Redigerer Marcus Aurelius (avsnitt)

=== Krig med Partia, 161–166 ===
==== Opprinnelsen til Lucius' avskjed, 161–162 ====
På sin dødsleie hadde Antoninus Pius snakket kun om staten og utenlandske konger som hadde motarbeidet ham.<ref>''HA Antoninus Pius'' 12.7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 114, 121.</ref> En av disse kongene, [[Vologases IV av Partia]], begynte å bevege på seg sent på sommeren eller tidlig på høsten 161.<ref>Hendelse: ''HA Marcus'' 8.6; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 121. Dato: Flinterman, Jaap-Jan (1997): «The Date of Lucian's Visit to Abonuteichos» i: ''Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik'' 119, s. 281.</ref> Vologases hadde gått inn i [[Oldtidens kongedømme Armenia|kongedømmet Armenia]] (den gang en romersk klientrike), forvist dets konge og installert sin egen, [[Bakur|Pacorus]], en som tilhørte [[Akamenide-dynastiet]] som han selv.<ref>''HA Marcus'' 8.6; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 121.</ref> Den romerske guvernøren av [[Kappadokia]], frontlinjene til armenske konflikter, var [[Marcus Sedatius Severianus]], fra Gallia og med stor militær erfaring.<ref>Lucian, ''Alexander'' 27; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 121.</ref>

Overbevist av den greske profeten og mystikeren [[Aleksander fra Abonuteichos]] at han med letthet ville beseire [[Partia|partierne]] og vinne ære for seg selv,<ref>[[Lukian]]: ''Alexander'' 27; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 121–22. Om Aleksander, se: Fox, Robin Lane (1986): ''Pagans and Christians'', Harmondsworth: Penguin, s. 241–50.</ref> ledet Severianus en legion (kanskje [[Legio IX Hispana|IX Hispana]]<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 278 n.19.</ref>) inn i Armenia, ble innestengt i en felle av den store partiske hærføreren Khusrau (Chosrhoes) ved Elegia, en by rett bortenfor grensen av Kappadokia, høyd over utspringet til elven Eufrat. Severianus forsøkte å bekjempe Khusrau, men innså til sist at han var sjanseløs og begikk selvmord. Hans hær ble massakrert. Krigskampanjen hadde vart i kun tre dager.<ref>Dio Cassius 71.2.1; Lukian: ''Historia Quomodo Conscribenda'' 21, 24, 25; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 121–22.</ref>

Det var også trusler om krig ved andre grenser — i [[Romersk Britannia|Britannia]], og [[Raetia]] og [[Germania Superior]], hvor [[chattere]] i [[Taunus]]fjellene hadde nylig bevegd som over ''limes'' (grensen).<ref>''HA Marcus'' 8.7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 122.</ref> Marcus var ikke forberedt. Antoninus synes å ha gitt ham liten militær erfaring; biografen skrev at Marcus tilbrakte hele tiden av Antoninus Pius’ 23 år lange styre ved hans side — og ikke i provinsene hvor de fleste av de tidligere keiserne hadde tilbrakt sin tidligste karriere.<ref>''HA Antoninus Pius'' 7.11; ''Marcus'' 7.2; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 103–4, 122.</ref><ref>Alan Cameron har anført en kommentar fra [[Sidonius Apollinaris]], skribent fra 400-tallet, som hevder at Marcus kommanderte «talløse legioner» ''vivente Pio'' (mens Pius fortsatt levde), noe som bestrider Birleys påstand at Marcus manglet militær erfaring. (Verken Apollinaris eller ''[[Historia Augusta]]'' (Birleys kilde) er særskilt pålitelig for historien på 100-tallet. Jf.''Pan. Ath.'' 203–4, sitert i Alan Cameron, bokomtale av Anthony Birleys ''Marcus Aurelius'' i: ''The Classical Review'' 17:3 (1967): 349.</ref>

