Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

== Maktendring ==
I middelalderen lå makten i hovedsak hos adelige i et føydalsystem, der kongemakten var formelt mektig, men reelt sterkt kontrollert. Det var i Nord-Italia at de store verdiene ble skapt, og Kirken hadde en stor innflytelse i en rekke land, om ikke ren makt. Land som Polen, England og Frankrike var beskjedne makter, Spania eksisterte ikke som stat, Habsburg-dynastiet var riktignok mektig, men langt fra Europas udiskutabelt mektigste familie. Det osmanske rike var relativt beskjedent i utstrekning. 

Fra midten av 1400-tallet så Europa helt annerledes ut. England og Frankrike ble stadig sterkere stater, Polen utvidet seg raskt i nordøst, Det osmanske rike hadde samme utvikling i sørøst, [[Huset Habsburg]] kontrollerte svært mye av det som skjedde i Vest- og Sentral-Europa og Spania var samlet (som Castilla og Aragón i begynnelsen). Kongemakten ble stadig sterkere, både på grunn av taktiske ekteskap, adelens manglende inntekter og krigsevne som følge av pest og uår, samt smarte omdefineringer av maktstrukturen. Kongene kunne stoppe private kriger og borgerkriger, de garanterte lov og orden og kunne med [[hellebard]] og langbue (og senere kuler og krutt) redusere makten til adelsmenn og skape større likhet på slagmarken.<ref>Side 67, Palmer, Colton</ref>

=== Frankrike ===
[[Fil:Saint-Cirq-Lapopie.jpg|miniatyr|[[Landsby]]er som Saint-Cirq-Lapopie ble populære i Frankrike ettersom adelen hadde liten eller ingen kontroll over dem, og innbyggerne selv arbeidet for at samfunnet skulle gå rundt.{{byline| Adam Baker| type=Bilde}} ]]
Til tross for at Frankrikes kongemakt hadde gjort store fremskritt, ble svartedauden og hundreårskrigen en svekkelse både for kongemakten og adel. Det gikk mest utover adelen, og kongen lyktes på 1300-tallet å innføre en rekke skatter som gikk direkte til ham, og ikke, som tidligere, til adelsherrene. Kongen krevde mer skatt enn adelsmennene, noe som gikk hardt utover bøndene. Bøndene selv gjorde ofte opprør, men mest mot adelen. I tillegg forsto de at adelen i liten grad kunne beskytte dem, dermed ble landsbyer, det vil si et relativt stort tettsted med felles dyrkbar jord, styrket. Det var uansett harde tider, og selv i den folkerike byen Paris og omegn ble antall boliger med ildsteder halvert fra 1300 til 1450. Begrensninger i antall bønder, en gradvis overflytting av skatter til kongen og bondeopprør var alle klart svekkende for adelen. Dermed ble føydalismen til slutt så vanskelig å gjennomføre at den sakte ble avviklet. Adel og geistlige unngikk skatt mot at de frasa seg sin selvstendige politiske rolle – for kirken var dette en formalitet ettersom de allerede hadde gjort det. Også økonomisk måtte adelen begrense seg til foretak som passet til adelighet. Handel, for eksempel, ble nå mer en beskjeftigelse for borgerne.<ref name="fra">Side 175-80, Fuglestad</ref> I tillegg ble bøndene i stadig større grad selveiende, slik at adelen satt igjen med stadig mindre påvirkningskraft.<ref>Side 180, Fuglestad</ref>

Da [[Jeanne d'Arc]] og kong [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]] fikk snudd i krigen mot England og samlet Frankrike, var det dermed kongemakten som sto sterkest. Etter krigens slutt i 1453 lyktes det Karl VII å styrke kongemakten ytterligere.<ref>Side 310, Greer, Lewis</ref> I 1461 tok [[Ludvig XI]] over som konge av Frankrike. I de 22 årene han var konge lyktes han å samle Frankrike gjennom å bekjempe bandittgrupper, bygge opp den kongelige hæren og å beseire opprørske adelsfolk. Han innførte de facto [[enevelde]]. Han spilte også på kaoset fra fortiden da han en eneste gang innkalte [[Stenderforsamlingen]]. Ved å minne stenderforsamlingen på kaoset og anarkiet før han tok over, fikk han dem til å tillate ham å styre uten deres innblanding i fremtiden.<ref name="Side 69-70, Palmer, Colton"/> En tredje grunn til at kongen styrket makten var utviklingen av skytevåpen med krutt som gjorde at adelen ikke lenger var klart overlegen på slagmarken.<ref>Side 311, Greer, Lewis</ref> En av grunnene til at kongen lyktes i å bli sterk militært, var at han brukte deler av inntektene sine på å skaffe seg et artilleri og en stående hær av leiesoldater. Dermed hadde kongen både formell og reell makt, basert på en sterk hær. Likevel hadde adelige mye lokal makt, og kongen måte fortsatt forhandle om å øke skatter. Kongen fikk økt makt, men det var ikke et stabilt system. De borgerne som tjente nok penger, kjøpte seg en adelstittel. Slik var de rike alltid fritatt fra skatter, og inntektene til staten forble små. Selv om Frankrike ble en stormakt, var det en stat på leirføtter, noe som ble tydelig på slutten av 1700-tallet.<ref name="fra" /> 

