Redigerer Romersk religion (avsnitt)

==== Keiserkult ====
I keisertiden ble keiserkulten et vesentlig element i statsreligionen. I selve Roma ble den levende keiser dog aldri dyrket som en gud. Kun hans avdøde og guddommeliggjorte forgjengere ble det, men denne kulten for de avdøde keisere var nærmest kun til stede i statskulten i Roma. I den private sfæren og utenfor Roma fantes den praktisk talt ikke. I resten av imperiet var dyrkelsen av den levende keiseren langt viktigere. I selve Roma ble oppfattelsen av den keiserlige makt sterkt preget av den tradisjonelle motstanden mot kongedømmet. Æresbevisning og dyrkelse som smakte for mye av kongedømmet var ikke sosialt akseptabelt; den viktigste grunnen til at kuppet mot [[Nero]] lykkes, var den allmenne forargelsen over at Nero mer og mer begynte å oppføre seg som en hellenistisk konge.<ref>De viktigste kilder til Nero er Tacitus; ''Historia'', Sveton; ''Vita dudecem caesarem'' og [[Dio Cassius]]; ''Historia''.</ref>

I Roma inneholdt alle former for sosiale kontrakter en forventning om en motytelse. Om keiseren mottok æresbevisninger skulle befolkningen motta en takk i form av velgjørenhet og et godt styre fra herskerens side. Den ultimative takknemlighet fra staten overfor en god hersker var hans guddommeliggjørelse etter døden, men det skjedde kun om senatet betraktet keiseren som «god». For å straffe en «ond» keiser kunne senatet dømme ham, slik det skjedde med Nero. ''[[Damnatio memoriae]]'' var vanærelse av en regent, men ikke en sletting fra «historien». Guddommeliggjørelse var absolutt ikke noen tom formalitet da forholdet mellom keiserhuset og folket var som forholdet mellom guder og mennesker eller forholdet mellom patron og klient.