisjonærene|The China Mission Seminary]] ved [[Toronto]], Canadian Sisters of Charity<ref>Mary Carita Pendergast, S.C.: ''Havoc in Hunan: The Sisters of Charity in Western Hunan 1924-1954'', Convent Station N.J.: College of St. Elizabeth Press, 1993</ref>, med flere).

===Konservative og liberale strømninger blant de protestantiske misjonærer===
Den protestantiske misjon var, naturlig nok når man tenker på at det etter hvert var 130 misjonsselskaper involvert fra svært mange land, ikke ensartet i sin metodikk eller teologiske og missiologiske tenkning. Den tyske liberale teologi som hadde gjort spranget over [[Atlanterhavet]] til [[Nord-Amerika]] og var begynt å gjøre seg gjeldende blant annet ved store teologiske læresteder og innen [[YMCA]], fulgte også med en del av det tidlige [[1900-tallet]]s amerikanske misjonærer til Kina, ikke minst til deres universiteter og teologiske seminarer. En forsøksvis skjematisering av utviklingen kunne se slik ut:

(1) De pastorer og kateketer som først var kommet til Kina, og nesten alle de som misjonerte i Kina på 1800-tallet, kunne karakteriseres som representanter for en linje preget en den ortodokse linje innen tradisjonell protestantisme. (2) Også de kvinnelige forkynnere ''(«Bible Women»)'' og det store gross av hjelpestyrkene som ikke hadde mottatt noen seminarutdannelse lå også på denne linjen. (3) Fra århundreskiftet av ble det liberalteologiske element svært aksentuert blant professorer på kollegier og universiteter og blant lederne for organisasjonene for ungdom og for sosial aksjon. (4) Dette ble også tilfelle for en god prosentandel av de kinesiske pastorer som hadde studert ved utenlandske universiteter eller ved teologiske seminarer i sitt eget land. (5) I den nye generasjon misjonærer var det en stor andel som representerte ofte uklare teologiske tanker vedrørende de sannheter som tradisjonell protestantisme hadde betraktet som uforanderlige. (7) Mange kinesiske protestantiske ledere som var blitt slik preget ble på en ensidig måte opptatt av det som ble kalt ''«the social Gospel»'', til fortrengsel eller skade for andre grunnleggende prinsipper ved Jesu lære.<ref>Prudencio Damboriena, S.J.: ''Etapas, métodos y resultados de la penetración protestante en China'' (utgivelse av excerpta av doktoravhandling), Roma: Pontificia Universitas Gregoriana, 1956, s. 35</ref>

En slik oppsummering er kun gyldig som en grov generalisering. Man skal være klar over at en god del av de amerikanske trossamfunn som misjonerte i Kina ikke i samme grad tok del i denne teologiske utvikling, og tenker man på de norske misjonærer er det enda vanskeligere å gjenkjenne disse utviklingstrekkene. Imidlertid var denne utviklingen påtagelig i de store og tunge miljøene som drev universitetene og de fleste protestantiske seminarene, som for eksempel blant de episkopale. Deres sammensatte studentmasse hadde også et stort innslag av studenter som var blitt inspirert av [[4. mai-bevegelsen]] og den radikale sekularisme og nasjonalistiske sosialisme som miljøet som hadde invitert Bertrand Russell til Kina var preget av.

Som eksempler på protestantiske misjonærer som etter noe tid forandret sin innstilling til den misjon de bedrev, kan nevnes dr. Edward Hicks Hume, pastor Frank Joseph Rawlinson og den senere forfatter og [[Nobelprisen i litteratur|nobelprisvinner]] [[Pearl S. Buck|Pearl Sydenstricker Buck]]. ''Edward H. Hume'', som var legemisjonær ved [[Yale-in-China]]-misjonen i [[Changsha]] og grunnla et sykehus og en medisinsk høyskole, forlot Kina i 1927 med nye holdninger av respekt og ydmykhet for kinesisk kultur. ''Frank J. Rawlinson'' oppviste en slik åpenhet for kinesisk religion at han ble nødt til å finne seg et annet misjonsselskap; han forsvarte kinesisk nasjonalisme til og med under antiutlendingutskeielsene i 1927 og ble temmelig isolert. ''Pearl S. Buck'', som var skolemisjonær, brøt med misjonen, ble grunnleggende avvisende til misjonsvirksomheten og angrep den som «subtil imperialisme», og kunngjorde at Konfucius betød like så meget for henne som [[Jesus Kristus]].<ref>Lian Xi: ''The Conversion of Missionaries: Liberalism in American Protestant Missions in China, 1907-1932'', University Park: Pennsylvania University Press, 1977</ref>

===De antikristne bevegelser 1920-1928===

Fra [[1920]] gjorde den anti-kristne bevegelse som hadde vokst frem i de forutgående tiårene seg sterkt gjeldende. Denne bevegelse hadde lange røtter, og hadde hentet næring fra nasjonalistisk forargelse over de ulikeverdige traktatene, de store reparasjoner som måtte betales etter bokseropprøret, men også i den senere tid av vestlige religionsfiendtlige ideologier. Mange av eksponentene hadde også tilhørt [[4. mai-bevegelsen]].

[[Bertrand Russell]]s religionskritiske foredrag under hans årslange opphold i Beijing fra 1920 til 1921 gav næring til bevegelsen. Det ble til og med opprettet et Russelselskap som utgav et månedstidsskrift ''(Lo-su yueh-k'an)'' som gjorde hans foredrag i Beijing med hans analyser kjent for et bredere publikum. Russell delte religion i to kategorier, institusjonell og individuell, og fant begge typene skadelige. Kinesiske disipler av Russell fulgte opp i aviser og tidsskrifter.<ref>Jessie Gregory Lutz: ''Chinese Politics and Christian Missions: The Anti-Christian Movements of 1920-28'', Cross Cultural Publications, Notre Dame (Indiana) 1988, s. 36-39, 137, 299</ref>

I utgangspunktet var den anti-kristne bevegelse også anti-kommunistisk. Dette skyldes en ideologisk antijødisk innstilling de hadde overtatt fra sine utenlandske forbilleder. De mente at både kristendommen og [[kommunisme]]n var vokst fem fra den samme rot av «jødisk intoleranse», og derfor var begge deler farlige for menneskeheten.<ref>Thaddäus Hang: ''Die katholische Kirche im chinesischen Raum: Geschichte und Gegenwart'', München: Verlag Anton Pustet 1963, s. 93</ref> Etter hvert hang også en del marxister med på den anti-kristne bevegelse; de var tilhengere av læren om [[den dialektiske materialisme]] og naturligvis ikke antikommunistiske.