Kongen fortsatte å ha kontroll over stadig større deler av Frankrike. I 1516 ble for eksempel kong [[Frans I av Frankrike|Frans I]] enig med pave [[Leo X]] (for øvrig en Medici) om at så lenge paven fikk penger av den franske kirken, skulle kongen utnevne biskoper og abbeder. Den statlige kontrollen over Frankrikes kirke var så stor at de franske kongene ikke så noe behov for å forholde seg til protestantismen. Tradisjonelt ble protestantismen støttet av opplyste adelige, men ettersom adelen i Frankrike var svekket, var det ikke spesielt god grobunn for protestantene.<ref name="Side 70, Palmer, Colton">Side 70, Palmer, Colton</ref> Frankrike var på den tiden i krig flere steder i Italia, bare delvis med suksess. De lyktes i ti år i målet om å få kontroll over [[Kongeriket Napoli]], men i 1505 ble de drevet ut. Milano hadde de lenger, men i 1522 ble de drevet ut der også.<ref>Side 213-14, Fuglestad</ref>

=== England ===
[[Fil:Henry7England.jpg|miniatyr|[[Henrik VII av England]] skapte stabilitet og trekk av enevelde under sitt styre. Likevel forhindret han adelens maktmisbruk og skaffet fred, så han var relativt populær.]]
Hundreårskrigene hadde svekket kongemakten i England, og adelen sto langt sterkere der enn den gjorde  i Frankrike. Til gjengjeld sto bøndene markant svakere. England hadde en sterk klasse med selveiende landeiere: disse var ikke enkeltstående bønder, men store godseiere, noen adelige, andre ikke. Kongemakten hadde tidligere lyktes i å skattlegge eksport av blant annet ull og skinn, noe som begrenset antall eksportører og antall utsalgssteder til én av hver. Franske områder ble tapt, bortsett fra byen [[Calais]], som forble engelsk til 1558. Dermed fikk også den økonomisk viktige gruppen ''The Company of the Merchants of the Staple'' (''staple'' er et synonym for monopol), som holdt til der, og langt på vei kontrollerte ullhandelen med Europa, fortsette. Økonomien var langt på vei en pengeøkonomi, og handelsstanden fikk en tidlig form for [[merkantilisme]] allerede på slutten av 1300-tallet. Landsbyer ble også styrket i England og hadde pengeøkonomi fra tidlig av. Føydalismen ble erstattet av en mer økonomisk form for kontrakt mellom bønder og jordeiere, slik at jordeierne ikke eide menneskene på jordlappen, men bare jordlappen. Slik var England langt på vei et tidligkapitalistisk land.<ref>Side 180-84, Fuglestad</ref> 

Pandemien [[svartedauden]], [[hundreårskrigen]] og de påfølgende skatteøkningene samt støtte til Wyclif-bevegelsen skapte bondeopprør sent på 1300-tallet. Dette medførte at bøndene, som var vel beleste og opplyste, fikk fjernet skattene og ta del i fordelene som kom etter den brutale reduksjonen av mennesker etter svartedauden, det vil si etterspørsel etter arbeidskraft. Adelen måtte se seg om etter andre inntektskilder, og den mest åpenbare var den som krevde færrest mulig mennesker og som ga mest mulig avkastning for minst mulig investering: saueull. Adelen satset mye på å produsere ull som allerede var et vel etablert næring. På 1400-tallet fikk de tak i [[Flandern|flamske]] vevere og satte ut ullproduksjonen til landsbygdene for å omgå laugsreglementet, brukte vannkraft og betalte dermed mindre for produksjonen. Ved å bruke bondekoner og andre som vevere, begynte også britene å produsere, som i Flandern, foredlede tekstilvarer. Råull gikk ned i pris og ullvarer gikk opp. Dette var viktig fordi ferdigproduserte ullvarer ikke ble inkludert av staple-systemet, og fordi det lønte seg å fremstille ferdigvarer. Mellom 1361 og 1490 ble eksport av råull redusert til en tredjedel, mens eksporten av tøy ble firedoblet i samme periode. England ble utover 1400- og tidlig 1500-tall den dominerende produsenten av tøyer. Landet produserte mer enn hanseatene og norditalienerne til sammen. Særlig var handelen med Antwerpen stor i denne tiden. Denne proto-industrielle arbeidsmåten ble viktig for England de nærmeste tre hundre årene.<ref>Side 182-86, Fuglestad</ref>.