Det kom mere dårlige nyheter: den syriske guvernørens hær hadde også blitt beseiret av partierne, og hadde trukket seg tilbake i uorden.<ref>''HA Marcus'' 8.6; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123.</ref> Forsterkninger ble sendt av sted til grensen mot Partia. P. Julius Geminius Marcianus, en nordafrikansk senator kommanderte [[Legio X Gemina|X Gemina]] ved Vindobona ([[Wien]]), reiste til Kappadokia med erfarne soldater fra legionene ved Donau.<ref>''Corpus Inscriptionum Latinarum'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+08,+07050&r_sortierung=Belegstelle 8.7050] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+08%2C+07050&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429223837 }}–[http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+08,+07051&r_sortierung=Belegstelle 51] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=CIL+08%2C+07051&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429223843 }}; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123.</ref>

Tre legioner ble også sendt østover: [[Legio I Minervia|I Minervia]] fra Bonna (dagens [[Bonn]]) i øvre Germania,<ref>''Incriptiones Latinae Selectae'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01097&r_sortierung=Belegstelle 1097] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01097&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429223850 }}–[http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01098&r_sortierung=Belegstelle 98] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D%2001098&r_sortierung=Belegstelle |date=20170602010101 }}; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123.</ref> [[Legio II Adiutrix|II Adiutrix]] fra Aquincum,<ref>''Incriptiones Latinae Selectae'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01091&r_sortierung=Belegstelle 1091] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01091&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429223904 }}; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123.</ref> og [[Legio V Macedonica|V Macedonica]] fra Troesmis.<ref>''Incriptiones Latinae Selectae'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+02311&r_sortierung=Belegstelle 2311] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+02311&r_sortierung=Belegstelle |date=20120429223912 }}; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123.</ref>

Marcus tok en ferie på fire dager ved [[Alsium]], en ferieby ved kysten av [[Etruria]]. Han var altfor nervøs til å slappe av. Da han skrev til Fronto slo han fast at ikke ville snakke om sin ferie.<ref>''De Feriis Alsiensibus'' 1 (= Haines 2.3); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 126.</ref> Fronto svarte ironisk: «Hva? Vet jeg ikke at du dro til Alsium med det mål å hengi deg selv til leker, spøk og fullstending avslapping for fire hele dager?»<ref>''De Feriis Alsiensibus'' 3.1 (= Haines 2.5), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 126.</ref> Han oppmuntret Marcus til å hvile, og minnet om eksempelet til hans forgjengere (Antoninus hadde nytt øvelser i ''[[palaestra]]'', fiske, og komedieteater),<ref>''De Feriis Alsiensibus'' 3.4 (= Haines 2.9); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 126–27.</ref> og gikk så langt som å skrive en fabel om gudenes deling av dagen mellom morgen og kveld — Marcus hadde åpenbart benyttet det meste av kveldene til juridiske emner framfor avslapning.<ref>''De Feriis Alsiensibus'' 3.6–12 (= Haines 2.11–19); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 126–27.</ref> Marcus kunne ikke ta til seg Frontos råd: «Jeg har plikter hengende over meg som jeg knapt kan slippe unna,» skrev han tilbake.<ref>''De Feriis Alsiensibus'' 4, overs. Haines 2.19; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 127.</ref> Marcus tok på seg Frontos stemme for å tukte seg selv: «’Mye godt har mitt råd gitt deg’, vil du si!» Han hadde slappet av og ville hvile ofte, men «— denne hengivenheten til plikten! Hvem kjenner ikke bedre enn du hvor krevende den er!»<ref>''De Feriis Alsiensibus'' 4 (= Haines 2.19), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 127.</ref>

Fronto sendte Marcus et utvalg av lesemateriale,<ref>''De bello Parthico'' 10 (= Haines 2.31), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 127.</ref> og for dulme hans uro over krigen med Partia, et langt og tenksomt brev, fylt med historiske referanser. I moderne utgaver av Frontos verker er dette gitt tittelen ''De bello Parthico'' («Om den partiske krigen»). Det hadde vært omvendt i Romas fortid, skev Fronto,<ref>''De bello Parthico'' 1–2 (= Haines 2.21–23).</ref> men til sist hadde romerne alltid vunnet over sine fiender: «alltid og overalt hvor [Mars] har endret våre vanskeligheter til suksess og vår frykt til triumf.»<ref>''De bello Parthico'' 1 (= Haines 2.21), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 127.</ref>

