Redigerer Romantikken (avsnitt)

== Romantikkvarianter i Norge ==
[[Fil:JS Welhaven.jpg|thumb|Johan Sebastian Welhaven. Han var påvirket av J.L. Heibergs estetikk.]]
[[Fil:Jørgen Moe.jpg|thumb|Biskopen og eventyrsamleren Jørgen Moe (1813-1882) i [[xylografi]]sk portrett ved Adolf Closs etter et fotografi av Frederik Klem]]
Romantikken i Norge ytrer seg dels som høyromantikk (hos Wergeland), dels som poetisk realisme/senromantikk og nasjonalromantikk (som Welhaven, [[Camilla Collett]], [[Jørgen Moe]]).

Den stemningsbølgen som dominerte i Norge fram mot [[1814]], kalles [[patriotisme]]n og har sine røtter i [[norske Selskab|det norske selskab]] i [[1770-årene]]. 1700-tallets politiske ideer ble drøftet i Det norske selskab i 1790-årene. Tidlig på 1800-tallet forekommer nok visse nedslag av romantiske tanker, men lite av ekte romantisk poesi.Før [[1830]] var det bare spredte tilløp til romanitikk i Norge. Professor [[Edvard Beyer]] har uttrykt det slik: «Det romantiske stormvær ved hundreårsskiftet nådde Norge som en lett bris».<ref>Edvard Beyer i ''Norges litteraturhistorie'' b. 2 (1974) s. 40</ref> Både [[Henrik Wergeland|Wergeland]] og [[Johan Sebastian Welhaven|Welhaven]] som gjorde seg gjeldende i norsk åndsliv fra ca. 1830, var kritiske til romantikken, og omtalte den i nedsettende vendinger. Wergelands mente at romantikken var bakstreversk. Han var oppdratt i [[opplysningstiden]]s ånd og etter Rousseaus prinsipper. Det er ettertiden, og som den første, [[Fredrik Paasche]], som har innsett at Henrik Wergeland ikke bare viderførte ideene fra opplysningstiden, men også var en særegen representant for høyromantikken eller universalromantikken. Paasche «knytter ham til Byron og andre engelske romantikere, som var politisk radikale i motsetning til mange av de tyske».<ref>Ingard Hauge i ''Apalen: Feskrift til Aslaug Groven Michaelsen'' 1997, s. s. 42</ref> Trolig var Wergeland den eneste virkelige høyromantiker i Norge i sin tid. Hans Stelladiktning i ''[[Digte. Første Ring]]'' 1829, som i 1830 ble fulgt opp av det grensesprengende dikt om «Alt», ''[[Skabelsen, Mennesket og Messias]]'', må karakteriseres som romantisk diktning. ''Skabelsen, Mennesket og Messias'' er et episk-lyrisk-dramatisk verk båret av en egenartet «mystisk-philosophisk Aandelære» kombinert med sterke innslag av politiske ideer fra 1700-tallet.<ref>Karakteristikken av åndlæren er Wergelands egen, hentet fra et brev til fru Malthe av 10. oktober 1827. Jf. Samlede Skrifter V,1 s. 25.</ref> Også Welhaven, som debuterte som sentrallyriker en god del senere enn Wergeland, var romantiker. Men de to befant seg på hver sin side av et tenkt romantisk sentrum. Illustrerende for deres plassering i forhold til romantikken er den estetiske debatten på den tid. Den kommer til uttrykk i Welhavens angrepsskrift på Wergelands tidlige diktning, utgitt i 1832, og i [[Nicolai Wergeland]]s gjendrivelse året etter. Welhaven angriper Wergeland med overveiende heibergske argumenter, mens Nicolai Wergeland for en stor del henter sine argumenter fra engelsk romantisk litteraturteori. Welhaven refererer til noen estetiske «Lover» som han mener Wergeland bryter, mens stikkordene for Nicolai Wergelands estetikk er «fantasi/imaginasjon/syn, originalitet, frihet og natur».<ref>''Retfærdig Bedømmelse av Henrik Wergelands Poesie og Karakteer'' (1833), gjenutgitt for første gang i 1995, og med innledning og kommentarer. Sitatet er fra innledningen s. xxv. Jf.Johan Sebasian Welhaven 1832: ''Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste''. Welhavens skrift er gjenutgitt mange ganger, og sist i forbindelse med utgivelsen av hans samlede verker ved Ingard Hauge 1990-92.</ref>