Da den dyktige soldatkongen [[Henrik V av England|Henrik V]] døde i 1422, tok hans sønn [[Henrik VI av England|Henrik VI]] over, men han var sin far underlegen, både politisk og militært. Frankrike bekjempet engelske tropper og drev dem vekk fra fastlandet. Mange tvilte dermed på Henrik VIs evner. Dette gjaldt særlig [[Richard Plantagenet, 3. hertug av York]]. Richards «hvite roser», etter våpenskjoldet til hertugen, sloss mot de lojale troppene til Henrik VI, de «røde roser», etter våpenskjoldet til Lancaster. Krigen, kalt [[rosekrigene]], varte til 1485. Det så ut til at krigene skulle slutte i 1471 da Richard av Yorks sønn [[Edvard IV av England|Edvard]] beseiret Henrik VIs styrker, fengslet ham og selv ble kronet til konge. Edvard styrte frem til 1483. Hans to sønner skulle overta, men i mellomtiden styrte [[Richard III av England|Richard III]], helt til han to år senere ble drept i [[slaget ved Bosworth Field]]. Fra da av var [[Henrik VII av England|Henrik VII]] konge. Han var opprinnelig av Lancaster-familie, om enn langt ute i slekten. For å skape balanse giftet han seg med datteren av Edvard IV, og fikk dermed en viss legitimitet ved å forbinde familiene. Det nye dynastiet ble med dette Tudor og ikke Lancaster eller York. Riksvåpenet hadde begge rosene i seg.<ref>Side 98-101, Hibbert</ref>

Under Henrik VII ble det fred i England, og selv om han brukte sin nyvunne makt til å styrke kongemakten på bekostning av adelen og tredjestanden, var han populær. Han fikk fjernet private hærer slik at borgerkrig ikke skulle kunne skje igjen. Han satte opp en egen rettssal i det såkalte Stjernekammeret, der eiendomstvister skulle avgjøres. Selv om kongen misbrukte domstolen for å øke makten var den mer forutsigbar enn tidligere løsninger.<ref>Side 69, Palmer, Colton</ref> Henrik VII var selv gjerrig og lite interessert i å øke skatter eller å gå til krig. For å tjene penger oppmuntret han til produksjon av tøy til eksport som han selv skattla. I tillegg bygget han opp en sterk handelsflåte, noe som gjorde både de adelige som satt i Parlamentet (etter 1445 var det ikke lov for verken storbønder, ''yeomen'', eller folk av lavere rang å sitte der) og kongen selv fornøyd.<ref>Side 100, Wiesner-Hanks</ref> Adelen hadde blitt noe stagget av Henrik VII, men de hadde skaffet seg stor lokalpolitisk makt etter at de tok over som juridisk overhode som «fredsdommer».

=== Spania ===
[[Fil:Ferdinand of Aragon, Isabella of Castile.jpg|miniatyr|[[Ferdinand II av Aragón]] og [[Isabella I av Castilla]] samlet Spania og startet landets storhetstid gjennom en streng kristning av befolkningen.]]
{{se også|Reconquista|oppdagelsen av Amerika}}
I motsetning til de andre stormaktene, var ikke Spania et enevelde, og det var ikke ett rike. Selv om begrepet «Spania» eksisterte, og det betydde den delen av Den iberiske halvøy som ikke var Portugal, var ikke Spania samlet på noen måte. De spanske områdene var en rekke selvstendige kongedømmer som ble stadig færre. På 1400-tallet ble de redusert til to: [[Castilla]] og [[Aragóns krone|Aragon]]. Disse ble til i en [[personalunion]] mellom Ferdinand av Aragnon og Isabella av Castilla. Det var lite felles-spansk følelse innad, blant annet var språkene i Castilla og Aragón forskjellige, og de hadde forskjellige styresett. Slik var i lang tid unionen en ren personalunion der landene beholdt sin selvstendighet, om enn navnet Spania dukket opp som et begrep allerede tidlig på 1500-tallet. Fellesskapsfølelsen bestod av at de to rikene felles hadde bekjempet muslimenes innflytelse i områdene og de hadde felles tilhørighet til en spansk-katolsk kirke.<ref name="Side 70, Palmer, Colton"/>