I mars [[1922]] kom bevegelsen inn i en ny fase: Da organiserte en gruppe studenter i Shanghai en ''anti-kristen føderasjon'', som fremholdt at kristendom og vitenskap var uforenlig, og at kristendommen var alliert med kapitalismen og imperialismen, som undertrykket svakere nasjoner. Noen dager etter organiserte studenter i Beijing en ''antireligiøs føderasjon'', og erklærte at all religion var utelukket av vitenskapelige grunner. Til tross for det mer utvidede navnet var det kristendommen som var bevegelsens hovedfiende. Bevegelsen spredte seg raskt til andre byer, og det ble utgitt kristendomsfiendtlige skrifter, ofte av primitiv og grovkornet karakter. Det var særlig studenter ved de statlige skoler som gikk i bresjen. I [[1924]] ble angrepene fokusert på misjonsskolene. Stadig mer antikristen litteratur ble utgitt, og det ble organisert demonstrasjoner og protester, noen steder blant annet for å forstyrre [[jul]]efeiringen ([[1926]], [[1927]]).

På grunn av den russiske og kommunistiske innflytelse/infiltrasjon av [[Kuomintang|nasjonalistpartiets]] venstrefløy var det særlig kirkene som ble rammet. I områder okkupert og kontrollert av disse krefter ble det særlig intenst; i [[Fuzhou]] ble kirkelig eiendom plyndret (1927) og i [[Nanjing]] ble det drept misjonærer (24. mars 1927). Innen sommeren 1927 hadde en stor andel av misjonærene, særlig de protestantiske, trukket seg ut fra Kinas indre områder, også fra områder som ennå ikke var blitt okkupert av nasjonaliststyrker. Ikke bare kirkebygninger, men også skoler og sykehus ble forlatt av de utenlandske misjonærer og kunne ikke alltid bli videreført av de gjenværende kinesiske tilknyttede. Myndighetenes forsøk på å motvirke de antikristne eksessene var ofte halvhjertede og uten særlig virkning.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 694-699</ref> De protestantiske evakueringer skyldtes i svært liten grad fiendskap på «grasrota» men desto mer agitasjon og angrep fra folk som kom utenfra. Ikke hele Kina ble berørt av evakueringene; det ble ikke evakuert fra sørvest, nordvest eller fra de tre mandsjuriske provinser.<ref>Abbe Livingston Warnshuis: «Christian Missions and the Situation in China», i ''Annals of the American Academy of Politican and Social Science'', Vol. 132, Some Outstanding Problems of American Foreign Policy (juli 1927), s. 81</ref>

Nettopp i denne periode utgav protestantene en bok med en tittel som egentlig ikke betød det som ordene kunne gi inntrykk av (''The Christian Occupation of China''<ref>Milton Theobald Stauffer, Tsinforn C. Wong, M. Gardner Tewksbury (red.): ''The Christian Occupation of China: A General Survey of the Numerical Strength and Geographical Distribution of the Christian Forces in China, Made by the Special Committee on Survey and Occupation, China Continuation Committee, 1918-1921'', China Continuation Committee, Shanghai 1922</ref> - om fordelingen av misjonsområder over hele Kina), og dette ble lagt merke til og fikk sin plass i den anti-religiøse propaganda og kristendommen som redskap for imperialismen.

Ideologisk gikk det tråder mellom 4. mai-bevegelsen<ref>Liu Cixin: «Die Protestantische Antwort auf die 4.Mai-Bewegung», i Roman Malek (red.): ''«Fallbeispiel» China: Ökumenische Beiträge zu Religion, Theologie und Kirche im Chinesischen Kontext'', Nettetal: Steyler Verlag, 1996, s. 159-164</ref>, Russell, [[30. mai-bevegelsen]] og den anti-religiøse bevegelse som stadig ble tilført radikaliserende elementer fra tidens ateistiske marxisme og frem til [[Mao Zedong]]s kommunisme.<ref>Jessie Gregory Lutz: ''Chinese Politics and Christian Missions: The Anti-Christian Movements of 1920-28'', Cross Cultural Publications, Notre Dame (Indiana) 1988, s. 282''ff''</ref> Ikke desto mindre skulle maoistene i sin tid ta avstand fra den anti-religiøse bevegelse, som de mente kom til kort.

===Offisielle forbindelser med Pavestolen fra 1922===
Etter tilbakeslaget i [[1918]], da Frankrikes press fikk Kina til å avbryte sitt annet forsøk på å opprette diplomatiske forbindelser, gikk Vatikanet på offensiven. Den [[30. november]] [[1919]] kom en klinkende klar [[encyklika]] fra pave [[Benedikt XV]], ''«[[Maximum illud]]»'', et dokument som er blitt kalt «den katolske missiologis Magna Charta», som beklaget den effekt som europeisk nasjonalisme hadde på kirken i mange misjonsland og fremholdt viktigheten av å få den kirkelige ledelse over på de aktuelle folkenes egne   hender.<ref>Eric O. Hanson: ''Catholic Politics in China and Korea'', Maryknoll: Orbis books 1980, s. 22</ref> I februar [[1922]] ble den pavelige diplomaten kardinal Achille Ratti valgt til pave ([[Pius XI]]), og han klarte i løpet av få måneder det hans forgjengere siden 1881 hadde prøvd: Å få opprettet ''de facto'' diplomatiske forbindelser med Kina. Hver eneste tidligere tilnærming var blitt forpurret av [[Frankrike]] som ville hegne om sin innflytelse over kirken som dens protektormakt i Kina.<ref>Louis Tsing-Sing Wei: ''Le Saint-Siège el la Chine'', Paris: Editions A. Allais 1968, s. 83-84</ref>