Til Norge nådde den romantiske kulturbølge fram etter at den hadde mistet mye av sin kraft på kontinentet og [[De britiske øyer]]. Nasjonalromantikken vokste især fram i Norge etter [[1840]]. Den harmonerte godt med den poetisk realisme, som allerede fantes i 1830-årene i Norge, og som fortsatt var virksom i åndslivet etter at nasjonalromantikken hadde kulminert.

'''Poetisk realisme''' er mindre høytflyvende og mere borgerlig enn høyromantikken/universalromantikken (se ovenfor). '''Nasjonalromantikken''' viser seg blant annet ved den sterke interessen for folkets kulturuttrykk slik det fantes i eventyr, sagn, folkeviser, folkemusikk og folkespråk/dialekter, og i byggeskikker, rosemaling, treskurd, klesskikker osv., en interesse også Wergeland delte, men hans begrunnelse var stort sett noe annerledes enn nasjonalromantikkens, skjønt han nærmet seg nasjonalromantikken, ikke minst i sitt siste skuespill ''Fjeldstuen'' (1845).<ref group="Note">Wergeland reagerte på det tilbakeskuende ved nasjonalromantikken. Han ville blant annet bidra til å gjøre bonden politisk aktiv. Jf. [[Konflikten mellom Wergeland og Welhaven]]</ref> 
[[Welhaven]], [[Andreas Munch]], [[Jørgen Moe]] og [[A.O. Vinje]] var nasjonalromantikere og poetiske realister. Den unge Bjørnson (bondeforetllingene) og den unge Ibsen hører også til her f.eks. [[Sancthansnatten]]. Et verk som [[Peer Gynt]] (1867) er utenkelig uten romantikken og nasjonalromantikken, selv om det også har vært karakterisert som et «antiromantisk verk», hva det i bunn og grunn ikke er.

Norge hadde også en rekke nasjonalromantiske billedkunstnere, blant dem [[I.C. Dahl]], [[Thomas Fearnley]]. [[Adolph Tidemand]] og [[Hans Gude]]. De to sistnevnte malte «[[Brudeferd i Hardanger]]» som danner en idylliserende i kontrast til de høydramatiske naturbildene til [[Peder Balke]]. Det illustrerer noe av spennvidden i romantikken.

Til de nasjonalromantiske komponister regnes [[Ole Bull]], [[Rikard Nordraak]], [[Halfdan Kjerulf]], [[Edvard Grieg]], [[Johan Svendsen]] og [[Johan Halvorsen]].

=== Sæterjentens Søndag ===
[[Fil:Brudeferden by Adolph Tidemand and Hans Gude.jpg|thumb|[[Adolph Tidemand]] og [[Hans Gude]], ''[[Brudeferd i Hardanger]]'' (1848), [[Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design|Nasjonalmuseet]], [[Oslo]].]] 
Den nasjonalromantiske stemningstoppen kan tidfestes til [[1849]], et år som – med assosiasjoner til en sang med tekst av [[Jørgen Moe]] og melodi av [[Ole Bull]] – er karakterisert som ''sæterjentens søndag'' i norsk kulturhistorie. Allerede 15. januar 1849 spilte [[Myllarguten]] [[hardingfele]] for et borgerlig publikum i [[Oslo|Christiania]]. Det skjedde i Logens store sal på [[Ole Bull]]s initiativ. Den nasjonalromantiske stemningen levde videre, og på vårparten ble det, denne gang på P. Chr. Asbjørnsens initiativ, arrangert teaterkvelder/Aftenunderholdninger i [[Christiania Theater]] der mer eller mindre nasjonalromantiske kunstnere ble presentert fra scenen, dvs. malere, diktere og musikere som Tidemand, Gude, Welhaven, Jørgen Moe, Andreas Munch, Kierulf og Ole Bull, den siste med «villspel», det vil si [[improvisasjon]]er over [[Norsk folkemusikk|norsk folkemelodier]].