Kirkens samlende funksjon ble tydelig. I 1478 lyktes det dronning Isabella å overtale paven til å gi tillatelse til å starte en kongelig [[inkvisisjon]]. Dette ble senere fulgt av at Spania fikk overdratt mesteparten av pavens makt til den spanske kirken. Inkvisisjonen skal ha tatt livet av 2000 mennesker under [[Tomás de Torquemada]], den første storinkvisitoren.<ref>Side 233, Fuglestad</ref> Tallet på drepte under hele [[Den spanske inkvisisjonen]] (som varte til 1834) diskuteres stadig: Påstander om at antall drepte var mellom 30&nbsp;000 og 300&nbsp;000 er blitt imøtegått og historikere har sagt at tallet kan være så lavt som 1250.<ref>Sophie Arie: [https://www.theguardian.com/world/2004/jun/16/artsandhumanities.internationaleducationnews Historians say Inquisition wasn't that bad] - The Guardian, 16. juni 2004, hentet 3. oktober 2018</ref> Foranledningen for inkvisisjonen var i hovedsak negative holdninger til jødene og muslimene blant kastiljanere og aragonesere. I 1473 var det flere voldelige opptøyer, delvis påvirket av propaganda fra tiggerordener og suksessen med å tvangskonvertere jøder og muslimer til kristendommen. I 1492, da Spania ble samlet etter at [[Granada]] falt, fikk jøder ved [[Alhambra-dekretet]] valget mellom å konvertere eller å forlate landet med fire måneders frist – og da uten å få med seg sine eiendeler. Av dem ble 180&nbsp;000 først slaver, så tvangskonvertert i Portugal og brukt som unnskyldning til å få en inkvisisjon også der. De [[sefardiske]] jødene som forlot Den iberiske halvøy slo seg ned i hele Middelhavsområdet (Nord-Afrika, Det osmanske riket), noen reiste til Nederland og Nord-Tyskland. Spania på sin side ble fortsatt samlet på kristent grunnlag, noe som inkluderte en rasistisk politikk som het ''limpieza de sangre'' - blodets renhet. De som skulle få posisjoner i det offentlige måtte bevise at de ikke hadde ikke-kristent blod i årene.<ref>Side 232-235, Fuglestad</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=Jødenes historie i Europa|etternavn=Lorenz|fornavn=Einhart|utgiver=Dreyers forlag|år=2020|utgivelsessted=Oslo|sider=29-30|kapittel=Den sefardiske verden}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey|url=https://www.cambridge.org/core/books/holocaust-in-greece/german-occupation-and-the-holocaust-in-greece-a-survey/10FC0F5A055B45EE5ACA24871CAC25CB|utgiver=Cambridge University Press|oppslagsverk=The Holocaust in Greece|dato=2018|isbn=978-1-108-47467-2|side=15–35|doi=10.1017/9781108565776.003|fornavn=Iason|etternavn=Chandrinos|fornavn2=Anna Maria|etternavn2=Droumpouki|redaktørfornavn=A. Dirk|redaktøretternavn=Moses}}</ref> Kort etter erobringen av Granada, og samtidig med fordrivelsen av jøder og muslimer, utrustet Isabella og Ferdinand en ekspedisjon til India (som skulle seile mot vest) under ledelse av [[Christofer Columbus]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Kristoffer Columbus|url=http://snl.no/Kristoffer_Columbus|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2022-05-01|besøksdato=2022-06-09|språk=nb|fornavn=Carl Fredrik|etternavn=Feddersen}}</ref><ref>Liss, Peggy (1992): ''Isabel the Queen'', Oxford University Press, s. 298</ref>

Det spanske kongerikets største trussel var Frankrike. Frankrike erklærte ikke alltid krig, men de hadde vedvarende interesse for landet i sør. Løsningen ble lik den i Østerrike, det vil si å gifte bort sine barn strategisk. Det spanske kongeparets eldste datter giftet seg med [[Manuel I av Portugal]], og deres to andre barn, Juan og Juana, giftet seg inn i [[Habsburg]]-slekten, og yngstedatteren [[Katarina av Aragon|Katarina]] giftet seg med [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]].<ref>Side 107, Wiesner-Hanks</ref>

Spania ble også sterkt på grunn av at Ferdinand og Isabella startet en trend som skulle perfeksjoneres av oldebarnet [[Filip II av Spania|Felipe II]], nemlig kompetente rådgivere. Ved å utvide sitt personlige råd, kunne de både ta kontroll over oppgaver som tidligere var administrativt og geografisk vanskelig å styre via rådgivere som var nære dem. Dermed ble de godt informert om hva som skjedde og hva som burde gjøres. Adelige mistet dermed mye makt, ettersom rådet ofte besto av enten lavadelige eller ikke-adelige med god utdannelse. For å hindre adelige med ambisjoner om opprør, hadde de en stående hær.<ref>Side 108, Wiesner-Hanks</ref>

=== Italia ===
{{se også|Den italienske renessansen|De italienske kriger}}
Italia utviklet seg vesentlig anderledes enn resten av Europa. Det var aldri spesielt føydalt, og i 1450-årene bestod Italia av mange småstater styrt av mektige familier som satset på handel heller enn jordbruk. De mektigste etter 1450 var [[Francesco I Sforza|Sforza]] i det militaristiske [[Hertugdømmet Milano]] og [[Medici]] i bank- og handelsimperiet i [[Firenze]]. Det både militaristiske og handelsfokuserte [[Venezia]] hadde ikke en enkelt dominerende familie, men det var noen få familier som hadde fordelt kontrollen seg imellom. I 1454 gikk Venezia og Milano sammen om Lodi-avtalen, som sikret fred mellom de to byene. Året etter ble det en samarbeidsavtale mellom Napoli, [[Kirkestaten]], Firenze, Venezia og flere andre store og små byer og hertugdømmer om å stå sammen mot invaderende styrker fra islamske land. De to avtalene var med på å skape fred i Italia i 50 år.<ref>Side 76-86, Cassina Wolff</ref> Italienske bystater ansatte etter hvert representanter hvis oppgave var å hente inn nyheter og rykter utenfra, og holde god tone med områder de ønsket å ha gode relasjoner til. Slik startet trenden med ambassadører fra de italienske bystatene.<ref name="amb">Side 119-120, Wiesner-Hanks</ref>

