Redigerer Samisk historie i middelalderen (avsnitt)

=== Bosetning og sosial organisering ===
Fornminner og skriftlige kilder tyder på at samene i tidlig middelaldrer hadde et mobilt bosetningsmønster. De benyttet [[gamme]]r som sin viktigste boplass og utnyttet forskjellige områder gjennom en årlig syklus. Skriftlige kilder taler om ''[[Fiskerbonden|bufinner]]'', altså bofaste samer, samt ''finna bú'', som betyr samiske bygder. Rester etter samiske gårdsbruk fra 1000- og 1100-tallet er undersøkt i Nordland.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}} 

En ser for seg at samene levde i små grupper av 20–30 personer, eller i noen tilfeller med god næringstilgang, kanskje 120–150 mennesker.{{sfn|Hætta|2002|p=38–39}} Siida (sørsamisk sijte) var den største organisatoriske enheten i de samiske samfunnene. Begrepet innebærer både territoriell og sosial enhet. Den bestod av et vist antall monogame kjernefamilier, som var økonomisk og sosialt underordnet siidaen. De som tilhørte siidaen hadde felles bruksrett til et bestemt område og ressursene der. Privat eiendomsrett innbefattet hovedsakelig husgeråd og løsøre. Spesielt under den store villreinsjakten på høsten krevdes avansert samarbeid, mellom flere familier, hele siidaen eller flere siidaer sammen. Opprinnelig var en siida mer en religiøs sammenslutning enn en fangstgruppe i et område.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}

Organisering i Siidaer var et fleksibelt og robust system, den var mindre sårbare enn hva en familie alene ville være, men ikke stor nok til å overbeskatte lokale resurser med uttak av fyringsved og vilt. Områdene som siidaen råde over i innlandsområdene, ble formet som lange bånd langs elvedaler. Historikere tror at organisering i Siidaer også var grunnenheten for samiske bosetninger i førhistorisk tid.{{sfn|Broadbent|2010|p=160–163}}

Hver boenhet bestod av tre til fire hytter (kåter eller gammer) arrangert i rekke eller bue rundt en åpen plass (''sjallo'') mot sør. Rett bak hyttene var det anlagt [[Grue (ildsted)|grue]] og bokser for oppbevaring. Litt nord for en slik boenhet var det en offerplass. I hver slik boenhet bodde en familie, og to til fire familier bodde ved siden av hverandre. Medlemskap til en slik gruppe var fleksibelt og familiene var ikke nødvendigvis i slekt med hverandre. Senere ut på 1500-tallet ble det vanlig at flere siidaer kom sammen i en felles landsby vinterstid (''vuobme'' eller ''dalvadis''). Hver siida hadde sitt hellige sted, fjell eller uvanlige stein (''seite'').{{sfn|Broadbent|2010|p=160–163}} Samme type bosetninger har en funnet blant [[tsjuktsjere]] i nordøstre deler av Sibir. Disse fjerne urfolkene driver også med reinsdyrhold og jakt til havs.{{sfn|Broadbent|2010|p=160–163}}

Det finnes skriftlige kilder som beskriver hverdagslige relasjoner mellom samer og [[norrøn]] befolkning. Samene blir oppsøkt av folk som vil la seg spå, selv om kirken har lover som forbyr dette. Vanlige folk hadde også for vane å gå til samene for å få hjelp ved sykdommer, som også var noe kirken hadde lagt ned forbud mot. Bland mektige menn var det vanlig å få samenes hjelp til å spore opp objekter som var mistet, noe som er omtalt i ''[[Sagaen om Vatsdølene|Vatnsdœla saga]]''. ''[[Heimskringla]]'' har en fortelling om en [[jarl]] som har en betrodd bueskytter. Det er også eksempler på at samenes piler brukes i spesielle anledninger.{{sfn|Zachrisson|1997|p=158–175}} Sannsynligvis var en del samer og norboere flerspråklige, slik at de kunne tale hverandres språk. I stedet for skarpe grenser mellom folkene var det nok derfor overlappende kulturer mellom dem.{{sfn|Broadbent|2010|p=13–19}}