Ønsket om forbindelser var gjensidig; på 1800-tallet var ett slikt initiativ utgått fra Kinas side. Vatikanet så med voksende utro på at misjonene mer og mer fremstod som en side ved kolonimaktenes virke, og var fortvilt over at franskmennene forhindret de viktigste grep som måtte til for å bryte dette. Fremtredende misjonærer som pater Vincent Lebbe hadde rapportert om farene, og pavene var ivrige i å komme i gang med å sinifisere kirken ved å promovere kinesiske prester til bispembetet.<ref>George Minamiki: ''The Chinese rites controversy from its beginning to modern times''. Loyola Univ. Press, Chicago 1985, s. 189''ff.''</ref>

I august 1922 ble den italienske biskopen [[Celso Costantini]] utnevnt til apostolisk delegat og sendt til Kina. Han installerte seg i [[Hankou]], midt i landet. Hans tittel var rett nok ikke en diplomatisk tittel. Men det var en kolonimaktsuavhengig pavelig utsending som i meget oppfylte den rolle som en fullstendig nuntiaturløsning skulle innebåret. Selv om det skulle gå helt til 1943 at Kina sendte en ambassadør til Pavestolen, betød i praksis Costantinis komme at det franske patronatsystem havnet på historiens skraphaug.<ref>Jean-Paul Wiest: ''Setting Roots: The Catholic Church in China to 1939'', i Jason Kindopp & Carol Lee Hamrin (red.): ''«God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Tensions»'', Washington DC: The Brookings Institution 2004</ref> Et av hans viktigste prosjekter var å finne egnede kinesiske bispeemner, og å sørge for at misjonene i Kina var på linje med de modernere retningslinjer som avdøde pave [[Benedikt XV]] hadde trukket opp i  ''«Maximum Illud»''. Men først måtte han gjøre seg kjent med forholdene, og hjelpe biskopene til å områ seg uten fransk mellomkomst. Disse mål ble langt på vei nådd ved den første kinesiske bispesynode, som han innkalte til mai 1924. Synoden fant sted i Sikawei i Shanghai. Den kom i grevens tid; antagelig ville det bare ett år senere vært umulig å samle så mange kirkeledere (42 biskoper og en rekke andre misjonsledere) fra hele Kina på ett sted, på grunn av at landet ble stadig mer oppslitt av lovløse bander og av nasjonalistiske voldsutbrudd, også i Shanghai.

Blant spørsmålene som ble behandlet var forholdet mellom innenlandsk og utenlandsk presteskap, utvikling av apostolater på nasjonalt nivå, og overvinnelsen av det franske apostolat. De bad også Roma om å foreta en ny granskning av ritespørsmålet; selv ville de ikke bruke synoden til å diskutere det<ref>George Minamiki: ''The Chinese rites controversy from its beginning to modern times''. Loyola Univ. Press, Chicago 1985, s. 192-193</ref> fordi de fryktet at det ville være som å stikke hånden inn i et vepsebol.<ref>Josef Metzler: ''Die Synoden in China, Japan und Korea: 1570-1931'', Paderborn: Ferndinand Schöningh 1980, s. 211</ref>

I mars 1926 styrket paven misjonene med en ny misjonsencyklika, ''«[[Rerum ecclesiae]]»'' som igjen viste at her var det ingen plass til noe usunt samarbeid med kolonimakter og deres interesser. Den kom bare måneder før de seks første kinesere (siden 1600-tallet) ble bispeviet den 28. oktober. Det skjedde i [[Peterskirken]] i Roma, for paven selv ville gjøre det. Costantini og pater Lebbe hadde reist med gruppen til Roma for anledningen.

....

....

===Dekretene fra Ritestriden oppheves 1935-1939===

====Forhistorie====
En rekke faktorer gjorde at det på [[1900-tallet]] lå til rette for en revisjon av riteforbudet. Støtet til Vatikanets nye beskjeftigelse gav situasjonen i Japan, de riteforbudet også gjaldt og representerte en potensielt delikat situasjon dersom [[Meijiperioden]]s militarister, som klart styrte mot å gjøre [[shintoisme]]n til statsreligion, skulle presse katolikker til å ta del i æresbevisningene for avdøde nasjonalhelter i ''[[jinja]]''-helligdommene, og at deres nekt kunne utsette kirken for problemer på grunn av manglende patriotisme. Den katolske kaptein og senere [[kontreadmiral]] [[Shinjiro Yamamoto]], som i [[1918]] var kommet til Europa for å delta på [[Versaillestraktaten|Versailleskonferansen]], benyttet sitt europaopphold til å orientere msgr. Tiberghien, en saksbehandler i [[Kongregasjonen for Troens Utbredelse]], om saken. Han var kjent med noen ferske forskningsarbeider (av abbed [[Emile Beurlier]] og en ''Boisier'') om kristendommens adaptasjoner for å redusere konfliktflaten mot gammel romersk religion. Tiberghien henvendte seg til den [[frankrike|franske]] historiker [[Pierre Batiffol]] med det japanske dilemma og bad om en vurdering ut fra historiske paralleller, og denne trakk inn en autoritet innen bysantinske studier, [[Louis Bréhier]]. Resultatet ble en studie ved navn ''Les Survivances du Culte Impérial Romain, à propos des rites shintoïstes'' (1920). Disse to arbeider og øvrige studier foretatt av msgr. Thibergien viste hvordan kirken i Østromerriket etter grundig gjennomtenkning hadde kunnet fastslå at gamle opprinnelig religiøse hylningsriter overfor keiseren for lengst var blitt sekularisert til rent borgerlige seremonier, og derfor ikke hadde noen særlige problemer med å la de troende ta del i dem. Denne historiske forskning synliggjorde at dilemmaet kirken hadde kommet opp i var løsbart, lignende dilemmaer hadde den løst allerede da den skulle slå rot i den greske og romerske antikke kultur.<ref>George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times. Loyola Univ. Press, Chicago 1985 s. 131-134</ref> Resultatet ble at man i Vatikanet skaffet seg teologisk og teologihistorisk faglig ryggdekning for en mer åpen holdning til [[Den hellige ånd]]s latente virke i ikke-kristne kulturer. Man forstod nå også bedre Østens filosofi og kultur.

