Redigerer Middelalderens mat og drikke (avsnitt)

===Øl===
:''Se også [[Ølets historie]]''
Vin var den vanligste drikken til måltider i store deler av Europa, men ikke i de regionene der druer ikke kunne dyrkes. De som hadde råd til det drakk importerte viner, men selv blant adelen i disse områdene ble det drukket [[øl]] daglig, spesielt mot slutten av middelalderen. I England, det som idag er Nederland og Belgia, nordre Tyskland, Polen, Norden og Øst-Europa drakk man øl daglig i så godt som alle samfunnsklasser. Til tross for dette innebar den store innflytelsen til vitenskapsmenn fra Arabia og landene rundt Middelhavet at øl sto lavt i rang i næringslæren. For de fleste europeere i middelalderen var det en enkel drikk sammenlignet med de vanlige drikkene og ingrediensene i Syd-Europa, som vin, citrusfrukter og olivenolje. Selv tilsynelatende eksotiske råvarer som kamelmelk og gasellekjøtt fikk mer positivt omdømme i datidens medisinske tekster. Øl var et akseptabelt alternativ, men ble ansett for å ha en rekke negative egenskaper. I 1256 beskrev legen [[Aldobrandino]] av [[Siena]] øl med følgende ord:

{{sitat|''Uansett hva det er brygget på, havre, korn eller hvete, skader det hode og mage, gir dårlig åndedrett og ødelegger tennene, det fyller magen med dårlige gasser og derfor blir den som drikker det med vin raskt beruset; men det har fordelen at det er væskedrivende og gjør kroppens kjøtt hvitt og glatt.<ref>redaktørens oversettelse</ref>''}}

Ølets berusende effekt ble antatt å vare lengre enn vinens, men det ble også innrømmet at det ikke fremkalte den «falske tørst» som ofte ble assosiert med vin. Selv om det var mindre vanlig enn i nord så ble øl drukket selv i nordre Frankrike og på Italias fastland. I ''[[Le Menagier de Paris]]'', en håndbok i husholdning fra 1300-tallet, finnes en oppskrift på ''godale'' (trolig et direkte lån fra det [[engelsk]]e ''good ale''; «godt øl») som ble brygget på [[korn]] og [[spelt]], men uten [[Humle (plante)|humle]]. I England fantes det også varianter på såkalt ''poset ale'' som ble brygget på varm melk og kalt øl, og ''brakot'', en form for krydret øl som ble fremstilt på samme måte som ''hypocras''.<ref>Scully, s. 151-154</ref>

At humle kunne brukes for å smakssette øl hadde vært kjent siden [[karolingerne]], men ble bare gradvis tatt i bruk på grunn av vanskelighetene med å få finne fram til de rette blandingsforholdene. Før man oppdaget humlens anvendelighet i ølbryggingen, ble øl smaksatt med forskjellige urter. Disse urtene hadde ikke den samme konserveringsevnen som humle og sluttproduktet holdt seg ikke lenge og ble derfor drukket raskt etter brygging. En annen metode for å sørge for at ølet holdt seg lengre var å øke alkoholgehalten, men dette var dyrere og ga ølet bieffekten at det man ble for raskt beruset. I tidlig middelalder ble øl brygget først og fremst i [[kloster|klostre]] og i mindre skala av hver enkelt husholdning. Mot høymiddelalderen tok [[Bryggeri|bryggerier]] i de voksende byene i nordre Tyskland gradvis over det meste av ølproduksjonen. Bryggeriene var ofte relativt små foretak med 8-10 ansatte, men fast produksjon betød at man kunne investere i bedre utstyr og eksperimentere med nye oppskrifter og bryggeriteknikker. Den nordtyske produksjonen spredte seg til [[Holland]] på 1300-tallet, og siden videre til [[Flandern]] og [[Brabant]] og nådde England sent på 1400-tallet. Øl med humle ble meget populært i de siste årtiene av senmiddelalderen. I England og lavlandene lå konsumet på 275-300 liter per person per år og øl ble drukket til så godt som alle måltider; svakt øl til frokost og suksessivt sterkere senere på dagen. Når man perfeksjonerte bruken av humle, kunne øl holde seg i seks måneder eller mer, og dette gjorde at man kunne sette i gang en omfattende eksport.<ref>''Medieval science...''; ''Brewing''</ref>