==== Lucius ved Antiokia, 162–165 ====
[[Fil:Antioch in Syria engraving by William Miller after H Warren.jpg|thumb|right|Det ble sagt at den utsvevende syriske hæren tilbrakte mer tid i Antiokias kroer enn i sine militære enheter.<ref>''Ad Verum Imperator'' 2.1.19 (= Haines 2.149); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 129.</ref> <small>(Gravering av William Miller etter en tegning av H. Warren fra en skisse av kaptein Byam Martin, R.N., 1866)</small>]]
I løpet av vinteren 161-162 kom det mere dårlige nyheter — et opprør brøt ut i [[Romerske Syria|Syria]]. Det ble besluttet at Lucius skulle lede krigen mot Partia i egen person. Han var sterkere og friskere enn Marcus, og åpenbart mer egnet for militær aktivitet.<ref>Dio Cassius 71.1.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123.</ref> Lucius' biograf antyder underliggende motiver: å begrense Lucius’ utsvevelser, å gjøre ham sparsommelig, å reformere hans moral ved krigens grusomheter, og få ham til å innse at han var en keiser.<ref>''HA Verus'' 5.8; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123, 125.</ref><ref>Birley tror at det er noe sannferdig i disse hentydningene. Jf. Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 125.</ref> I uansett tilfelle ga senatet sin tilslutning og sommeren 162 reiste Lucius mens Marcus ble igjen i Roma «som krevde tilstedeværelsen av en keiser».<ref>''HA Marcus'' 8.9, overs. Magie; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 123–26. Om Lucius' sjøreise, se: ''HA Verus'' 6.7–9; ''HA Marcus'' 8.10–11; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 125–26.</ref>

Lucius tilbrakte det meste av krigføringen i [[Antiokia ved Orontes]], skjønt han overvintret i havnebyen [[Latakia|Laodicea]] og sommeren i Daphne, et feriested rett utenfor Antiokia.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 129.</ref> Kritikere fordømte Lucius' luksuriøse livsstil.<ref>''HA Verus'' 4.4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 129.</ref> Han hadde begynt med gambling og spill, de sa han ville «kaste terninger hele natten igjennom.»<ref>''HA Verus'' 4.6, overs. Magie; jf. 5.7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 129.</ref> Han likte å være i selskap med skuespillere.<ref>''HA Verus'' 8.7, 8.10–11; Fronto, ''Principae Historia'' 17 (= Haines 2.217); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 129.</ref><ref>Hele seksjonen av ''vita'' tar for seg Lucius’ utsvevelser, ''HA Verus'' 4.4–6.6, imidlertid er det et innskudd i en fortelling som ellers er overskrevet fra en tidligere kilde. De meste av detaljene er fabrikkert av biografen selv uten annet grunnlag enn hans egen fantasi. Jf. Barnes, 69.</ref>

Midt under krigen, kanskje høsten 163 eller tidlig på året 164, reiste Lucius til den greske byen [[Efesos]] på vestkysten av Anatolia for å gifte seg med Marcus’ datter Lucilla.<ref>''HA Verus'' 7.7; ''Marcus'' 9.4; Barnes, 72; Birley, «Hadrian to the Antonines», 163; jf. også Barnes (1968): «Legislation Against the Christians» i: ''Journal of Roman Studies'' 58:1–2, 39; «Some Persons in the Historia Augusta» i: ''Phoenix'' 26:2 (1972), 142, siterer ''Vita Abercii'' 44ff.</ref> Marcus flyttet opp datoen; kanskje hadde han allerede hørt om Lucius’ elskerinne, Panthea, vakker men fra beskjeden familie.<ref>''HA Verus'' 7.10; Lucian, ''Imagines'' 3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131. Jf. Lukian, ''Imagines'', ''Pro Imaginibus'', ''passim''.</ref> Lucilla fylte 13 år i mars 163; uansett dato for hennes ekteskap, var hun ennå ikke femten år.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131; «Hadrian to the Antonines», 163.</ref> Lucilla ble fulgt av sin mor Faustina og M. Vettulenus Civica Barbarus, halvbroren av Lucius' far.<ref>''HA Verus'' 7.7; ''Marcus'' 9.4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131.</ref> Civica ble gjort til ''[[comes]] Augusti'', «ledsager av keisere»; kanskje Marcus ønsket han voktet over Lucius.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131, siterer ''Anné Épigraphique'' 1958.15.</ref>