====Mandsjukuo 1935 og Japan 1936====
Men ritespørsmålet meldte seg ikke konkret igjen før i [[1935]]. I den [[japan]]skdominerte marionettstaten [[Manchukuo]] (dannet i [[Mandsjuria]] i [[1932]]) gjorde regjeringen Konfuciuskulten (kalt ''Wangtao'' - «den kongelige vei») obligatorisk for alle innbyggere. Dette representerte en samvittighetskonflikt for katolikkene der. [[Vatikanet]], ved [[Kongregasjonen for Troslæren]], bad da biskopene om å vurdere ritene. Den apostoliske vikar for Nord-Mandsjuria, biskop [[Auguste Gaspais]] M.E.P., som var bosatt i hovedstaden [[Changchun|Xinjing]], svarte i februar 1935 at seremoniene hadde en religiøs utforming, men var likevel «en rent borgerlig æresbevisning til en fremragende mann og filosof», og sammen med de øvrige biskoper bad han måneden etter om en avklaring fra Romas side. Pave [[Pius XI]] gav sin tilslutning til ritene i mai, men stilte tre betingelser, som var lette å oppfylle.<ref>George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times. Loyola Univ. Press, Chicago 1985 s. 150-181</ref>

Året etter, i [[1936]], gav samme pave gjennom Kongregasjonen for Troens Utbredelse en rekke tillatelser til kirken i Japan. Problemet var blitt akutt ved det at de japanske styresmakter hadde krevet at også de katolske skoler skulle innføre besøk ved slike nasjonale shintohelligdommer for å ære døde og falne, med pliktig oppmøte for alle elever. Under et besøk ved [[Yasukuni-helligdommen]] i 1932 hadde noen katolske studenter nektet å presentere gevær, og dermed begynte det å komme mer og mer truende lyder fra [[kempeitai]] og annet militaristhold. Dette ble løst med de nye vatikaninstruksjoner.<ref>George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times. Loyola Univ. Press, Chicago 1985 s. 152-158</ref>

====Republikken Kina====        
Den [[8. desember]] [[1939]] kom så den definitive avklaring, under pave [[Pius XII]]s pontifikat (1939-1958). I en ''Instructio circa quasdam caeremonias super ritibus sinensibus'' modifiserte og i praksis opphevet [[Vatikanet]]s øverste organ for misjonene, [[Kongregasjonen for troens utbredelse]], da ledet kardinal [[Pietro Fumasoni Biondi]] og erkebiskop Costantini, som begge hadde mangeårig erfaring som apostoliske delegater i henholdsvis Japan og Kina<ref>George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times. Loyola Univ. Press, Chicago 1985, s. 197</ref>, visse aspekter ved Klemens XIs and Benedikt XIVs dekreter:

:''Det tillates katolikker å overvære seremonier til ære for Konfucius i konfucianske templer eller på skoler.''
:''Det tillates at man anbringer bilder av Konfucius eller tavler med hans navn på katolske skoler.''
:''Det tillates katolske magistrater og studenter å passivt overvære offentlige seremonier som kan synes å være overtroiske.''
:''Det er tillatt ... med hodebøying eller andre manifestasjoner av borgerlig observans foran de avdøde eller deres avbilder.''
:''Den ed om der kinesiske riter som ble foreskrevet av Benedikt XIV er ikke fullt ut i samsvar med nyere ordninger og bortfaller som overflødig.''<ref>S.C.Prop. Fid., 8 Dec., 1939, AAS 32-24</ref>

===Den katolske kirkes infrastruktur før kommunismen===
{| class="wikitable" align="right" style="text-align:center; width:30%"
|+ ''Tabell over katolske kirkelige jurisdiksjoner 1915 til 1949''<ref>''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 1953, sp. 719-720</ref>
! År !! Sum juris- diksjoner !! Erke- bispe- dømmer !! Bispe- døm- mer !! Vikari- ater !! Pre- fek- turer !! Misjo- ner
|-
| 1915 ||  49 ||  || 1 <small>(Macao)</small> || 45 ||  2  ||  1 
|-
| 1920 ||  49 ||  ||  1 || 48 ||  2  ||  1 
|-
| 1925 ||  68 ||  ||  1 || 57 || 10  ||   
|-
| 1930 <small>(des.)</small> || 100 ||  ||  1 || 71 || 17 || 11 
|-
| 1935 || 125 ||  ||  1 || 84 || 31  ||  9 
|-
| 1940 || 138 ||  ||  1 || 94 || 43  ||  1 
|-
| 1945 || 138 ||  ||  1 || 95 || 42  ||   
|-
| 1946 <small>(jan.)</small> || 138 ||  ||  1 || 99 || 38  ||   
|-
| 1947 <small>(juli)</small> || 139 || 20 || 83 ||  || 36 ||   
|-
| 1948 || 139 || 20 || 84 ||  || 35  ||   
|-
| 1949 || 144 || 20 || 87 ||  || 37  ||   
|-
|}
Det er meget lettere å få et overblikk over den katolske kirke i Kina rundt 1948/49 enn over de mange uensartede protestantiske, på grunn av de enhetlige og detaljerte rapportskjemaer fra hvert bispedømme (eller tilsvarende) og hvert ordenssamfunn som ble sendt til Vatikanet. Katolikkene var på dette tidspunkt fremdeles langt flere enn protestantene i Kina (over 3,2 mill mot ca. 0,7 mill).

Det er imidlertid blitt satt spørsmålstegn om de statistiske opplysninger om katollikkenes (og for så vidt protestantenes) antall reflekterte deres reelle styrke. Frafall var ikke uvanlig, og ikke alltid registrert og justert for i statistiske årsmeldinger; det var også frafall blant kinesiske kateketer.<ref>Thomas A. Breslin: ''China, American Catholicism, and the Missionary'', University Park: Pennsylvania University Press, 1980, s. 18, 53, 78-79</ref>

I 1949 fantes det 144 katolske territorielle jurisdiksjoner (og en personaljurisdiksjon for russisk-bysantinske katolikker med teoretisk sete i [[Harbin]]). I 1947-48 var det 5&nbsp;788 prester, hvorav 2&nbsp;698 kinesere, og 7&nbsp;463 ordensbrødre og (for det meste) -søstre (nonner) hvorav 5&nbsp;112 kinesiske.   Det var samme statistiske år 3&nbsp;274&nbsp;740 katolikker, noe som i kinesisk sammenheng ikke var mye, bare 0,7 prosent av befolkningen. Men denne ubetydeligheten var i utakt med nærværet av katolske institusjoner. Antallet katolske skoler var sunket fra 12&nbsp;739 før den japanske bombingen og de øvrige krigsødeleggelser til 4&nbsp;446 skoler, med 319&nbsp;444 elever og studenter. Bare bispedømmet Shanghai drev 509 utdannelsesinstitusjoner med over 50&nbsp;000 studenter, hvorav minst 75 % var ikke-katolikker. Og kirken drev tre universiteter i Shanghai, Beijing og Tianjin.<ref>James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 37-38</ref>