I 1494 innledet Frankrike krig med Italia for å gjenvinne [[Kongedømmet Napoli]]. Imidlertid reagerte ikke de italienske statene samlet, som mot [[maurere|maurerne]] (fellesbetegnelse på muslimer fra Spania og Nord-Afrika). men opptrådte delt og i egne avtaler. Disse krigene ble kostbare og utmattende, og fram til 1560 ble stormaktene i Italia slitt ut.<ref>Side 97-98, Cassina Wolff</ref> I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i [[Catau-Cambresis]]. Innen da hadde franske, spanske eller andre makter delt landområdene opp. Italia forble reelt splittet til 1870, med spede forsøk på samling tidlig på 1800-tallet under [[Napoleon]].<ref name="amb" />

=== Det tysk-romerske rike og Habsburg ===
[[Fil:Frederick III and Eleanor of Portugal.jpg|miniatyr|Mens andre gikk til krig, valgte [[Fredrik III av Det tysk-romerske rike]] ekteskap, her med sin kone [[Eleonora av Portugal]], som maktmiddel.]]
[[Det tysk-romerske rike]] besto i hovedsak av tre typer småriker. Det var de dynastiske monarkiene, ofte grevskap, fyrstedømmer eller hertugdømmer, inkludert [[Kurfyrstedømmet Sachsen]], [[Hertugdømmet Bayern]] og [[Markgrevskapet Brandenburg]]. I tillegg var det kristne småriker kalt [[Rikskloster]], styrt av abbeder og biskoper. Den tredje kategorien var selvstendige byer, ofte handelsbyer. De var små i geografisk utbredelse, men store i økonomisk betydning.<ref>Side 72, Palmer, Colton</ref> Det var med andre ord tre hovedtyper av riker med egne rettigheter, styresett, funksjoner og tradisjoner. Det var i deres interesse at keiseren ikke fikk for mye makt i de enkelte småstatene. En viktig motvekt mot keiserens makt var at den ble gitt gjennom valg, ikke gjennom arv. Det betyr at de mektige kurfrystedømmene som valgte keiseren, fikk motytelser av keiseren gjennom at han måtte gå med på bindende avtaler som begrenset hvor mye han kunne overstyre de enkelte statenes rettigheter.<ref name="søttifire">Side 74, Palmer, Colton</ref>

I 1452 ble erkehertugen av Østerrike valgt som keiser av Det tysk-romerske rike under navnet [[Fredrik III av Det tysk-romerske rike|Fredrik III]]. De enkle smårikene innførte en form for enevelde etter påvirkning fra andre europeiske land. Det betydde at det var mindre lokal opposisjon til hertuger, borgermestre og andre monarker. Dette gjorde det også vanskeligere for keiseren å sette opp konkurrerende makter mot hverandre.<ref name="søttifire" /> I Det tysk-romerske rike som helhet fikk man aldri den samme samlingen. Det var i hovedsak tre store hindringer for å få til denne utviklingen. Den første var at de enkelte småstatene hadde mye makt. Den andre var at keiserne og kirken, som oftest paven, hadde en intern maktkamp. Selv om paven tapte mye direkte makt, ble også Det tysk-romerske rikes makt redusert, blant annet mistet de den strengt talt formelle makten de hadde over Nord-Italia. I tillegg bygget det opp om religiøs strid som eksploderte under reformasjonen. Den tredje var at i tillegg til vanskelige vasaller i form av hertuger, biskoper og andre, samt interne religionskriger, var også Det tysk-romerske rike mye av tiden i kamp mot Frankrike. Frankrike hadde mistet områder i Italia etter et samarbeid mellom det nyskapte Spania og Det tysk-romerske rike, og selv om det var en skjør fred i Maximilians keisertid, ble det flere kriger mellom sønnesønnen [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]] og [[Frans I av Frankrike|Frans I]]. Til sammen fire kriger mellom de to foregikk mellom 1521 og 1544.<ref>Side 113-115, Wiesner-Hanks</ref>

[[Huset Habsburg]] var mindre opptatt av å øke makten i det fragmenterte riket og mer opptatt av å utvide sine personlige arveland. Fredrik III hadde allerede Østerrike og begynte med ekteskap som strategi for å utvide makten. Han giftet seg med [[Eleonora av Portugal]], noe som skaffet ham noen nye landområder og mange penger. Han fikk ordnet det slik at sønnen, [[Maximilian I av Det tysk-romerske rike|Maximilian I]], ble gift med [[Maria av Burgund]], noe som gjorde at Habsburg utvidet personlig makt til de svært rike områdene [[De burgundiske Nederlandene]], [[Burgund]] og [[Luxembourg]]. Maximilian I giftet bort barna sine slik at også Spania kom inn under Habsburg-dynastiet via sønnen [[Filip I av Castilla|Filip]] («Felipe» på spansk). De økonomisk innbringende ekteskapene skapte ordtaket «''La de andre gå til krig, du, lykkelige Østerrike, gift deg''» (''Bella gerant alii, tu felix Austria nube'').<ref>Side 98, Wiesner-Hanks</ref> Det faktum at sønnen Maximilian tok over i et valgkongedømme, var også uvanlig, men dette startet en lang tradisjon der huset Habsburg styrte reelt dynastisk, selv om de formelt ble valgt.<ref name="tjueen" />

