Redigerer Norsk landbruk (avsnitt)

== Landbrukspolitikk ==
{{utdypende|Norsk landbrukspolitikk}}
Norsk landbrukspolitikk er den delen av nærings[[politikk]]en som omfatter [[landbruk|jordbruk]], [[hagebruk]], [[skogbruk]], [[reindrift]] og andre aktiviteter basert på landbrukets [[naturressurser|ressurser]] (bygdenæringer), mens jordbrukspolitikk er den delen av landbrukspolitikken som tar for seg jordbruket, det vil si at skogbruk er ikke inkludert.

=== Kornomsetning ===
[[Fil:Vaksdal juni 2020.jpg|thumb|[[Vaksdal mølle]] ble etablert i 1866 og er landets største. Driften var basert på vannfall på stedet og fikk etterhvert eget kraftverk. Kjøpt av staten i 1919 som et ledd i statens involvering i kornomsetningen. Del av [[Stormøllen]] fra 1991.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Stormøllen AS|url=http://snl.no/Storm%C3%B8llen_AS|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-12-29|besøksdato=2021-02-05|språk=nb}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Vaksdal Mølle|url=http://snl.no/Vaksdal_M%C3%B8lle|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-11-19|besøksdato=2021-02-05|språk=nb}}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Lorentzen, Bernt | utgivelsesår = 1966 | tittel = Vaksdal mølle: 1866 1966 | utgivelsessted = Bergen | forlag = J. W. Eide | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016061748105 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1970 | tittel = Vaksdal kommune: 1870-1970 | utgivelsessted = [Vaksdal] | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102508183 | side = }}</ref> [[Bergensbanen]] går gjennom området (deler av [[Vaksdal stasjon]] i forgrunnen).]]
Statens Kornforretning ble etablert 1928 for å sikre forbrukerne en sikker tilgang på kornprodukter og sikre at bøndene fikk en viss minste pris for sin kornproduksjon.<ref>{{Kilde bok|tittel=Kornforsyningen i historisk perspektiv. I Korn er liv. Statens Kornforretning 50 år|etternavn=Wasberg|fornavn=Gunnar C.|utgiver=M. Fredriksen bokbinderi|år=1979|isbn=|utgivelsessted=Oslo|side=349-384|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Som følge av GATT-avtalen opphevet myndighetene statens monopol i 1994. Forretningsdelen i [[Statens kornforretning|Statens Kornforretning]] ble skilt ut i et nytt selskap, Statkorn Holding<ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stprp-nr-70-1996-97-/id201460/sec1|tittel=St.prp. nr. 70 1996-1997|besøksdato=18.4.2018|forfattere=|dato=1996|forlag=|sitat=}}</ref>.  Statkorn solgte seg etter hvert ut av både kraftfôr- og matkornvirksomheten, men forble en sentral aktør på fiskefôrmarkedet i regi av [[Cermaq Group|Cermaq]]. Dermed ble statens over 60-årige monopol på kornimport og vel 40-årige monopol på kraftfôrimport opphevet. Cermaq ble på sin side etter hvert delprivatisert og børsnotert og fortsatte sitt engasjement innen fistefôrproduksjon.<ref name=":12">{{Kilde www|url=http://arken.nmbu.no/~sigury/ECN_260/260%20Pensum/SR_LP_historie_2016.pdf|tittel=De lange linjer. Norsk landbrukspolitikk 1900-2016|besøksdato=18.4.2018|forfattere=Sigurd Rysstad|dato=2016|forlag=|sitat=}}</ref>

Statens kornforretning beholdt i første omgang sine forvaltningsoppgaver, og hadde noen år ansvaret for å gjennomføre myndighetenes politikk på kornområdet, hovedsakelig gjennom kjøpeplikt for norskprodusert matkorn til den pris som myndighetene og bondeorganisasjonene hvert år fastsatte gjennom jordbruksavtalen. Statens oppkjøpsplikt for korn ble imidlertid opphevet rundt år 2000, og forvaltningsoppgavene ble etter hvert overført til andre aktører, blant på kraftfôrmarkedet, blant annet [[Felleskjøpet]] som overtok markedsreguleringsoppgavene på kornsektoren. Det ble etter hvert flere aktører på kraftfôrmarkedet, blant annet [[Felleskjøpet Agri]], [[Felleskjøpet Rogaland Agder|Felleskjøpet Rogaland]], [[Fiskå Mølle kraftverk|Fiskå mølle]] og [[Strand Unikorn|Strand-Unikorn]].<ref name=":12" />

=== Kanaliseringspolitikken ===
Kanaliseringspolitikken handler om å legge til rette for [[korn]]produksjon der det er best egnet for dette. Kanaliseringspolitikken startet med [[Einar Gerhardsens andre regjering|Gerhardsen]]-regjeringen, som på 1950-tallet besluttet å øke norsk kornproduksjon for å dekke mer av egen etterspørsel ved å øke prisen på kornet. Siden kornproduksjon kjempet om de samme arealene som grovfôrproduksjonen, ville en økning i kornprisen «ta over» grovfôrarealer til kornproduksjon og flytte [[grovfôr]]krevende produksjon til distriktene. En slik kanalisering av grovfôrproduksjonen var med på å opprettholde et stort jordbruksareal og et landbruk i hele landet.<ref>[http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/dok/regpubl/stmeld/19992000/stmeld-nr-19-1999-2000-/5/5/2.html?id=321611 St.meld. nr. 19 (1999–2000), Om norsk landbruk og matproduksjon, 5.5.2 Geografisk arbeidsdeling]</ref> I avtaleteksten i [[jordbruksavtalen]] brukes virkemidler som [[Prissystemet|målpris på korn]], [[Prisnedskrivningstilskudd|prisnedskriving]] og fraktutjevning for å nå denne målsetningen.