Kirken drev 209 hjem for foreldreløse barn, med 2&nbsp;020 gutter og 13&nbsp;676 piker. Bare i løpet av 1948 ble 17&nbsp;357 spedbarn, mange av dem på dødens rand, lagt ved nonnenes porter.<ref>''Catholic Social Work in China'', i ''China Missionary Bulletin'', Hongkong, september 1954, s. 655</ref> Det var den derav følgende høye dødeligheten blant dem (under 2&nbsp;000 overlevde de første dager og uker) og dermed mange mange begravelser som kommunistene senere fant å kunne forvrenge til sine propagandaformål senere.<ref>De hevdet at innleverte barnehjemsbarn ble myrdet  etter at øyne eller annet var tatt for å brukes til å fremstille medikamenter, mistanker/påstander som hadde vært ''urban legend'' i Kina lenge. Ellers pleier barnegraver ved nonneklostre i antikatolsk propaganda mest å benyttes til anklager om sølibatshykleri og abort/spedbarnsdrap av søstrenes egne barn.</ref> De 216 katolske sykehus behandlet i 1948 mer enn 81&nbsp;000 pasienter. Man drev fire leprosarier, og 781 helsestasjoner som i 1948 hadde over 11 mill. behandlinger eller konsultasjoner. Nær 5&nbsp;000 gamle var på 150 gamlehjem, og man hadde 103 enklere håndverkskoler for ungdom, og en rekke skoler for blinde, døve og stumme.<ref>James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 38</ref>

Så omfattende var den katolske kirkes institusjonelle nærvær at en opptelling viser at det før krigen var flere kirkelige bygninger i Kina (32&nbsp;930) enn i USA (32&nbsp;091).<ref>''China Missionary Bulletin'', Hongkong, november 1949, s. 104</ref>

I 1946 var det en viss optimisme å spore i Kinas katolske kirke. En situasjonsanalyse som den franske jesuitt F.X. Legrand la frem for kirkeledelsen i 1946, sa at pavens prestisje og moralske innflytelse da var større enn noensinne, og at han var høyt respektert i Kina. De tre katolske universiteter blomstret, og trass i de vanskeligheter de stod overfor i de trange årene etter krigen ville deres fremtid være sikret - og lys. Pater Legrand påviste hvordan den katolske presse utviklet seg; det var aviser i Tianjin, Beibing, Shanghai, Nanjing, Chongqing og Xi'an, med flere planlagt for Kanton eller Hongkong.<ref name="François-Xavier Legrand 1946">François-Xavier Legrand: ''The Intellectual Apostolate in China'', Hongkong: The Catholic Truth Society, 1949 (engelsk oversettelse av kinesisk og fransk rapport fra 1946)</ref>

Men det var ingen naiv optimisme. Det er imidlertid interessant at en gjenopptakelse av borgerkrigen, ennsi med en kommunistisk seier, ikke ble forutsett tidlig 1949. Derimot gav p.&nbsp;Legrand en kritisk analyse av de åndsstrømninger som hadde vunnet frem mange steder:

:''«Man skulle tro at de kristne prinsipper som hadde vært så formative for kristen sivilisasjon også ville opplyse [dagens] kinesiske ledere, og gjennom dem folkemassene. Men dessverre er de læresetninger som man har innlånt fra Europa også iblandet rasjonalisme, materialisme, ateisme, og kommunisme. Det store omslaget som kunne ha bragt Kina nærmere katolisismen har heller trukket landet i motsatt retning. Man kan spørre seg hvordan dette har kunnet skje. De fleste ledere av [de fremherskende bevegelser i Kina] har bare lært om katolisismen fra de bakvaskelser som er blitt rettet mot den.»''<ref name="François-Xavier Legrand 1946"/>

===Problemer, og nytt liv, for de protestantiske misjonærer===
De urolige årene fra sent 1920-tall og fremover en tid med atskillige tilbakeslag for protestantisk misjon. De antikristne angrepene som toppet seg i 1927 hadde ført til over en halvering i misjonærer, fordi de hadde søkt tilflukt utenlands. Tallet steg raskt frem til midten av 1930-tallet, men nådde ikke helt opp til gamle høyder. [[Andre kinesisk-japanske krig|Den japansk-kinesiske krig]] fra 1937 førte til at det meste av misjonens arbeid i de japanskokkuperte områder måtte innstilles; de fleste misjonærer ble enten fordrevet derfra eller plassert i interneringsleirer.<ref name="Ernst Harbakk 2004">Ernst Harbakk: «Misjon og Kirke i Kina», i ''Missiologi i dag'' (red.: Jan-Martin Berentsen, Tormod Engelsviken, Knud Jørgensen), 2. utg., 2004, s. 419</ref>

Utbruddet av annen verdenskrig i Europa og snart etter i Stillehavet førte også til at de protestantiske misjoner ble avskåret fra både pengestøtte og forsterkninger fra sine hjemland; det samme gjaldt noen grad også den katolske misjon.<ref name="Kenneth Scott Latourette 1948">Kenneth Scott Latourette: «Problems Confronting Christian Missions in the Far East», s. 178''f.'', i ''Pacific Affairs'', Vil. 21, nr. 2 (juni 1948), s. 176-185</ref> Men den hadde på grunn av sin arbeidsmåte, sine sølibatære misjonærer og det større antall kinesiske troende de hadde i ryggen noe lettere for å utstå den nye situasjon.