Marcus kan ha planlagt å følge dem hele veien til [[Smyrna]] (biografen sier at han fortalte senatet at han ville); det skjedde likevel ikke.<ref>''HA Verus'' 7.7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131.</ref> Marcus fulgte reistefølge kun så langt som til [[Brundisium]] hvor de gikk om bord i et skip som seilte østover.<ref>''HA Marcus'' 9.4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131.</ref> Marcus vendte tilbake til Roma kort tid etter og sendte ut særlige instruksjoner til sine prokonsuler om ikke å gi reisefølget noen offisiell mottagelse.<ref>''HA Marcus'' 9.5–6; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131.</ref>

==== Motangrep og seier, 163–166 ====
[[Fil:ArRaqqahEuphrates.jpg|thumb|right|Elven [[Eufrat]] i nærheten av [[Ar-Raqqah]] i Syria.]]
Den armenske hovedstaden [[Artaxata]] ble erobret i 163.<ref>''HA Marcus'' 9.1; Birley, «Hadrian to the Antonines», 162.</ref> Ved slutten av året tok Lucius Verus tittelen ''Armeniacus'' til tross for at han ikke hadde sett kamp. Marcus avslo å akseptere tittelen før året etter.<ref>''HA Marcus'' 9.1; ''HA Verus'' 7.1–2; ''Ad Verrum Imperator'' 2.3 (= Haines 2.133); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 129; «Hadrian to the Antonines», 162.</ref> Da Lucius ble hyllet som ''imperator'' igjen, nølte ikke Marcus å ta ''Imperator II'' med ham.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 129; «Hadrian to the Antonines», 162, siterer H. Mattingly, ''Coins of the Roman Empire in the British Museum IV: Antoninus Pius to Commodus'' (London, 1940), Marcus Aurelius and Lucius Verus, nos. 233ff.</ref>

Det okkuperte Armenia ble rekonstruert på romerske betingelser. I 164 erstattet den nye hovedstaden Kaine Polis («Nybyen») tidligere Artaxata.<ref>Dio Cassius 71.3.1; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131; «Hadrian to the Antonines», 162; Millar, ''Near East'', 113.</ref> En ny konge ble installert: en romersk senator og i slekt med arsakidedynastiet, [[Sohaemus av Armenia|Gaius Julius Sohaemus]]. Det er mulig at han ikke en gang ble kronet i Armenia, men i Antiokia eller selv i Efesos.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 280 n. 42; «Hadrian to the Antonines», 162.</ref> Sohaemus ble hyllet på keiserlige myntutgivelser i 164 under forklaringen Rex armeniis Datus: Lucius satt på en trone med sin stab mens Sohamenus sto foran og hyllet keiseren.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 131; «Hadrian to the Antonines», 162, siterer H. Mattingly, ''Coins of the Roman Empire in the British Museum IV: Antoninus Pius to Commodus'' (London, 1940), Marcus Aurelius and Lucius Verus, nos. 261ff.; 300 ff.</ref>

I 163 grep Partia inn i [[Osroene]], en romersk klientstat i øvre Mesopotamia sentrert ved [[Edessa (Mesopotamia)|Edessa]], og plasserte deres egen konge på dets trone.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 130, 279 n. 38; «Hadrian to the Antonines», 163, siterer ''Prosopographia Imperii Romani''<sup>2</sup> M 169; Millar, ''Near East'', 112.</ref> Som reaksjon ble romerske styrker forflyttet sørover og over Eufrat.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 130; «Hadrian to the Antonines», 162.</ref> Før slutten på 163 hadde imidlertid de romerske styrkene bevegd seg nordover for å okkupere Dausara og Nicephorium på den nordlige bredden av Partia.<ref>Fronto, ''Ad Verum Imperator'' 2.1.3 (= Haines 2.133); Astarita, 41; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 130; «Hadrian to the Antonines», 162.</ref> Kort tid etter erobringen av den nordlige bredden av Eufrat, ble en annen romersk hær forflyttet mot Osroene fra Armenia, erobret Anthemusia, en by sørvest for Edessa.<ref>''Inscriptiones Latinae Selectae'' [http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D+01098&r_sortierung=Belegstelle 1098] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_en?p_belegstelle=D%2001098&r_sortierung=Belegstelle |date=20170602010101 }}; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 130.</ref>

