Redigerer Restaureringen av Nidarosdomen (avsnitt)

==Gjenreising av skipet 1903–1930==
[[Fil:nidarosdomen nave stones.png|thumb|Med denne skissen overbeviste Christie komitéen og Stortinget om at skipet kunne gjenreises basert på løse steinfunn.]]

[[Fil:nidarosdomen west front maschius 1661.jpg|thumb|Opprinnelig utforming av vestfronten er ukjent. Beste kilde er dette stikket av Maschius fra 1661.]]
Under arbeidet med midttårnet, hadde Stortinget ennå ikke tatt stilling til om også vestskipet skulle gjenoppbygges. Dette var ødelagt i enda større grad enn midttårnet, og heller aldri gjenoppbygd, slik at det fortsatt framsto som en romantisk ruin, som flere (bl.a. Nicolaysen) ville bevare urørt som et historisk dokument.

Christie startet imidlertid forberedelsene for gjenreisiningen på forskudd, for i [[1898]] begynte han med forsterkningen av fundamentene under vestskipsmurene og arkaderekken i vestskipet. Han fortsatte med å reparere yttermurene i vestskipet, før han i [[1903]] la fram en fullstendig plan for rekonstruksjon av vestskipet. Planen ble framlagt for en sakkyndig komité, der også den stadig skeptiske Nicolaysen deltok. Christie la fram en detaljert skisse som viste hvordan skipets arkader, triforier og kleristorier kunne rekonstrueres ut fra steinfunn og kjente høyder fra rester i tårnpilarene. Dette overbeviste komitéen om at skipet kunne rekonstrueres på historisk gunnlag, og godkjente planene, men kun for de ytre langveggene og interiøret. Det skulle fortsatt gå lang tid før vestfronten og vesttårnene ble endelig godkjent. Komitéen anbefalte også at en fast tilsynskomité med arkitektonisk og arkeologisk kompetanse skulle ha det øverste tilsynet med den videre gjenoppbyggingen av Nidarosdomen. [[Tilsynskomitéen]] ble opprettet i 1905.

Kritikken mot vestfronten førte til at endelig godkjennelse av planene for resten av vestskipet ble utsatt helt til [[1905]]. Da var imidlertid gjenoppbygningen godt forberedt, og midtskipsarkadene ble reist på rekordtid. Allerede ved kroningen av kong [[Haakon VII av Norge|Haakon VII]] [[22. juni]] [[1906]] kunne skipet åpnes for publikum, riktignok med et provisorisk tak over arkaderekkene.

===Vestfronten og Rosestriden===
Gjenoppbygging av vestfronten dannet et fundamentalt mye vanskeligere problem enn resten av kirken, fordi grunnlaget var ekstremt spinkelt. Bortsett fra de bevarte ruinene og [[Jacob Mortenssøn Maschius|Maschius’]] stikk over vestfronten fra [[1661]], fantes det ingen kilder å bygge på, så her kunne mange løsninger være riktige. Restene kunne minne om en løsning kjent fra liknende engelske katedraler, nemlig en skjermfront som danner en høy, rektangulær endevegg som skjuler bygningsstrukturen bak den. Christie (og flere av tidens ledende arkitekter) var motstander av en slik løsning, fordi den stred mot gotikkens ellers praktiske og funksjonsorienterte struktur. Christie valgte derfor å bare følge skjermfronten opp så langt den var dokumentert, og deretter la skipet få en vanlig endevegg, flankert av gotiske tårn med høye spir, i stil med midttårnet.

For første gang møtte Christie knallhard kritikk, noe han neppe var forberedt på og førte til at han søkte om avskjed i 1905. Han ble etter noen måneder overtalt til å fortsette, men døde allerede om høsten 1906.

Kritikken mot vestfronten kom både fra antikvarisk og kunstnerisk hold. Noen historikere savnet [[rosevindu]]et, som er kjent særlig fra fransk gotikk og er nevnt i noen 1500-tallskilder. Spørsmålet om rosevinduet ble snart så sentralt at hele debatten om vestfronten fikk tilnavnet «rosestriden». [[Teknisk Ukeblad|Teknisk Ugeblad]] førte an i kritikken mot vestfronten, og kunne allerede i nr 47/1903 presentere en radikalt forskjellig løsning fra historikeren [[Frederik Macody Lund|Macody Lund]], der han tok utgangspunkt i en skjermfront fylt av statuer og med et stort, sentralt rosevindu – altså ikke fundamentalt forskjellig fra det som faktisk ble realisert langt senere.

Christie lanserte et revidert utkast til vestfronten like før sin død i 1906, der han nærmet seg skjermfronten ved å legge på enda en etasje i frontveggen, men fortsatt uten rosevindu. Christie ble bedt av den nyopprettede [[Tilsynskomitéen]] om å utarbeide forslaget videre, men rakk ikke dette før sin død. Resultatet ble en lukket arkitektkonkurranse utlyst i [[1907]] om det beste forslag til gjenoppbygging av vestfronten. Det ble også oppdaget et takspor i vestsiden av midttårnet som viste at det opprinnelige taket i vestskipet – i motsetning til Christies antakelse – hadde vært høyere enn i langkoret. Dermed ble også midttårnet og de øvre delene av skipet inkludert i konkurransen.

