Redigerer Samisk historie i moderne tid (avsnitt)

=== Samepolitikk i Sverige ===
[[Fil:Johan Tirén Lappar tillvaratagande skjutna renar.jpg|mini|Bildet ''Lappar tillvaratagande skjutna renar'' var et politisk innspill i «kulturkampen i Härjedalen», som gikk mellom de fastboende og samene på slutten av 1800-tallet. Staten hadde latt omfattende områder bli disponert av Ljusnedals mølle og andre bedrifter, noe som skapte store problemer for samene. I konflikten som oppsto mellom nybyggere og samer, skjøt verkseieren, William Farup (1824–1893), rein ulovlig som tok seg inn på området, og oppfordret de bosatte bøndene til å gjøre det samme. {{byline|Johan Tiren|Kunstner}}]]

På slutten av 1800-tallet bestemte svenske myndigheter at samer skulle være de eneste som skulle få lov til å drive med reindrift. Samme regel ble senere innført i Norge. Mange samer var var glade for denne bestemmelsen. Imidlertid førte politikken til at samene over tid ble ytterligere isolert og utelatt fra andre aktiviteter, både tradisjonelle og nye. Det ble nemlig innført regler om at de ikke kunne ferdes over andre samers områder. En annen uheldig virkning var at andre samer, som ikke drev med rein, ikke lengre ble sett på som «virkelige samer.»{{sfn|Kent|2018|p=226–228}}

I Sverige gikk myndighetene inn for både assimilering og segregering. Spesielt ble finskspråklige og samer i [[Tornedalen]], i grenseområdet mot Finland, fra andre halvdel av 1800-tallet utsatt for assimilering styrt av myndighetene. Tiltakene som ble innført var delvis begrunnet sikkerhetspolitisk. Derimot så svenske myndigheter ingen sikkerhetspolitiske farer vedrørende svenske samer i områdene mot Norge. Sveriges Riksdag vedtok i 1877 at undervisningsspråket i samiske skoler skulle være svensk og at samisk kunne brukes som hjelpespråk. Fra før fantes det samiske bygdeskoler, senere ble det også opprettet omgangskoler for samer som drev med sesongbaserte boplasser. Fra midten av 1890-årene ble det vedtatt en felles femårig skole, hvor alle barn skulle ha samme læreplan. For de samiske bygdeskolene ble det innført et vinterkurs som varte i ti uker. I praksis ble dette en form for internatskoler. Dog viste det seg at svært mange samer aldri gikk på skole. Rundt 1900 kan så mange som halvparten av de svenske samebarna fra reindriftsfamilier som drev med sesongbasert flytting, ha vært uten skolegang.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}

Etter 1900 ble skolestellet for barn fra reindriftsfamilier i Sverige lagt om. Omgangskolene ble nå kalt for nomadeskoler, og ble obligatoriske. I de tre første skoleårene fulgte skolene reindriftsfamiliene i lavvoer. For de høyere trinnene ble elevene sendt på fase skoler (i kåter), der de bodde hos familier i nærheten. Hensikten med dette opplegget var at barna skulle få det som var ansett som nødvendig skolegang, samtidig som de ble tilknyttet reindriften. Med et slikt utdannelsesløp hadde de begrenset mulighet for videre utdannelse. Ordningen var resultat av en politikk der en mente at «lapp skall vara lapp.» Dette ble i realiteten en form for [[Segregering|segregasjon]], formet av en evolusjonistisk og rasebiologisk tenkning. En vurderte det slik at samene, på grunn av karakter og lynne, ikke ville greie seg i moderne sivilisasjon.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}{{sfn|Kent|2018|p=140–150}} Til og med ble det antatt at samene var fysisk predisponert for et nomadisk liv og reinsdyrhold. Konsekvensen av dette fikk og har fremdeles (1999) politiske, sosiale og kulturelle konsekvenser. Samene fikk statlig beskyttelse og samiske områder er fortsatt (1999) statens land.{{sfn|Broadbent|2010|p=7–9}}

Unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905 fikk stor betydning for nord-svensk reindrift. [[Karlstadforhandlingene|Karlstadkonvensjonen]] hadde forordninger om reinbeite over landegrensen, som betydde en innskrenkning av svenske samers rett til sommerbeite i Norge. Innskrenkningene betydde begrensninger både geografisk og i tid. For noen samiske byer ble det innført såkalt grensebeiting der reinen fikk beite på fastsatte områder i grensetraktene, men da under forutsetning om vakthold. Fra før hadde grensen mellom Sverige og Finland blitt stengt for reinflokker i 1888. Disse begrensningene førte til at samer fra Karesuando ble tvunget til å flytte sørover, blant annet til Gällivare eller lengre sør til Lite lappmark. Det ble et «innvandringsproblem» da disse nordsamene kom inn i et samisk område langt sør hvor de ikke forstod språket og hvor naturmiljøet var nytt.{{sfn|Fjellström|1985|p=151–153}}

Nye endringer kom i Sverige i 1913, da sameskoler for fastboende ble lagt ned, og skolebarna overført til vanlig folkeskole. Politikken førte til at de som drev med reindrift med sesongbasert flytting ble segregert, og i praksis utestengt fra samfunnet. Samer som ikke drev med slik næringsvirksomhet ble derimot assimilert og forsvensket.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}

Religionen var tradisjonelt samfunnets sammenbindingskaft og lim, ikke språket, siden Sverige var et land med flere forskjellige språk. Samene ble ifølge lingvisten [[Lars-Gunnar Larsson]] (1947–) ansett som gode svensker så lenge de betrodde seg til den lutheranske tro. Dette endret seg imidlertid i løpet av 1800-tallet etter som det svenske språket kom til å definere landet og hva det vil si å være svensk.<ref> {{Kilde bok | forfatter= Larsson, Jesper og Sjaunja, Eva-Lotta Päiviö | utgivelsesår= 2022 | tittel= Self-Governance and Sami Communities – Transitions in Early Modern Natural Resource Management | utgivelsessted= Cham, Switzerland | forlag= Springer Nature | isbn= 978-3-030-87498-8 | språk= Engelsk | url = https://doi.org/10.1007/978-3-030-87498-8 | side = 53–59}} </ref> I de nordiske landene ble majoritetsspråket i hvert av dem enerådende i alt samfunnsliv. Dermed ble språkpolitikken i skolen av største viktighet for om en same kunne ta videre utdanning, være yrkesaktiv utenom tradisjonelle samisk næringer eller delta i politisk arbeid. I Sverge og Finland ble samer som ikke fikk opplæring i majoritetsspråket annenrangs borgere.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}