I 165 hadde romerske styrker bevegd seg inn i Mesopotamia. Edessa ble okkupert på nytt og Mannus, kongen som var blitt avsatt av Partia, ble installert på nytt.<ref>Birley, «Hadrian to the Antonines», 163, siterer ''Prosopographia Imperii Romani''<sup>2</sup> M 169.</ref> Partierne trakk seg tilbake til Nisibis, men denne byen ble også beleiret og erobret. Den partiske hæren trakk seg tilbake over Tigris.<ref>Lukian, ''Historia Quomodo Conscribenda'' 15, 19; Birley, «Hadrian to the Antonines», 163.</ref> En andre hær, kommandert av Avidius Cassius, sammen med III Gallica, bevegde seg nedover Eufrat, og utkjempet et stort slag ved Dura.<ref>Lucian, ''Historia Quomodo Conscribenda'' 20, 28; Birley, «Hadrian to the Antonines», 163, siterer Syme, ''Roman Papers'', 5.689ff.</ref> Mot slutten av året hadde Cassius’ hær nådde de to tvillingstorbyene i Mesopotamia: [[Seleukia]] på høyre bredde av Tigris og [[Ktesifon]] på venstre. Ktesifon ble erobret og det kongelige palasset ble satt i brann. Borgerne i Seleukia, i stor grad grekere eller gresktalende, åpnet sine porter for romerne. Byen ble uansett herjet og etterlot et svart merke på Lucius’ omdømme. Unnskyldninger ble forsøkt konstruert i ettertid ved å hevde at fienden hadde forbrutt seg først.<ref>''HA Verus'' 8.3–4; Birley, «Hadrian to the Antonines», 163. Birley siterer R.H. McDowell, ''Coins from Seleucia on the Tigris'' (Ann Arbor: University of Michigan Press, 1935), 124ff., om datoen.</ref>

Cassius' hær, selv om det led av mangel på forsyninger og var rammet sykdom fra pestutbrudd som ofte fulgte i kjølvannet av krig, klarte den å komme seg tilbake til romersk område.<ref>Birley, «Hadrian to the Antonines», 164.</ref> Lucius tok tittelen Parthicus Maximus, og både ham selv og Marcus ble på nytt hyllet som ''imperatores'', og ble 'imp. III'.<ref>Birley, «Hadrian to the Antonines», 164, siterer H. Mattingly, ''Coins of the Roman Empire in the British Museum IV: Antoninus Pius to Commodus'' (London, 1940), Marcus Aurelius and Lucius Verus, nos. 384 ff., 1248 ff., 1271 ff.</ref> Cassius' hær vendte tilbake til slagmarken i 166, krysset over Tigris og dro inn i [[Media (region)|Media]]. Lucius tok da tittelen 'Medicus',<ref>Birley, «Hadrian to the Antonines», 164, siterer P. Kneissl, ''Die Siegestitulatur der römischen Kaiser. Untersuchungen zu den Siegerbeinamen des 1. und 2. Jahrhunderts'' (Göttingen, 1969), 99 ff.</ref> og keiserne ble igjen hyllet som ''imperatores'', og ble da 'imp. IV' i keiserlig tiltaleform. Marcus tok også Parthicus Maximus nå etter enda et taktfullt opphold.<ref>Birley, «Hadrian to the Antonines», 164, siterer H. Mattingly, ''Coins of the Roman Empire in the British Museum IV: Antoninus Pius to Commodus'' (London, 1940), Marcus Aurelius and Lucius Verus, nos. 401ff.</ref>