Elve av de tretten protestantiske universiteter (noen av dem ''colleges'', men på universitetsnivå) ble tvunget av krigshandlingene og den japanske okkupasjonen av de østlige landsdeler til å sette opp nød-campuser dypt inn i landet; slik var for eksempel fem av dem i [[Chengdu]]. Frem til vestmaktene kom med i krigen mot Japan kom det fremdeles vesentlig støtte fra USA, Canada og i mindre grad fra Storbritannia. Høsten 1941 var én av fem studenter på universitetsnivå i Kina immatrikulert ved et eller annet av disse protestantiske lærestedene.<ref>Oliver J. Caldwell: «Christian Colleges in China», i ''Far Eastern Survey'', Vol. 11, no. 23 (26. november 1942), s. 236-237</ref>  
     
Da krigen var over i 1945 var det lite igjen av det protestantiske misjonsarbeid som hadde vært. Det var på mange måter som å begynne forfra. Det var mange observatører som mente at protestantismen umulig kunne hevde seg på nytt, og gjenvinne sin gamle dynamitt. Som regel var det ikke mulig å gjenoppta arbeidet umiddelbart. Mange misjonærer som hadde vært i Kina så langt stod klar for hjemreise, men de som skulle overta etter dem hadde ofte et langvarig språkstudium foran seg. Særlig sant var dette for europeisk, deriblant norsk, misjon.

Likevel avtegnet det seg snart et bilde av en sterk gjenoppliving av protestantisk misjon. At en kinafødt misjonærsønn, ordinert protestantisk kinamisjonær og skolemann (første president for det ledende [[Yenching-universitetet]]), dr. [[John Leighton Stuart]], ble utnevnt til USAs ambassadør i Nanjing innvarslet fornyelsen. Dr. Stuart ble å se på de fleste misjonskonferanser, som predikant i kapeller, som taler ved semesteråpninger på protestantiske universiteter, og hans nærvær styrket utvilsomt protestantismens prestisje i nasjonalistregjeringen. Det ble inngått en avtale den [[13. november]] [[1946]] mellom USA og Kina om handel, navigasjon og vennskap, og den hadde en seksjon om vitenskapelig, utdannelsesmessig og religiøs virksomhet, som gav amerikanske borgere en privilegert stilling i Kina. Av enda større betydning var ''U.S.-China Education Fund Agreement'' ([[9. november]] [[1947]]) som, selv om den ikke spesifikt hadde protestantisk misjon for øye, åpenbart ville gagne denne misjon ved den store støtte som avtalen ville dirigere primært til deres universiteter.  Det var også en sterk misjonsentusiasme blant de amerikanske protestantiske misjonsstyrer; store grupper gamle og nye misjonærer la på vei for å fylle de stillinger som misjonen måtte evakuere tidligere, og de amerikanske misjonsstyrene sprøytet inn store pengesummer til infrastruktur. Entusiasmen smittet: I desember 1946 holdt det kinesiske ''nasjonale kristne råd'' sin første etterkrigskongress i Shanghai der man lanserte en djerv treårsplan for evangelisering, utdannelse og sosialt arbeid. [[YWCA]] avholdt i oktober et knapt år etter sin verdenskongress i Hangzhou, med talere som den amerikansk-utdannede [[Soong May-ling|Madame Chiang Kai-shek]] ([[metodisme|metodist]], som hadde fått sin ektemann til å konvertere fra buddhisme til metodistisk kristendom i 1929) og andre ledende orotestantiske kinesiske personligheter. Radioforkynnelse ble tatt i bruk i stor målestokk i arbeidet, og optimismen var stor.<ref>Prudencio Damboriena, S.J.: «The Place of Protestant Missions in China», i ''China Missionary'' (1948), No. 1 s. 45-47</ref>

For europeisk protestantisk misjon, var det noe annerledes. Gjenoppbygging av ødelagte kirker, skoler og sykehus kostet penger, men det krigsherjede Europa hadde ikke så meget å avse. Da [[den kinesiske borgerkrig]] blusset opp igjen for alvor i 1947 var det også vanskelig og mangesteds umulig for misjonærene å arbeide.<ref name="Ernst Harbakk 2004"/> På papiret var noe slikt som nær 4&nbsp;100 protestantiske misjonærer - over halvparten av dem fra Nord-Amerika - tilknyttet kinamisjonene etter fredsslutningen, men i virkeligheten var tallet lavere ettersom nesten 800 av dem var på «midlertidige» opphold i hjemlandet eller annetsteds utenlands. Dem som faktisk utførte aktivt virke kan ha vært ca. 2&nbsp;000 i 1948/49, hvorav 1&nbsp;100 nordamerikanere.<ref>Frank T. Cartwright: «Protestant Missions in Communist China»,s. 301-302, i ''Far Eastern Survey'', vol. 18, nr. 26 (28. desember 1949), s. 301-305</ref><ref>Creighton Lacy: «The Missionary Exodus from China», i ''Pacific Affairs'', Vol. 28, No. 4 (desember 1955), s. 301</ref>

For tysk misjon var situasjonen særlig tung. Andre misjonsselskaper trådte til etter evne; slik gikk for eksempel Det Norske Misjonsselskap i [[1947]] med på å hjelpe på [[Berlinermisjonen]]s bibelskole og seminar blant hakka-kinesere i [[Guangdong]].<ref>Torstein Jørgensen (red.): ''I tro og tjeneste: Det Norske Misjonsselskap 1842-1992'', bind I, Stavanger: Misjonshøgskolen, 1992, s. 494-495</ref>

===Kommunistenes fremferd mot de kristne 1931–1949===
====Før borgerkrigens sluttfase====
På sin fremmarsj kom kommunistiske opprørere stadig i kontakt med lokale kristne. I [[Mao Zedong]]s hjemlige trakter var det misjonsstasjoner, og det var kristne menigheter i den [[Den kinesiske sovjetrepublikk|«sovjetrepublikken» i Jiangxi]] som kommunistene etablerte. Denne republikken gav seg en konstitusjon i november [[1931]] som skulle videreføres i senere lovgivning også etter kommunismens seier:

:''Kinas sovjetregjering garanterer ekte religionsfrihet for arbeiderne, bøndene og befolkningen av slitere ... Alle sovjetborgere skal nyte retten til å engasjere seg i antireligiøs propaganda. Ingen av imperialistenes religiøse skal tillates å eksistere med mindre de respekterer sovjetloven.''<ref>Conrad Brandt, Benjamin Schwartz og John Fairbank: ''A Documentary History of Chinese Communism''. Cambridge: Harvard University Press 1952, s. 223</ref>