Maximilian la planer på vegne av sine barnebarn. Det nylig sammenslåtte landet Spania hadde blitt sikret via først hans datter [[Margarete, erkehertuginne av Østerrike|Margrete]] og deretter av hans sønn Filip. Filips datter [[Maria av Østerrike|Maria]] ble gift med [[Ludvig II av Ungarn]]. Maximilian døde i 1519, syv år før svigersønnen Ludvig II av Ungarn.<ref name="tjueen">Side 21, Pieter M. Judson ''The Habsburg Empire A New History'', The Belknap Press of Harvard University Press, Cambridge, Massachusettsm 2016</ref>

=== Polen-Litauen ===
[[Polen-Litauen]] begynte i 1386 sin vei mot imperioum. Da giftet prinsesse [[St. Hedvig av Polen|Jadwiga]] seg med [[Vladislav II Jagello av Polen|Vladislav Jagello]], som var storfyrste av Litauen. Han konverterte til kristendommen og styrte de to store områdene samlet i en [[personalunion]]. For Jagello var styrking av Polen-Litauen og svekking av Den tyske orden avgjørende. De kombinerte polsk-litauiske styrkene bekjempet Den tyske orden og fikk [[Preussen]] underlagt polsk styre. Utfordringene for Polen var imidlertid at i perioden fra 1370 til 1386 hadde adelen, da Polen ble styrt av svake konger, skaffet seg stadig flere rettigheter. Polen hadde ikke en sterk sentral myndighet, i motsetning til langt større Litauen, som vokste under Jagello. Likevel var det klart at Polen på 1400-tallet var å regne som en stormakt. I en periode var Polen-Litauens konge også konge av Ungarn.<ref>Kart 23, Dennis P. Hupchick, Harold E. Cox: ''The Palgrave Concise Historical Atlas of Eastern Europe'', Palgrave, New York, 2001</ref>

=== Det osmanske rike og Balkan ===
[[Fil:Zonaro GatesofConst.jpg|miniatyr|[[Mehmed II]] inntok [[Konstantinopel]] i 1453.{{byline| Gateso Zonaro| type=Malt av }}]]
I Sørøst-Europa hadde [[Murad I]] av Det osmanske rike utnyttet intern kriging på Balkan slik at han i årene fra han besteg tronen i 1360 og ble offer for attentat i 1389, hadde lagt under seg Nordvest-Anatolia og et stort område i Nord-Hellas og Bulgaria.<ref name="murad">Kart 22, Hupchick, Cox</ref> [[Slaget ved Kosovosletta]] i juni 1389 regnes som viktig. Selv om Murad I selv falt og Det osmanske rike tapte mange menn, beseiret de den samlede slavisk-rumenske hæren. Kort tid etter ble Bulgaria oppløst som politisk enhet, og [[Vallakia]] ble et lydrike under osmanerne. [[Bayezid I]], med kallenavnet «Lynet», tok over styret, og knuste et angrep fra ungarsk side i 1396. Grunnen til at osmanerne hadde lyktes så godt var delvis [[janitsjar|deres stående hær]], dels deres ekspertise i feltartilleri, dels en relativt respektfull behandling av kristne og dels at de kristne motstanderne var dårligere forberedt. Da osmanerne angrep var det bare Venezia som hadde militære styrker som kunne gjøre reell motstand. Venezia var imidlertid ikke interessert i krig, men ville heller finne en løsning som ikke svekket deres interesser.<ref>Side 254-55, Fuglestad</ref>

Flere sultaner lyktes i å svekke Venezia og andre motstandere, og Det osmanske rike fikke et godt grep om det østre Middelhavet. Bare et mislykket angrep mot Ungarn stoppet osmanerne noe, men et ungarsk forsøk på å gjenvinne områder for kristendommen ble knust.<ref name="murad" /> Det som hindret den taktisk dyktige og raske Bayezid I i å slå til i større deler av Europa var ikke trussel vestfra, men heller nordøstfra. [[Timur Lenk]] bekjempet osmanerne, og Bayezid I falt i slaget i 1402. Etter at Lenk trakk seg tilbake og senere ledere av hans [[Timurid-dynastiet|Timurid-dynasti]], også reduserte sin interesse, kunne osmanerne gjenoppta sin virksomhet i 1413. Selv om dette hadde vært en fin tid for slaviske folk å gjøre opprør mot osmansk styre i Sørøst-Europa, som ikke ble påvirket av Lenk, skjedde det ikke. Det vil si, Albania gjorde opprør under [[Skanderbeg]], sterkt støttet økonomisk av Venezia og moralsk av paven. Imidlertid fikk ikke [[Det bysantinske rike]], nå redusert til hovedstaden [[Konstantinopel]], støtte vestfra. De siste keiserne prøvde å sette den ortodokse kirken under Paven for å få støtte, men fikk en kald skulder og ble styrtet av sine egne. Moskva valgte dermed å bryte med Konstantinopel og starte sin egen ortodokse kirke.<ref>Side 255-56, Fuglestad</ref>