=== Samlere og utgivere av folketradisjoner ===
Norges svar på [[brødrene Grimm]] i Tyskland er forfatterparet [[Peter Christen Asbjørnsen]] og [[Jørgen Moe]], som samarbeidet om å nedtegne og utgi norske folkeeventyr. ''Norske Folkeeventyr, samlede ved Asbjørnsen og Jørgen Moe'' utkom heftevis i årene 1841-44, og ble fulgt om med en ny og forøket samling i 1851 (men datert 1852), nå med folkloristisk innledning av Jørgen Moe. Nok en utvidet samling kom i 1871, redigert av Asbjørnsen, og med bidrag av Jørgen Moe. Det aller mest typiske verket for 1840-årene i Norge er ellers [[Peter Christen Asbjørnsen|P.Chr Asbjørnsen]]: ''[[Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn]]'' I og II, 1845 og 1848. Det rommer fortellinger fra den muntlige sagntradisjonen, satt inn i rammefortellinger.  Til det nasjonale gjennombrudds menn hører også [[Ivar Aasen]] og [[Ludvig Mathias Lindeman]]. Aasen samlet inn og lagde ordbøker og grammatikker over norske bygdemål og reiste et norsk skriftspråk, [[landsmål]]. Lindeman var den store pioneren på musikkens området. Han nedtegnet folketoner, fortrinnsvis vokalstoff, fra ulike områder i Norge. Han utga dem under tittelen ''Ældre og nyere norske Fjeldmelodier''. Prestedatteren [[Olea Crøger]] og presten [[M.B. Landstad]], samlet folkeviser, fortrinnsvis middelalderballader, i Telemark. Crøgers samlinger inngikk i Landstads folkeviseutgave fra 1853. Melodibilaget var ved Lindeman. Arbeidet med å samle inn og forske på folketradisjoner er et prosjekt som var inspirert av romantikk og nasjonalromantikk. Det er imidlertid ikke avgrenset til noen periode. I realiteten pågår det fortsatt.

=== Mot realisme og ny romantikk === 
Etter [[1850]] endret stemningen i Norge seg gradvis. De romantiske strømningene gikk stort sett under jorda omkring 1870, da man tilstrebet større [[Realisme (kunst)|realisme]] i kunsten. 1870- og 80-årene var preget av realisme og naturalisme. [[Nyromantikken]] oppsto i Norden i [[1890-årene]], og den var klart inspirert av den eldre romantikk, ja, strakte røttene tilbake til middelalderen og enda lengre. I Norge brøt den fram med folk som [[Wilhelm Krag]], [[Tryggve Andersen]], [[Knut Hamsun]] ''[[Pan (roman)]]''). I ''Pan'' spøker ridderromantiske forestillinger. [[Hans E. Kinck]]s novellesamling [[Flaggermusvinger]], med undertittelen ''Eventyr vestfra''), knytter seg til folketdiktning og folketro på en egenartet måte som kan kalles ekspresjonistisk. Kinck mente at all kunst i bunn og grunn var romantisk. For ham var romantikken å forstå som en søkende livsholdning som bryter fram gang på gang i kultur og kunst. Jf. hans vektlegging av lengselen i diktning og [[essay]]istikk. Ett av hans essayer heter da også «Evnen til lengsel».

Også den eldre generasjonen med diktere som [[Jonas Lie]] og [[Arne Garborg]], skiftet signaler, og vi fikk verk som de to samlingene ''[[Trold ]]'' og diktringen ''[[Haugtussa]]'', verk som står i gjeld til folkediktning, folkemusikk og folketro.

På 1900-tallet fikk vi dessuten i Norge lyrikere som [[Olaf Bull]], [[Olav Nygard]], [[Olav Aukrust]] og [[Tore Ørjasæter]] som langt på vei representerer en sen oppblomstring av høyromantikken. For utdyping, se artiklene: [[nasjonalromantikken]] og [[Det nasjonale gjennombrudd]].