Fra «[[den lange marsjen]]» 1934–1935 kan det nevnes at katolske kirker ofte ble tatt i bruk for kommunistenes formål. Det gjelder fremst møtet for Den røde armés politbyrå i den katolske kirke i [[Zunyi]] ([[Guizhou]]) i januar 1935, en rådslagning som bidro til å føre Mao mot toppen i den kommunistiske bevegelse. Et legendeomspunnet militært sammenstøt noe senere, ''Slaget ved Luding-broen'', skal ha funnet sted rundt den katolske kirke i Luding i provinsen [[Sichuan]], og turistguidene der forteller at sognepresten der etterpå «konverterte» til kommunismen og fulgte Mao, som hadde overnattet i kirken. Nå er kirken er minnehall tilegnet Mao. Vel fremme i [[Yan'an]] ble byens katolske domkirke, Qiao'ergou-kirken, i [[1937]] omgjort til ''[[Lu Xun]]-akademiet'' for opplæring av kommunistiske kadre. Der fikk de opplæring blant annet om viktigheten av å utrydde religionene. Alle de tre kirkene er fremdeles (2004) nasjonale kommunistiske minnesmerker, og etter de verste kristenforfølgelsene har katolikkene på stedene kunnet bygge nye kirker i begge byer.<ref>Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): ''Guide to the Catholic Church in China 2004'', China Catholic Communication, Singapore 2004, hhv. s 379 (Zunyi), 350 (Luding, innviet 1997), og 43 (Yan'an)</ref>; i Yan'an bygges det nå (2007/2008) en større katolsk kirke for byens 1&nbsp;000 katolikker på offentlig bekostning ettersom erstatningskirken viste seg å være for liten.<ref>Det offisielle kinesiske nyhetsbyrået «Xinhua», 4. september 2007</ref>

====Forfølgelser i de kommunistkontrollerte landsdeler (1947–1948)====

Senere under [[den kinesiske borgerkrig]]en ble det klart at det var et viktig og selvstendig mål for kommunistene å knuse kristendommen. Tiden 1947–1948 var særdeles blodig, og eksemplene er mange. [[Trappister|Trappistenes]] store kloster [[Yangjiaping-klosteret|Yangjiaping]] i fjellene nordvest for [[Beijing]] ble grundig utplyndret i juli [[1947]], og også bønder i området ble invitert/tvunget til å delta og gå løs på munkene, som egentlig hadde en høy stjerne lokalt. De ble stilt for en ''ad hoc'' «folkedomstol» og fler dømt til døden, og bønder som nektet å vitne slik de var blitt instruert til ble offentlig pisket. De overlevende munkene, nesten utelukkende kinesere, ble dratt rundt på dødsmarsj og de svakere døde en etter en av tortur, sult og utmattelse.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 1-12</ref><ref>Columba Cary-Elwes O.S.B.: ''China and the Cross: A Survey of Missionary History'', New York: P.J. Kenedy & Sons 1957, s. 267-268</ref> Nær [[Chifeng]] ble en kinesisk prest før sin henrettelse torturert ved at han avkledd og slept i to timer over steinete og røft terreng i et rep etter bena mens en kar satt på ryggen hans - stedets kristne ble tvunget til å delta. To andre prester i samme strøk, en av dem en 70-åring, ble slept rundt i timevis før henrettelsen. Lignende grusomheter fant sted også over store deler av [[Mandsjuria]] og det nordlige Kina for øvrig.<ref>Mange flere eksempler og detaljer hos James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, og hos Jean Monsterleet: ''Les martyrs de Chine parlent'', Paris: Amiot-Dupont 1953 (engelsk oversettelse: ''Martyrs in China'', Chicago 1956)</ref> I juli [[1948]] offentliggjorde Shanghai-tidsskriftet ''China Missionary'' en liste de (med rette) kalte «ufullstendig» over 87 prester og nonner som var blitt drept de siste 18 måneder, oversikt over drepte lekfolk var det umulig å gi.<ref>''China Missionary'', Shanghai, vol. 1 № 3, juli 1948, s. 346-348</ref>

====Protestantisk misjonseksodus====
De fleste protestantiske misjonærer forlot Republikken Kina før Mao kom til makt mot slutten av 1949.<ref name="Ernst Harbakk 2004"/> Noen hadde reist på grunn av de lovløse tilstander under den kinesiske borgerkrig, men andre ble trukket ut, eller reiste på eget initiativ, for å komme seg bort fra de fremrykkende kommunistiske styrker. En stor andel av de protestantiske misjonærer var familiefolk med ansvar for egne barn. Det var også slik at den støtte fra hjemlandet som hadde bortfalt fra [[annen verdenskrig]]s begynnelse i [[1939]]/[[1940]] ennå ikke i særlig grad var gjenopptatt, fattige og krigsskadede som de fleste av de europeiske utsendende land var i etterkrigstiden.<ref name="Kenneth Scott Latourette 1948"/> De utenlandske protestantiske misjonærer talte omkring 3&nbsp;200 i 1947. Av dem var et lite mindretall ordinerte menn; kvinnelige gifte eller ugifte misjonærer utgjorde flertallet. Mange av begge kjønn var lærere, leger eller sykepleiere, i administrasjonen eller lignende hjelpetjenester som delvis bortfalt av en rekke årsaker, ikke bare av ødeleggelser som ledsaget den kommunistiske fremrykning. Tallet misjonærer falt til 2&nbsp;000 i 1949 og til 1&nbsp;000 i 1950. I 1952 var det bare en liten håndfull igjen.<ref>Miner Searle Bates: «Churches and Christians in China, 1950-1967: Fragments of Understanding», s. 206, i ''Pacific Affairs'' Vol. 41, No. 2 (Summer, 1968), pp. 199-213</ref>

Mange av dem som forlot Kina, ble misjonærer i Hongkong, Taiwan eller i land med stor eksilkinesisk befolkning i Sørøst-Asia. Også amerikanske misjonsstiftelser for finansiering av universitets- eller helsearbeid ble omdirigert på lignende vis. Slik endret det amerikanske «United Board for Christian Colleges in China» sitt navn og fokus til «United Board for Christian Higher Education in Asia» og understøttet nye universiteter som [[Tunghai University]] på Taiwan og [[Chung Chi College|Ch'ung Chi University]] i Hongkong.<ref>Creighton Lacy: «The Missionary Exodus from China», i ''Pacific Affairs'', Vol. 28, No. 4 (desember 1955), s. 312</ref>

