Redigerer Perikles (avsnitt)

=== De siste militære operasjonene og hans død ===
Hæren til Sparta plyndret Attika på nytt i 430, men Perikles lot seg ikke rokke og nektet å revidere sin opprinnelige strategi. Han var ikke villig til å møte den spartanske hæren i slag, og ledet igjen en sjøekspedisjon for å plyndre kysten av Peloponnes. Denne gangen tok han med seg 100 skip. Ifølge Plutark skremte en [[måneformørkelse]] mannskapet rett før skipene seilte, men Perikles brukte [[astronomi]]sk kunnskap han hadde skaffet seg fra Anaxagoras for å roe dem ned.

Sommeren samme år brøt det ut en [[epidemi]] som rystet athenerne. Den nøyaktige identiteten til [[pesten i Athen|sykdommen]] er usikker og har vært kilde for mye debatt. Byens harde tider som epidemien skapte, utløste et nytt opprop fra befolkningen, og Perikles ble tvunget til å forsvare seg i en emosjonell siste tale som Thukydid presenterer en tolkning av. Denne regnes som en monumental tale som avslører Perikles dyder, men også hans bitterhet mot sine medborgeres utakknemlighet. Midlertidig klarte han å temme folkets harme og red av stormen, men hans interne fienders forsøk på å undergrave ham gav til slutt resultater. De klarte å frata ham generalembetet og å gi ham en bot som var mellom 15 og 50 talenter. Antikke kilder nevner at [[Kleon]], en stigende og dynamisk protagonist i den athenske politiske arena under krigen, som den offentlige anklageren i rettssaken til Perikles.

Men innen et år, i 429, tilgav ikke bare athenerne Perikles, men gjenvalgte ham som strategos. Han ble gjeninnsatt med kommandoen over den athenske hæren og ledet alle dens militære operasjoner i løpet av 429. Han hadde igjen makten i sine hender. Men det året var Perikles vitne til begge sine legitime sønners død, [[Xantippos]] og hans elskede [[Paralos]] som han hadde med sin første kone, i epidemien. Hans moral var undergravd, han brøt ut i tårer og selv ikke Aspasias selskap kunne trøste ham. Han døde selv av sykdommen høsten 429 f.Kr.

Rett før han døde var hans venner samlet rundt hans seng og talte alle hans dyder i fredstid og understreket hans ni krigstroféer. Perikles var omtåket, men hørte dem og avbrøt dem og poengterte at de hadde glemt å nevne hans edleste og største titler i sin beundring. «For,» sa han, «ingen levende athener sørget aldri på grunn av meg.» Perikles levde under de første to og et halvt årene i Peloponneskrigen, og ifølge Thukydid var hans død en katastrofe for Athen, siden hans etterfølgere var ham underlegen. De foretrakk å tilskynde alle de dårlige vanene hos mobben og fulgte en ustabil politikk hvor de var mer opptatt av å være populære enn brukbare. Med disse bitre kommentarene, minner ikke bare Thukydid tapet av en mann han beundret, men han kunngjør også ustabiliteten i Athens unike ære og storhet.