Redigerer Nero (avsnitt)

== Tiden etter Nero ==
Den borgerkrigen som brøt ut etter Neros død under [[året med de fire keiserne]] ble beskrevet av de antikke kildene som en vanskelig periode.<ref name="Tacitus_I2"/> I henhold til Tacitus hadde denne uroen sin opprinnelse i at keiserne ikke lenger kunne rettferdiggjøre sin legitimitet på den keiserlige slektslinjen, slik som Nero og de før han kunne.<ref name="Tacitus_I4"/> Den aldrende og barnløse Galba begynte sitt korte styre med å henrette mange av Neros allierte.<ref>Champlin (2003), s. 29–31.</ref> En av disse fiendene var blant annet Nymphidius Sabinus, som hevdet at han var sønn av keiser [[Caligula]].<ref>Plutark: ''The Parallel Lives'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Galba*.html#9 ''The Life of Galba'' 9]</ref>

Galba, som ble hyllet som keiser allerede før Neros død, kom til hovedstaden høsten 68, og ble myrdet allerede i januar 69 i et kupp som gjorde [[Otho]], en av hans misfornøyde tilhengere. Galba var allerede over 70 mens Nero var 31 år da han døde.<ref name="Beard_159"> Beard, Mary (2014), s. 159</ref> Han forsøkte å styrke sin legitimitet ved å adoptere en ung aristokrat som sin sønn og arvtaker, Lucius Calpurnius Piso Licinianus, som kun ble myrdet sammen med Galba fem dager senere.<ref name="Beard_160"> Beard, Mary (2014), s. 160</ref> Otho begynte å bruke «Nero» som mellomnavn og fikk satt opp igjen mange av Neros statuer.<ref name="Suetonius_7"> Suetonius: ''The Lives of Twelve Caesars'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Otho*.html#7 ''Life of Otho'' 7]</ref> Otho varte heller ikke lenge. Han ble beseiret av styrkene til Vitellius fra Germania.  Vitellius begynte sitt styre med en storslått gravlegging av Nero, komplett med sanger skrevet av den døde keiseren.<ref> Suetonius: ''The Lives of Twelve Caesars'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Vitellius*.html#11 ''Life of Vitellius'' 11]</ref>  Vitellius’ ble heller ikke langvarig. Han ble knust noen få måneder senere, høsten 69, av en sammenslutning som støttet [[Vespasian|Titus Flavius Vespasianus]], den general som hadde ledet krigføringen mot jødene. Vespasianus’ egen propaganda hevdet at han motvillig aksepterte keisertronen på oppfordring av sine soldater og av plikt for å redde Romerriket fra kaos.<ref name="Beard_158"/> Således kom han til å opprette det [[flaviske dynasti]] som styrte riket i de neste 27 år.