==== Krigens slutt og hendelser i Roma, fram til 167 ====
[[Fil:Marcus Aurelius Metropolitan Museum.png|thumb|En byste av Marcus Aurelius, [[Metropolitan Museum of Art]], [[New York]].]]
Det meste av årsaken til krigens suksess kan bli tilskrevet underordnete generaler, de fremste av disse var [[Avidius Cassius|C. Avidius Cassius]], [[Legatus legionis|kommandant]] av [[Legio III Gallica|III Gallica]], en av legionene fra Syria. Cassius var en ung senator av beskjeden klassebakgrunn fra den nordsyriske byen Cyrrhus (Khoros). Hans far, Heliodorus, hadde ikke vært senator, men var uansett en mann av en viss betydning; han hadde vært [[Hadrian]]s ''ab epistulis'', fulgte keiseren på hans reiser og var prefekt av Egypt ved slutten av keiserens styre. Cassius hevdet også ubeskjedent at han nedstammet fra [[Selevkideriket]]s konger.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 130, siterer ''Prosopographia Imperii Romani''<sup>2</sup> A 1402f.; 1405; Astarita, ''passim''; Syme, ''Bonner Historia-Augustia Colloquia'' 1984 (= ''Roman Papers'' IV (Oxford: Clarendon Press, 1988), ?).</ref> Cassius og hans medkommandant i krigen, Martius Verus, var antagelig i midten av 30-årene, og tok konsulskapet for 166. Etter dette ble de gjort til guvernører: Cassius for Syria og Martius Verus for [[Kappadokia]].<ref>Birley, «Hadrian to the Antonines», 164, siterer Alföldy, ''Konsulat'', 24, 221.</ref>

I Roma var Marcus opptatt med familiesaker. Matidia, hans grandtante, hadde dødd. Imidlertid var hennes testamente ikke gyldig under ''lex Falcidia'': Matidia hadde gitt mer enn tre fjerdedeler av hennes eiendommer til ikke-slektninger. Årsaken var at altfor mange av hennes klienter var inkludert i hennes ‘’codicils’’. Hun hadde heller aldri bekreftet dokumentene, men da hun lå døende hadde hennes klienter forseglet dem med originalen og gjort dem gyldige. Fronto manet Marcus til presse på i familiesaken, men Marcus hadde innsigelser. Han sa at hans bror måtte ta den endelige beslutningen.<ref>''Ad Antoninum Imperator'' 2.1–2 (= Haines 2.94ff.); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 132. Champlin daterer disse brevene til enten sommeren 162 eller tidlig i 165, jf. Champlin, ''Fronto'', 134.</ref>

Da Lucius kom tilbake fra sin seierrike krig ble han belønnet med en tradisjonelt triumftog. Paraden var uvanlig ettersom den omfattet to keisere, deres sønner og ugifte døtre som en eneste stor familiefeiring. Marcus Aurelius' to sønner, [[Commodus]], fem år gammel, og Annius Verus, tre år, ble opphøyd til statusen av ''cæsar'' for anledningen.

Den hjemvendte hæren fraktet med seg pestsmitte som senere ble kjent som [[Antoninus-pesten]] (den har fått navn etter Marcus Aurelius via hans familienavn Antoninus). Pesten spredte seg gjennom Romerriket i tidsrommet 165-180. Sykdommen var en [[pandemi]], antatt å være enten [[Kopper (sykdom)|kopper]] eller [[meslinger]]. Den kom til sist å kreve livet av to romerske keisere, — [[Lucius Verus]] som døde i 169, og senere Marcus Aurelius i 180. Sykdommen brøt ut på nytt igjen ni år senere, i henhold til den romerske historikeren [[Dio Cassius]], og førte til opptil 2000 døde per dag i Roma, en fjerdedel av de som ble smittet. Det totale antallet døde har blitt beregnet til rundt fem millioner.
«
Det er mulig at det var en kontakt med [[Han-dynastiet]]s Kina skjedde i 166 da en romersk reisende besøkte Han-keiserens hoff og hevdet å være en ambassadør som representerte en viss Andun ([[kinesisk]]: [[Wiktionary:安|安]][[Wiktionary:敦|敦]]), som kan bli identifisert med enten Marcus Aurelius eller hans forgjenger Antoninus Pius.<ref>Pulleyblank, Edwin G.; Leslie, D. D.; Gardiner, K. H. J. (1999): «The Roman Empire as Known to Han China» i: ''Journal of the American Oriental Society'' '''119''' (1): 71–79. doi:[https://dx.doi.org/10.2307%2F605541 10.2307/605541]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/605541 605541].</ref>

