Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Hansatiden === 
{{hoved|Hansaforbundet}}

[[Fil:Bergenfahrer.jpg|mini|Våpenskjoldet for [[Hansaforbundet]]s kontor i Bergen. De tyske kjøpmennene som dro til Bergen ble kalt Bergenfarer (Bergenfahrer). Våpnet er fra 1527. Til venstre vises ørnen i [[Lübeck]]s byvåpen, mens fisken til høyre forestiller en torsk med kongekrone, en såkalt ''kongetorsk''. Å få en kongetorsk betydde lykke og hell.]]

Frem til rundt 1160 var det nordmenn selv som i stor grad drev utenrikshandelen, men på siste halvdel av 1100-tallet begynte engelske og tyske kjøpmenn å gjøre seg gjeldende i Norge. De tyske kjøpmennene ble stadig sterkere, og fra begynnelsen av 1300-tallet hadde de utkonkurrert alle andre i Bergen. De tyske kjøpmennenes ledende stilling begynte i 1230-årene da [[Håkon Håkonsson]] ga kjøpmenn fra Lübeck i Tyskland privileger for sin rett til handel i Norge (strandrettigheter). Tidligere hadde utenlandske kjøpmenn kun vært i Norge om sommeren, men de tyske kjøpmennene begynte fra andre halvdel av 1200-tallet å oppholde seg i Bergen gjennom vinteren. De ble ''vintersittere'' og begynte å leie bygårder, som de etterhvert også kjøpte. Hanseatene, som de ble kalt, fikk stadig utvidet sine [[Privilegiebrev|privilegier]]. For norske myndigheter var det viktig at de skulle holde seg i Bergen og aldri seile nord for byen, blant annet fordi myndighetene skulle ha kontroll på skatter og avgifter.<ref name=Mos258259/>

Hanseatene opprettet [[Bryggen i Bergen|Det tyske kontor i Bergen]] i 1360, eller muligens noe tidligere.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 295.]]</ref> Nedkvitne har estimert at det mellom 1450 og 1600 var rundt 1000 tyskere bosatt i Bergen.<ref name=Mos258259/>

Hanseatene var kjøpmenn med kontorer i en rekke nordeuropeiske byer. De hadde en styrke og kompetanse som ingen norske kjøpmenn på denne tiden hadde, blant annet drev de virksomhet året rundt, hadde kunnskap om [[bokføring]], var finansielt sterke og godt organisert. Med hanseatene i Bergen kunne den norske eksporten av tørrfisk økes, og nordmennene ble del av den kommersielle revolusjonen som skjedde i Europa.<ref name=Mos258259/> Således oppstod det en [[trekantfart|trekanthandel]] mellom Bergen, Øst-England og kontinentet. Korn ble eksportert fra hanseatenes hjemtrakter i Østersjøområdet til Bergen, tørrfisk ble skipet over fra Bergen til England, og i England ble det lastet opp ullvarer som ble solgt i Flandern og byer ved Østersjøen.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 210.]]</ref>

Hanseatene solgte opprinnelig tørrfisken fra Lofoten hovedsakelig i England og Vest-Europa. Fra rundt 1400 ble de mer østlige Nordsjø-byene de viktigste eksporthavnene. Andre fiskeprodukter som ble omsatt var [[tran]] og lyse fra torskelever. I Nord-Europa var det stort behov for slike oljer for belysning.<ref name=Nie198/><ref>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 303.]]</ref> Andre produkter som huder, skinn, smør, planker, brynestein, voks, jaktfalker og enda flere ting ble også eksportert fra Norge i middelalderen, men tørrfisk var det desidert viktigste. Nedkvitne har beregnet at rundt 1300-tallet utgjorde tørrfisk 82 % av vareverdien, tran 8 % og sild 3 %.<ref name=Nie213/><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 293.]]</ref>

Med utvidelse av markedet for tørrfisken økte etterspørselen og dermed prisen. Et annet gunstig forhold var at Østersjøområdet hadde rikelig med korn som kunne eksporteres nordover. Dette var en forutsetning for at en del fiskerbønder kunne bli helårsfiskere. Dette ga ytterligere flere nordmennene mulighet til å flytte lenger nordover til områder som [[Senja]] og [[Finnmark]]. Både her og lenger sør i dagens Nordland ble det etablert en rekke fiskevær der det på 1500-tallet bodde fra 10 til 60 familier. Disse var helt avhengige av kornimporten som hanseatene organiserte.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1983 | forfatter = Dahl Bratrein, Håvard | tittel = Ottar | artikkel = Nordisk fiske i oldtid og middelalder | utgivelsessted = Tromsø | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041806099 | side = 39-41 }}</ref> Befolkningen i disse fiskeværene kunne leve både av sesongfiskeri og helårsfiske. I Lofoten kjenner en konkret til slike fiskevær i Skrova (28), Værøy (32) og Røst (24), der tallet i parentes er antallet profesjonelle fiskere nedtegnet i [[leidang]]slistene fra 1567. Det kan gjerne ha vært flere fiskevær med helårsfiskere, men disse har en konkret dokumentasjon for eksistensen av.<ref>[[#Bertelsen|Bertelsen: ''Fra den eldste tida'' side 198.]]</ref>

Handelsstedet Vágar som vokste på 1200- og 1300-tallet fikk en dramatisk tilbakegang, og forsvant etterhvert helt mellom siste del av 1300-tallet og slutten av 1500-tallet. Fiskerne i Nord-Norge begynte derfor selv å føre tørrfisken til Bergen istedenfor å bytte mot korn på markedsplassen nordpå. Denne transporten ble kjent som [[jektefarten]], og skjedde med store spesialiserte transportskip kjent som [[jekt]]er. Andre kjøpsteder som også ble avviklet av samme grunn på denne tiden var [[Veøy]] i [[Romsdalen]] og [[Borgund (Møre og Romsdal)|Borgund]] på [[Sunnmøre]].<ref name=Chr10/><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bertelsen, Reidar | utgivelsesår = 1977 | tittel = Ottar | artikkel = Gløtt fra Tromsø museum | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Universitetet i Tromsø | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013011706127 | side = 33}}</ref><ref name=Ber171>[[#Bertelsen|Bertelsen: ''Fra den eldste tida'' side 171.]]</ref>