Redigerer Nasjonalsosialisme (avsnitt)

== Praktisk økonomisk politikk ==

===Forholdet mellom stat og næringsliv===
Økonomien til Nazi-Tyskland var kapitalistisk, og ganske lik de vestlige alliertes.<ref>Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 404–405.</ref>

Privat eiendomsrett ble bevart. Entreprenørisk autonomi ble ikke avskaffet, selv i opprustningssektoren og sektorer relatert til selvforsyning. Nazi-regimet brukte økonomiske incentiver for å stimulere næringslivet til å dekke sine behov. Nazistene tilbød næringslivet kontrakter som sikret statssubsidier og garantert profitt.<ref>Buchheim , Christoph og Scherner , Jonas (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 403</ref> [[Kontraktsfrihet]] ble bevart, til tross for utstrakte statlige reguleringer. Kontraktsfriheten ble også bevart i næringslivets forretninger med statlige etater.<ref>Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006).«The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 394.</ref> Næringslivet kunne normalt nekte å delta i statlige investeringsprosjekter, uten konsekvenser. Det gjaldt også prosjekter relatert til nazistenes fireårsplan, og i krigstid.<ref>Buchheim , Christoph og Scherner (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 401</ref> Tooze hevder at selv i 1944 var det umulig for regimet å effektivt styre private investeringer.<ref>Tooze, J. Adam(2003). «‘Punktuelle Modernisierung': Die Akkumulation von Werkzeugmaschinen im 'Dritten Reich'». ‘’Jahrbuch für Wirtschaftsgeschichte’’. Side 79–98.</ref> Næringslivet baserte sine investeringer på fremtidige profittforventninger,<ref>Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 399</ref> og regimet tilpasset sine kontraktstilbud etter næringslivets ønsker.<ref>Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006).«The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 405</ref>

Nazistene støttet privat eiendomsrett både av ideologiske årsaker, og deres overbevisning om at privat eiendomsrett fører til effektivitet, tekniske fremskritt, og kostnadsbevissthet. Hitler var imot byråkratisk (statlig) styrt økonomi da den, ifølge ham, vil «garantere overlevelse av det svakeste gjennomsnittet [sic], og representerer en byrde for den høyere evne, flid, og verdi, og dermed være en kostnad for den generelle velferden.»<ref>Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006).«The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 408–409</ref>

Nasjonalsosialistene gikk etter maktovertakelsen i 1933 imot den generelle europeiske tendensen til økt grad av offentlig eierskap i økonomien. Nazistene privatiserte en rekke store selskaper innen skipsverft-, gruve-, stål-, rederi-, og banksektoren. Også den tyske jernbanen, den gangen verdens største offentlig eide selskap, ble privatisert.<ref name="Bel, Germà 2010"/>

Nasjonalsosialisme og fascisme er beslektet i en økonomisk kontekst, og i begge systemer eksisterte det en korporativ kraft og et markedsbasert system som grunnlag for prisdannelsen. I tillegg ble fagbevegelsen kontrollert av myndighetene, slik at denne sto frem som mer sentralt styrte [[Syndikalisme|syndikaler]] i stedet for tradisjonell fagbevegelse med basis i grasrota. Denne idéen ble videreført i de periodene de hadde makt, med statlig kontroll som et middel for å eliminere forventede konflikter mellom ledelse og fagforeninger.

===Økonomisk utvikling===
Den nasjonalsosialistiske økonomiske praksis ble omgående opptatt av innenlandske saker, atskilt fra de ideologiske forestillinger om internasjonal økonomi.

Innenlandsk økonomisk politikk ble nærmere konsentrert om tre hovedmål:
* avskaffelse av arbeidsløshet
* avskaffelse av hyperinflasjon
* forbedring av levestandarden for middel- og underklassen ved å øke produksjonen av konsumvarer ekspansivt

Målene var rettet mot [[Tysklands historie (1918–1933)|Weimarrepublikkens]] merkbare utilstrekkelighet og skulle også forsterke partiets innenlandske posisjon. På dette punktet fikk partiet suksess. Mellom 1933 og [[1936]] økte det tyske [[bruttonasjonalprodukt]] i gjennomsnitt med en årlig rate på 9,5 % og vekstraten for industrien isolert sett ble 17,2 %.

Denne ekspansjonen stimulerte tysk økonomi i den grad at den kom ut av den dype depresjonen og over til full sysselsetting på mindre enn fire år. Offentlig konsum økte i samme periode med 18,7 %, mens den private konsumøkingen var på 3,6 % årlig. Men produksjonen var snarere rettet mot konsum enn mot produktivitet (sysselsettingstiltak, ekspansjon av krigsmaskinen, initiering av verneplikten for å flytte arbeidende menn ut av arbeidsstyrken), inflasjonsdrivende trykk begynte å røre på seg igjen, men langt fra til de høydene man opplevde under Weimarrepublikken. Disse økonomiske kreftene, kombinert med krigsmaskinen, skapte en ekspansjon (og et ledsagende trykk for dets formål), som fikk noen til konkludere med at en europeisk krig ikke var til å unngå.

En del økonomer argumenterer for at ekspansjonen i den tyske økonomien mellom 1933 og 1936 ikke var et resultat av det nasjonalsosialistiske partiets arbeid, men mer en konsekvens av økonomisk politikk formet i løpet av den senere tid av Weimarrepublikken som nå fikk sin virkning. Dessuten hadde det blitt påpekt at mens det ofte er populært å tro på at nasjonalsosialistene gjorde slutt på hyperinflasjonen, var det slik at slutten på hyperinflasjonen kom flere år før disse kom til makten. Oppgangen kom hovedsakelig som følge av en internasjonal oppgangskonjunktur, men var i tillegg finansiert gjennom en utstrakt bruk av veksler det ikke var dekning for, regissert av [[Hjalmar Schacht]].

På den internasjonale arena mente NSDAP at den globale depresjonen i 1930-årene berodde på en internasjonal bankintrige. Intrigen var kontrollert av krefter knyttet til [[jøder|jødene]], og dette ga en ytterligere ideologisk motivasjon for utslettingen av jødene i [[holocaust]]. 

Det er verdt å merke seg at NSDAPs forståelse av internasjonal økonomi var svært begrenset. Dette gjorde internasjonal økonomisk teori til en støttende faktor i den politiske ideologi i stedet for partiprogrammets enkelte punkter slik som det praktiseres i de fleste moderne politiske partier.