==== Juridisk og administrativt arbeid, 161–180 ====
Som mange keisere tilbrakte Marcus mye av sin tid med å svare på juridiske saker som ansøkninger og høre disputter;<ref>Millar, Fergus (1977): ''The Emperor in the Roman World, 31 BC&nbsp;–&nbsp;AD 337'', London: Duckworth, s. 6ff. Se også: idem. «Emperors at Work» i: ''Journal of Roman Studies'' 57:1/2 (1967): 9–19.</ref> men i motsetningen til mange av hans forgjengere, var han allerede erfaren og dyktig i keiserlig administrasjon da han overtok makten.<ref>«Pius, en av de keiserne som tjenestegjorde lengst, ble svakelig i sine siste år, slik at Marcus Aurelius overtok gradvis de keiserlige pliktene. På den tiden da han etterfulgte i 161, var han allerede erfaren i offentlig administrasjon.» Sitatet er fra filosofen [[Iain King]], som skrev om Aurelius in [http://www.military-history.org/articles/thinkers-at-war-marcus-aurelius.htm Thinkers At War], publisert august 2014.</ref> Marcus tok nøye for seg praktiseringen av lovgivningen, både dens teori og praksis. Profesjonelle jurister har karakterisert ham som «en keiser meget dyktig i lovverket».<ref>''Codex Justinianus'' 7.2.6, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 133.</ref> og «en meget forsiktig og samvittighetsfull rettferdig keiser.»<ref>''Digest'' 31.67.10, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 133.</ref> Han viste markant interesse i tre områder av loven: frigjøring av slaver, verger for mindreårige og foreldreløse, og valget av byrådene (''decuriones'').<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 133.</ref>

I 168 endret han [[denarius]], økte sølvrenheten fra 79 % til 82 % — den faktiske sølvvekten økte fra 2,57 gram til 2,67 gram. Imidlertid endret han to år senere til de tidligere verdier grunnet de militære kriser som imperiet sto overfor.<ref name="TulaneUniversity" />

==== Krig med germanske stammer, 166–180 ====
[[Fil:Aurelius180AD.png|thumb|500px|Romerriket under Marcus Aurelius. Hans annektering av germanske landområder, kanskje de som ble provinsene [[Marcomannia]] og Sarmatia<ref>Birley, 253</ref> – ble minsket i 175 ved opprøret til Avidius Cassius og i 180 ved keiserens død.<ref>Birley, 183</ref>]]
I løpet av tidlig på 160-tallet var Frontos svigersønn Victorinus stasjonert som en legat i Germania. Han var der med sin hustru og barn (et annet barn ble værende hos Fronto og hans hustru i Roma).<ref>Dio Cassius 72.11.3–4; ''Ad amicos'' 1.12 (= Haines 2.173); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 132.</ref> Forholdene ved den nordlige grensen var alvorlig. En grensepost hadde blitt ødelagt, og det synes som om alle folk i nordlige og sentrale Europa var i uro og bevegelse. Det var korrupsjon blant offiserene: Victorinus krevde avskjed for legionærlegat som hadde tatt bestikkelser.<ref>Dio Cassius 72.11.3–4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 132, siterer ''De nepote amisso'' 2 (= Haines 2.222); ''Ad Verum Imperator'' 2.9–10 (= Haines 2.232ff.).</ref>