Selv om Konstantinopel lenge hadde vært vanskelig å innta på grunn av bymurene, ble det osmanske artilleriet for tøft for byen. [[Mehmed II]], erorbreren, inntok [[Konstantinopel]] i 1453, og beseiret dermed bysantinerne en gang for alle. Deretter beseiret han serberne, bosnierne og albanerne i tur og orden, og reduserte markant Venezias nærvær i øst. Det osmanske riket strakk seg etter dette helt opp til [[Transilvania]]. I 1504 ble også Moldavia og [[Bessarabia]] del av Det osmanske rike, og de delte nå grense med både Ungarn og Polen.<ref name="murad" /> Det østre Middelhavet, tidligere Venezias domene, var nå delt mellom Venezia og Det osmanske rike. Osmanerne tok alle de bysantinske enklavene og alle øyene i Egeerhavet med unntak av Rhodos, Kreta og Kypros. Så lenge de stilte med mannskaper til marinen, fikk øyene internt selvstyre.<ref>Side 257, Fuglestad</ref>

Det var imidlertid ikke bare krig og beleiring som møtte osmanerne. Fra 1535 av inngikk de en avtale med Frankrike, og handel mellom Marseille og havnebyer i det østre Middelhavet foregikk i stor grad. Franske handelsmenn ble behandlet i spesielle rettssaler der deres ord hadde like stor vekt som ordene til en muslim.<ref>Side 220, Palmer/Colton</ref>

=== Ungarn ===
[[Fil:Central europe 1572.png|miniatyr|Ungarn ble delt i tre utover på 1500-tallet. En tredjedel (lysegrønt) var direkte under [[Det osmanske rike]], en tredjedel (mørkegrønt) var Transylvania, styrt på osmansk nåde, og den siste (lyseblått) tilhørte [[Huset Habsburg]].]]
Ungarns hovedproblem i denne tiden var Det osmanske rike som ville utvide sitt imperium. Ungarerne hadde lyktes i august 1456 å stoppe dem under beleiringen av Beograd (da en ungarsk by ved navn Nándorfehérvar) anført av militærlederen [[János Hunyadi]]. János selv falt i krigen. Dessverre for Ungarn, lyktes de i liten grad å stå samlet i å gjenerobre nye områder etter Beograd. Selv om albanerne, Ungarn, Venezia og flere andre kjempet mot Det osmanske rike, utkjempet de også interne kamper. Spesielt de største maktene av dem, Ungarn og Venezia, var i hyppige konflikter fordi begge ville kontrollere kysten i [[Dalmatia]]. Venezia ga til slutt opp, og Ungarn tok over kysten. Samtidig sto de alene mot Det osmanske riket.<ref>Side 257-58, Fuglestad</ref>

En av grunnene til at Ungarn sto uten allierte kan ha vært den markante «ungarskheten» som styrte i landet. I motsetning til Polen, som hadde hatt dynastier med utenlandsk bakgrunn, især fransk, var Ungarn uvillig til å gi kongetronen til ikke-ungarske dynastier. Lokale stormenn ble heller foretrukket. Det gjorde at mange nabolands ledere oppfattet dem med skepsiske. I tillegg var det daværende Ungarn rikt på grunn av gruvedrift og ganske stort i utstrekning – omtrent tilsvarende dagens Ungarn, Slovakia, mye av Kroatia og øvre halvdel av Romania, da [[Transilvania]] (Nedre halvdel, [[Valakia]], tilhørte Det osmanske rike). [[Mattias Corvinus]], også kalt Mátyás Hunyadi, lyktes både i å ha en stående hær og en adel som betalte skatt, begge et tydelig tegn på en svært styrket kongemakt. Denne stormaktstiden var knyttet til Corvinus, og etter ham kom en konge som ga etter for press og reduserte kraftig adelens skatter, la ned den stående hæren og ga etter for adelens makt. Et bondeopprør mot adelen i 1514 ble slått ned, noe som medførte at Ungarn innførte evigvarende [[livegenskap]] for sine bønder.<ref>Side 262-264, Fuglestad</ref>