===Systemstriden===
<div style="float:left;clear:left;">
[[Fil:nidarosdomen nordhagen plan 1907.png|thumb|left|Olaf Nordhagen vant konkurransen om vestfronten 1907 med en rikt dekorert skjermfront med rosevindu og høye tårn.]]
[[Fil:nidarosdomen nordhagen epos 1914.png|thumb|left|Nordhagens Eposutkast fra 1915 brøt helt med tidligere utkast og dannet foranledningen for den såkalte systemstriden som lammet restaureringen i et tiår.]]
[[Fil:nidarosdomen west front 1930.jpg|thumb|left|Vestfronten under restaurering 1930. Nordhagen døde i 1925, og fikk aldri se rosevinduet han hadde tegnet.]]
</div>
Juryen klarte ikke å enes om en vinner – i stedet ble de arkitektene bak de to beste utkastene, «Nidaros gamle sigill» av [[Olaf Nordhagen]] og «Kristkirken II» av [[Henrik Bull (arkitekt)|Henrik Bull]], bedt om å utarbeide disse videre for ny bedømmelse. Stortinget valgte imidlertid å ansette Nordhagen som domkirkearkitekt uten noen ny runde.

Nordhagen bearbeidet så forslaget sitt og kom med stadig nye utkast, først i [[1910]], tre i [[1911]], så endelig ett i [[1913]] som tilsynskomiteen og Stortinget kunne godkjenne. Et funn av en skjoldbue i tårnets vestvegg i 1910 sammenholdt med en døråpning fra midttårnet ut til vestskipets loft ga noenlunde sikre holdepunkter for hvor høyt hvelvet i skipet hadde vært. Hele vestskipet var nå godkjent for ferdigstillelse, noe som var en lettelse for arbeiderne, som ellers var i ferd med å gå på tomgang i mangel av nye oppgaver.

Imidlertid tok saken snart en helt uventet vending. Nordhagen, som etter år med «fri» kunstnerisk utforming av vestfronten, fant det i [[1915]] plutselig riktigere å introdusere et helt nytt og svært radikalt forslag, det såkalte ''Eposutkastet''. Bare de nederste, noenlunde kildesikre delene av vestfronten burde rekonstrueres, mens de øverste delene oppføres i glatt mur. Forslaget vakte allmenn bestyrtelse i pressen – noen hevdet en slik løsning ville «sætte husmandsstemplet på Trondhjems domkirke».

Saken gikk fra galt til verre da Macody Lund like etter presenterte et helt nytt system for gjenoppbyggingen av kirken. Han hevdet at kirken var bygget etter [[det gylne snitt]]:
<blockquote>«Hvert eneste hovedled og hvert eneste dekorativt led er fremkommet efter et forhold som 5:8 = 15:24. Trondhjems domkirke er med andre ord bygget som et musikstykke i 5/8 takt.»<ref>Foredrag av Macody Lund i Videnskapsselskapet i Kristiania 28. mai 1915, referert i ''Fischer 1969'' s. 90.</ref></blockquote>

Tanken om at vestskipet og vestfronten kunne rekonstrueres selv om kildene manglet var forlokkende, og forslaget fikk bred støtte. Da hjalp lite at Nordhagen påpekte at Macody Lunds foreslåtte hvelvhøyde ikke kunne stemme med de arkeologiske data – Nordhagen ble nå ansett som part i saken. Stortinget bestemte at arbeidet i vestskipet skulle utsettes til denne «systemstriden» kunne bli avgjort.

Etter dette gikk arbeidet virkelig trått framover. Kun ubestridte reparasjoner og mindre arbeider, som hvelvene i sideskipene kunne foretas. Macody Lunds avhandling «Ad Quadratum» forelå ikke før i [[1919]], og da tok det enda et par år før den forelå på engelsk og fransk og kunne forelegges en internasjonal sakkyndig komité. Først i [[1922]] ble saken avklart ved at komitéen blankt avviste Macody Lunds system, da det «paa ingen maade er godgjort» at Nidarosdomen hadde vært bygget etter systemet. Samtidig ga komitéen rosende omtale av Nordhagens reviderte Eposutkast fra 1916. En rasende Macody Lund forfattet et nytt kampskrift, «Ad Quadratum II», der han slaktet komitéens dom, men Stortinget lot seg ikke overbevise – Nordhagens planer ble godkjent i [[1923]], og arbeidet kunne endelig fortsette.

Det ble nå arbeidet på spreng for å få rosevinduet og det innvendige arbeidet i skipet ferdig til Olavsjubiléet [[1930]]. Nordhagen jobbet stadig med forbedringer på vestfrontutkastet sitt, men døde i [[1925]], før han var kommet fram til en endelig utforming. Arbeidet i skipet fortsatte å følge hans planer de nærmeste årene, under midlertidig ledelse av [[John Tverdahl]].