====Mao bremser forfølgelsene (1948–1949)====
Men høsten 1948 avtok angrepene på katolikker og protestanter kraftig. Det var helt påtagelig, både katolikker og protestanter ble slått av den markante endringen. Frem til våren 1948 ble kristne hetset som «løpehunder for imperialistene», men så snudde det og på høstparten registrerte protestantene ikke lenger noen forfølgelse av pastorer eller kirker.<ref>Frank T. Cartwright: «Protestant Missions in Communist China»,s. 302, i ''Far Eastern Survey'', vol. 18, nr. 26 (28. desember 1949), s. 301-305</ref>

Redaktørene av den katolske ''China Missionary'' i Shanghai kunne registrere det samme for den katolske kirkes del, og lurte på om slutten på forfølgelsene kunne

:''«bety at de kommunistiske ledere var blitt våkne for det faktum at voldelig forfølgelse av religion alltid virker mot sin hensikt, ved å desillusjonere tilhengere hjemme og få den offentlige opinion utenlands i mot seg»''.<ref>''China Missionary'', Shanghai, vol. 1 № 7, desember 1948, s. 835</ref>

Forklaringen var en litt annen: Da Mao et stykke ut i 1948 for første gang innså<ref>I desember 1947 beskrev Mao i en tale fremtiden på en måte som viser at han ikke forutså noen snarlig seier. Talen ''The Present Situation and our Duty'', i «Collected Works of Mao Zedong», Beijing: The People's Press, 1960, Bind IV s. 1244</ref> at det var en realistisk mulighet for snarlig seier over [[Kuomintang]] ble han mer fokusert på å kunne begynne å regjere et land der ikke befolkningen hadde lagt kommunistene for hat. Senere skulle han uten hensyn til hjemlig eller utenlandsk folkemening sette i gang forfølgelsene igjen. Elementet med å tvinge vanlige borgere til å delta i overgrepene skulle også videreføres i stor skala, slik mente man å skaffe seg samarbeid ved medansvar. Men på dette stadium gjaldt det å ta tingene i rett rekkefølge, og resonnementet var det samme som han hadde uttrykt om de rikere bøndene noen år tidligere i sin analyse om Kina som dels et kolonisamfunn, dels føydalt og dels halvføydalt:<ref>''The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party'', desember 1939, i «Selected Works of Mao Tse-tung», vol. II, Beijing: The Foreign Languages press, 1965</ref>

:''De rike bøndenes produksjon vil forbli nyttig for en bestemt periode. Generelt kan de yte noen bidrag til bondemassenes antiimperialistiske kamp mot og holde seg nøytrale i kampen mot storgodseierne. Derfor bør vi ikke betrakte de rike bøndene som tilhørende den samme klassen som storgodseierne og vi bør ikke '''før tiden er moden''''' [fremhevelsen tilføyd] ''iverksette likvidiseringspolitikk overfor de rike bøndene.''<ref>Mao Zedong: ''The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party'', ''loc. cit.'', s. 323</ref>

Den innstilte kristenforfølgelsen (som likevel foregikk mange steder lokalt, særlig i nord) må forstås på samme måte. For Mao lærte også at

:''...imperialistmaktene har aldri slakket av på sin innsats for å forgifte det kinesiske folks sinn. Dette er deres politikk for kulturell aggresjon. Og den gjennomføres gjennom misjonsarbeid, ved å bygge sykehus og skoler, utgi aviser og anspore kinesiske studenter til utenlandsstudier. Deres interesse er å trene opp intellektuelle som vil tjene deres interesser og føre folket bak lyset.''<ref>Mao Zedong: ''The Chinese Revolution and the Chinese Communist Party'', ''loc. cit.'', s. 312</ref>

Etter hvert som kommunistene rykket sørover fra 1949 og utover ble det klart at de kommunistiske feltherrer der var fullt på det rene med linjeskiftet. De oppførte seg utsøkt korrekt, vennlig og høflig i sin kontakt med kirkens folk.<ref>Se f.eks. skildringer fra Kweiteh (Shangqiu) i Henan og Chuhxien (Chuzhou) i Anhui i ''China Missionary Bulletin'', Hongkong, vol. 1 hhv. № 2, 1949 s. 221 og № 3, 1949, s. 331 (Dette er samme tidsskrift som ''China Missionary'', som endret navn, flyttet til Hongkong og begynte ny nummerering av sine utgivelser)</ref> I [[Chengdu]] i [[Sichuan]] dukket det opp plakater som proklamerte religionsfrihet, ytringsfrihet, samvittighetsfrihet, beskyttelse av utlendinger, og templers og kirkes ukrenkelighet.<ref>Eleutherius Winance, O.S.B.: ''The Communist Persuasion: A Personal Experience of Brainwashing'', New York: P.J. Kenedy & Sons 1959, s. 6-9</ref> ''China Missionary Bulletin'' (nå flyttet til Hongkong) la merke til dette, misforstod grunnen, men hadde en anelse om at det kanskje var situasjonsbestemt: ''«Faktisk er kommunistene for travle med å reorganisere de enorme territorier de har erobret til å bekymre seg med en så ubetydelig minoritet som vi katolikker i Kina» og uttrykte et håp om at misjonærene vil bli «latt noenlunde i fred for en viss tid».''<ref>''China Missionary Bulletin'', Hongkong, vol. 1 № 3, september 1949, s. 1</ref>

Opplevelsene fra kommunistenes fremferd mot katolikker under borgerkrigen, hadde befestet de troendes antikommunisme. Mange av de geistlige hadde godt greie på kommunistisk religionsforfølgelse i Øst-Europa, og var også kjent med den kommunistiske ideologis religionssyn, nemlig at religion i sitt vesen hemmet fremveksten av revolusjonære krefter og derfor måtte utryddes.<ref>Et samleverk ble utgitt i Moskva i 1954. Karl Marx og Friedrich Engels: ''Om religionen'', men disse skriftene var velkjente for kirken fra tidligere.</ref> Pavestolen fordømte «den ateistiske kommunisme», selv om man påpekte at kommunismen og kirken faktisk var enige om visse verdier som rettferdig pris, rettferdig lønn, og statens plikt til å beskytte allmennheten mot å bli utbyttet av de rike og mektige.