=== Opptrappingsvedtaket ===
Etter krigen ble like lønn mellom bønder og andre yrkesgrupper et viktig mål – en «jamstillingsmålsetting». Denne målsettingen nådde et høydepunkt med "Opptrappingsvedtaket" som ble formulert og vedtatt i 1975/76. Her ble det fastslått at en inntektsmessig likestilling mellom bonden og industriarbeideren skulle oppnås innen tre avtaleperioder. Vedtaket ble nedfelt i Stortingsmelding nr. 14 (1976-1977)<ref name=":12" /> og omfattende tiltak ble iverksatt, det ble optimisme og inntektsvekst i næringen - i noen år. Fra 1982 ble næringen preget av overproduksjon, prisfall og økonomisk tilbakeslag. Fra midten av 1980-tallet sakket bøndene igjen akterut inntektsmessig<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Hushaldsinntekter i norske jordbrukarhushald|publikasjon=NILF-rapport|url=|dato=1998|forfattere=A. Hegrenes|via=Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning|bind=8|hefte=|sider=|sitat=}}</ref>.

=== Landbrukspolitikkens formål ===
Landbrukspolitikkens formål er å oppfylle vedtatte [[samfunn]]smessige mål. Stortinget vedtok i stortingsmelding 9, Velkommen til bords, fire overordnede mål for Norsk landbruks- og matpolitikk. Disse fire er [[matsikkerhet]], landbruk over hele landet, økt [[verdiskaping]] og et [[bærekraft]]ig landbruk.<ref>{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/contentassets/adb6bd7b2dd84c299aa9bd540569e836/no/pdfs/stm201120120009000dddpdfs.pdf|tittel=Velkommen til bords. St.meld. nr. 9|besøksdato=18.4.2018|forfattere=|dato=2011|forlag=|sitat=}}</ref>

=== Hovedtrekk ved norsk landbrukspolitikk ===
[[Fil:Tine Melkebil tankbil Scania R580 Milk tank truck Oppdal Norway 2019-03-19 DSC09364.jpg|thumb|En melketankbil fra [[TINE|Tine]] (tidligere Norske Meierier). Tine er den dominerende aktøren i [[meieri]]sektoren og i [[Norsk Landbrukssamvirke]].]]
Den norske landbrukspolitikken er bygget på to pilarer, importvernet og jordbruksavtalen, som er en del av den norske landbruksmodellen. I den norske landbrukspolitikken har importvernet til hensikt å sikre norsk produksjon av landbruksvarer, mens jordbruksavtalen legger rammene for hvordan landbruket skal hente sine inntekter. Hvordan Norge håndterer norsk landbruk, produksjon og handel blir ofte omtalt som den norske landbruksmodellen. Den norske landbruksmodellen består i hovedsak av fire deler: [[importvern]], [[jordbruksavtalen]], [[samvirke]] og markedsregulering.
* [[Importvern]] handler om å beskytte eget marked mot import ved bruk av [[kvote]]r eller [[toll]]. Importvernet skal sørge for å utligne noen av produksjonsulempene et land har i forhold til konkurranse med utlandet, som et høyt kostnadsnivå, klimatiske og naturgitte forhold. Importvernet for landbruksprodukter er et av virkemidlene for å opprettholde norsk landbruk og norsk matproduksjon.
* [[Jordbruksavtalen]] er en avtale som forhandles frem mellom bondeorganisasjonene [[Norges Bondelag]] og [[Norsk Bonde- og Småbrukarlag]] på den ene siden og staten på den andre siden. Avtalen har til formål å regulere de tiltak som er egnet for å oppnå de mål som er fastlagt for jordbruket. Dette reguleres gjennom hovedavtalen for jordbruket fra 1950, men ble reforhandlet i 1992.<ref>[http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/dok/veiledninger_og_brosjyrer/1992/hovedavtalen-for-jordbruket-.html?id=87386 Hovedavtalen for jordbruket]</ref> Dersom partene ikke blir enige om en jordbruksavtale, kan partene bli enige om å utarbeide en ''«teknisk»'' jordbruksavtale, slik som tilfellet var etter bruddet i 2014.<ref>[http://www.regjeringen.no/upload/LMD/Vedlegg/Regelverk/Teknisk_jordbruksavtale_2014-2015.pdf Teknisk jordbruksavtale 2014]</ref>
* [[Samvirke]] er en organisasjonsform av private bedrifter som skal sørge for at de som driver eller drar nytte av den (medlemmene), også tar ut gevinstene. Landbrukssamvirkene sørger for at medlemmene står sterkere i markedet, sikrer tilgang og en best mulig pris for produktene. Noen av samvirkebedriftene har fått i oppgave fra de offentlige å drive markedsreguleringen av jordbruksprodukter, som for eksempel [[Nortura]] (kjøtt), [[TINE|Tine]] (melk) og [[Felleskjøpet]] (korn).
* [[Markedsregulering av jordbruksvarer i Norge]] har som formål å balansere [[tilbud og etterspørsel]] slik at [[marked]]et har stabil tilgang på varer til stabile priser. Mekanismene i markedsreguleringen bidrar til stabile priser og avsetningsmuligheter for produsentene, men utgjør også et forbrukervern i form av at matprisene ikke skal overstige avtalte priser i jordbruksavtalen.<ref>{{Kilde www |url=http://www.nilf.no/publikasjoner/Rapporter/2013/r201305hele.pdf |tittel=Markedsregulering - verdsatt, men omstridt |besøksdato=2017-09-16 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160304213540/http://www.nilf.no/publikasjoner/Rapporter/2013/r201305hele.pdf |arkivdato=2016-03-04 |url-status=død }}</ref> Markedet for jordbruksprodukter reguleres av [[Omsetningsrådet]].