I Ungarn begynte situasjonen å bli komplisert i 1526. Undertrykkelse på religiøs og etnisk grunnlag hadde, i tillegg til den harde straffen som de opprørske bøndene ble utsatt for, gjort at det var få som var villige til å kjempe for Ungarn. Kong Ludvig II fikk dermed store problemer da han møtte Det osmanske rike til kamp i [[Slaget ved Mohács (1526)|slaget ved Mohács]]. Ungarn tapte og Ludvig II døde. Dette gjorde at Habsburgerne fikk en mulighet til å bli konger av både Ungarn og Kroatia. Ganske fort ble [[Ferdinand I av Det tysk-romerske rike|Erkehertug Ferdinand]], bror av den mektige keiser [[Karl V av Det tysk-romerske rike]], uansett konge av Böhmen. Han hadde allerede den noe intetsigende, men formelt viktige tittelen [[konge av romerne]], men de ungarske adelsmennene var ikke overbeviste, og omtrent halvparten foretrakk [[Johan Zápolya]], fyrste av Transylvania. To fraksjoner kjempet om makten, hver av dem støttet av flere ungarske adelige. Ferdinand hadde også sin bror på sin side, mens Suleiman den store støttet Zápolya. Til tross for tidlige seire til Zápolya, ble erkehertug Ferdinand stadig mektigere, og han bekjempet sin rival, som flyktet til Polen. Likevel var ungarere flest lite begeistret for Habsburgerne, og det varte til langt ut i 1540-årene før Ferdinand gjennomførte et stort angrep på [[Buda]]. Angrepet ble til en beleiring som endte med at Det osmanske rike beseiret Ferdinand og tok Buda selv. Nå var det lite igjen av den rent ungarske delen av Ungarn, men Transylvania, formelt selvstendig, og Habsburgs Ungarn eksisterte fortsatt.<ref>Side 98, 282-23, Greengrass</ref>

=== Skandinavia ===
[[Fil:Portræt af Christian II.jpg|miniatyr|[[Christian II av Danmark, Norge og Sverige|Christian II]] lyktes egenhendig å ødelegge enhver mulighet for union mellom Danmark og Sverige. {{byline| [[Michael Sittow]] |type=Malt av}} ]]
Skandinavia var i utgangspunktet tre forskjellige riker, men etter en maktkamp mellom [[Albrekt av Mecklenburg]] og andre, de mektige [[hanseatene]] inkludert, ble etter hvert Norge, Sverige og Danmark samlet under den politisk dyktige [[Margrete I]] – dronning av Danmark. Rent formelt var det hennes grandnevø, [[Erik av Pommern]], som styrte fra 1396, men det var underforstått at Margrete, som «mektig frue og husbonde», hadde den reelle makten. Da hun døde i 1412 viste Erik av Pommern seg som en langt mindre egnet konge, og han dro de tre landene inn i krig med hanseatene i 1420-årene. Hanseatene stengte handelen i Bergen og innførte blokade. I tillegg fikk de ansatt [[Kaperfart|kaprere]], bestående av et brorskap med sjøfarere fra Rostock og Wismar. Denne sjørøvervirksomheten sto ikke tilbake for vikingenes herjinger 400 år tidligere. Erik ble i 1440 avsatt i samtlige land etter stor misnøye med alle krigene og vanstyre. Dessuten var man misfornøyd med at han hadde gitt bort store landområder til utlendinger for å blidgjøre dem.<ref>Side 208-214, Jón Viðar Sigurðsson, Anne Irene Riisøy: ''Norsk historie 800 - 1536 Frå krigerske bønder til lydige undersåttar'', Det Norske Samlaget, Oslo, 2011</ref> 

Sverige hadde den svakeste tilknytningen til Kalmarunionen. Under [[Christian I av Danmark og Norge|Christian I]] var de tre skandinaviske rikene samlet i en kort periode etter at han gikk til krig mot dem og vant. Imidlertid ble seieren kortvarig. Etter en relativt fredelig tid under [[Hans av Danmark, Norge og Sverige|kong Hans]] fulgte den blodtørstige kong [[Christian II av Danmark, Norge og Sverige|Christian II]], som tok livet av en rekke svenske adelsmenn (i ettertid kjent som [[Stockholms blodbad]]) og ved det for århundrer fremover ødela for framtidig samarbeid mellom Sverige og Danmark.<ref>Side 217-18, Sigurðsson, Riisøy</ref>

I forholdet mellom Danmark og Norge, var Danmark den klart overlegne parten. Norge hadde blant annet en svak militærmakt og bare en håndfull borger, i en tid der borger og tilhørende kavaleri var basisen for makt. I tillegg hadde svartedauden og Erik av Pommerns kostbare kriger gjort Norge fattige, og den norske [[leidang]]en var sterkt begrenset og brukte gammeldagse skip. I hele denne perioden var Norge dermed utdatert i forhold til hanseater og dansker med tanke på skipsfart. De lokale riksrådene i Norge hadde blitt redusert, og kongen, som gjerne holdt seg i Danmark, kunne styre Norge med færre utfordringer enn tidligere.<ref>Side 219-23, Sigurðsson, Riisøy</ref> I tillegg førte [[svartedauden]] i Norge, som i resten av Europa, til at det ble vanskeligere å finne arbeidskraft. I flere andre land prøvde adelen å knesette prinsippet om at de livegne skulle arbeide for de samme betingelsene som før svartedauden, altså med kontrakter som bandt dem til stedet de tilhørte og arbeidet gratis noen dager i måneden. Dette var umulig i Norge, ford det første fordi Norge aldri hatt en sterk nok adel til å innføre føydalismen, og for det andre var den nå ytterligere svekket. Dermed ble vanlige folk sterkere og adelen svekket. En svekket adel var også en svekket maktfaktor i forholdet til Danmark.<ref>Side 239-43, Sigurðsson, Riisøy</ref>