Erfarne guvernører hadde blitt erstattet av venner og slektninger av den keiserlige familie. L. Dasumius Tullius Tuscus, en fjern slektning av Hadrian, var i øvre Pannonia, etterfulgte den erfarne M. Nonius Macrinus. Nedre Pannonia var underlagt den uklare Ti. Haterius Saturnius. M. Servilius Fabianus Maximus var sendt videre fra nedre Moesia til øvre Moesia da Iallius Bassus hadde reist med Lucius til Syria. Nedre Moesia tatt av Pontius Laelianus' sønn. Provinsene i Dacia var fortsatt inndelt, styrt av en pretorisk senator og to prokuratorer. Freden kunne ikke vare, og nedre Pannonia hadde ikke en gang en legion for beskyttelse.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 133, siterer Geza Alföldy, ''Konsulat und Senatorenstand'' (1977), Moesia Inferior: 232 f.; Moesia Superior: 234f.; Pannonia Superior: 236f.; Dacia: 245f.; Pannonia Inferior: 251.</ref>

Begynnende på 160-tallet begynte ulike germanske stammer angripe langs flere steder langs nordlige grensen ved Germania, men særlig inn i Gallia og over Donau. Den nye driven vestover hadde antagelig sin årsak i angrep fra andre stammer lengre øst. En første invasjon av [[chattere]] i provinsen [[Germania Superior]] ble slått tilbake i 162. Langt mer alvorlig var invasjonen i 166 da [[markomannere]] i det som i dag er [[Böhmen]], inngått vennskapsavtaler med romerne sin 19, krysset Donau sammen med [[langobarder]] og andre germanske stammer. På samme tid angrep lengre øst i Europa iranske [[sarmatere]] mellom elvene Donau og Tisza.

Grunnet situasjonen i øst var det kun en straffeekspedisjon som kunne bli igangsatt i 167. Både Marcus og Verus ledet troppene. Etter Verus døde i 169, ledet Marcus selv kampen mot de germanske stammene de meste av hans gjenværende liv. Romerne led minst to alvorlig nederlag mot kvadere og markomannere som hadde krysset Alpene, herjet ''Opitergium'' ([[Oderzo]]) og beleiret [[Aquileia]], de to fremste byene i nordøstlige Italia.

På samme tid hadde [[kostobokere]], som kom fra fjellområdene i [[Karpatene]], invadert [[Moesia]], [[Makedonia (romersk provins)|Makedonia]] og det greske fastlandet. Etter en langvarig strid greide Marcus Aurelius få presset angriperne ut. Tallrike medlemmer av germanske stammer bosatte seg i grenseområdene som [[Dakia]], [[Pannonia]], Germania og selv i Italia. Dette var ikke noe nytt, men denne gangen var antallet nykommere av en slik størrelse at krevde opprettelsen av to ny grenseprovinser på venstre side av Donau, Sarmatia og Marcomannia (dagens Tsjekkia, Slovakia og Ungarn). En del germanske stammer som bosatte seg i italienske [[Ravenna]] gjorde opprør og greide å ta byen i besittelse. Av denne grunn besluttet Marcus Aurelius å ikke aksepetere flere barbarere i Italia, men også forviste også de som allerede hadde sluppet inn.<ref>Dio Cassius 72.11.4-5; Birley, ''Marcus Aurelius''</ref>

Keiserens planer ble imidlertid forhindret av et opprør i øst, ledet av Avidius Cassius, som ble utløst av feilaktige rykter om at Marcus hadde dødd etter en sykdom. I de østlige provinsene var det kun [[Kappadokia]] og [[Bitynia]] som ikke deltok på opprørernes side. Da det ble åpenbart at Marcus Aurelius fortsatt levde, sank omdømmet Cassius raskt og han ble drept av sine egne soldater etter kun 100 dager som opprørsleder.

Sammen med sin hustru Faustina reiste Marcus Aurelius på en turne i de østlige provinsene fram til 173. Han besøkte Athen hvor han erklærte seg selv som en beskytter av filosofien. Etter en triumf i Roma, måtte han det påfølgende året igjen marsjere til grensen ved Donau. Etter en avgjørende seier i 178 var planen å annektere [[Mähren|Moravia]] og vestlige [[Slovakia]], men det ble det ikke noe av da keiseren igjen ble syk i 180.